Franz Ferdinand: "Franz Ferdinand" [Domino/Playground]

Helt siden tidlig i fjor vår, da den stadig traurigere britiske musikkavisen NME fikk lagt sine fete fingre om "Darts of pleasure", debut-EPen til denne skotske kvartetten, har det knapt vært snakket om andre band blant øyrikets musikkhoder. Derfor er det jo fint at dette albumet holder vann, og at det er en av årets gledelige overraskelser så langt.

Dansepønk

De siste par årene har det dukket opp en hel bøling med band som utøver en type rock som kan defineres som "dancepunk";en mikstur av punk-aktige gitarriff og funkinspirerte rytmer. Spesielt i den krampeaktig trendy New York-musikkscenen har dette vært gjeldende, frontet av band som Radio 4, LCD Soundsystem og ikke minst grusomt overvurderte The Rapture. Franz Ferdinand profiterer her på å ikke være en del av denne scenen, noe som gjør at deres Joy Division/Gang of Four/Belle and Sebastian-inspirerte musikk føles friskere og mindre bundet.

Rockepoetisk

Jeg nevnte "dansbart" litt tidligere her, noe Franz Ferdinand definivt er. Bare hør "This fire", "Darts of pleasure" og "Michael" - vanvittig svingende saker. En annen fasett her er det rent lyriske, som riktignok ikke er det man legger først merke til med denne type rock, men
allikevel - tekstlinjer som disse: "Ricochets across the ruins as words fly like shrapnel, ripping sinew and nerve ending. If you're lonely, you know I'm here waiting for you. I'm just a crosshair, just a show away from you"
er verdt å nevne.

Levetid

Ett argument man kan bruke mot Franz Ferdinand, er at alle låtene er såpass iørefallende og umiddelbare at de kanskje kan ha kort levetid. Men dette er egentlig ikke noe å bry seg om, for gleden og stemningene de klarer å lage varer veldig lenge.

Av Jørgen Hegstad, musikkprodusent i NRK Petre
På nett av Mattis Folkestad, NRK Upunkt.