På bare ett år har tre i nærmiljøet tatt sitt eget liv.

Når de legger seg om kvelden er de redde.

Redde for å våkne til beskjeden om at flere venner har gjort det samme.

Det de voksne ikke vet

Kapittel 1

Tabuet

Vilde, Audun og Aurora sitter på et bord ved en badeplass i Brønnøysund. Fjellene rundt er høye og vakre, men gråværet ligger tungt over dem.

De tre er tynnkledde og sitter tett sammen. De trekker skuldrene opp mot ørene, som om det varmer.

De vil snakke om historien de voksne kanskje helst vil la ligge – om alle selvmordene i vennekretsen.

Bilde av Vilde som sitter på en stein

«Det er noe her som ikke er som det skal. Du blir redd for vennene dine, familie, nesten deg selv når du bor midt oppi dette.»
Vilde T. Nilsen

Bilde av Audun

«Kunne jeg gjort noe annerledes? Det spiser deg opp innvendig hvis du tenker på det hele tiden.»
Audun Rørmark

Bilde av Aurora

«Det er ikke ekte. Det er sånn du ser på film, det skjer ikke. Men det gjorde det.»
Aurora E. Adolfsen

Midt i fellesferien for to år siden. Ei ung jente på bare 15 år tar sitt eget liv. Selvmordet er brutalt og brått, og helt uventet for alle.

Det lille samfunnet er i dyp sorg. Alle kjenner jenta eller kjenner noen som kjente henne.

Familien rekker ikke engang å begrave sin kjære, før det neste selvmordet skjer.

Bare en uke etter at 15-åringen tar sitt eget liv, gjør venninnen hennes akkurat det samme. Også hun blir bare 15 år.

Mens de voksne frykter smitteeffekten og forsøker å roe ned situasjonen så det ikke skal skje igjen, er ungdommene, som nå er blitt 18, redd for det motsatte: At det skal skje igjen hvis de ikke blir hørt og tatt på alvor.

« Det er oss de skal ta vare på, ikke ryktet til den plassen her. Jeg er så lei av å høre de si det. Det er et tabubelagt tema og fy-fy å snakke om. »

Vilde

Jentene mener terskelen for å be om hjelp for flere er for høy. At hjelpen burde oppsøke unge – ikke omvendt.

– Det er ikke blitt noe bedre her. Det er noe som henger over miljøet. Jeg tror det er et psykisk helseproblem som ligger som ei slags tåke i hele samfunnet, sier Aurora.

Kapittel 2

Leteaksjonen

I sofakroken hjemme på Hestøyheia.

Det er en helt vanlig søndags ettermiddag, og Anette Øveraas gjør seg klar foran Netflix, med snop og kos. Hun sender en Snap til venninnene og lurer på hvilken film hun bør se.

Et par timer senere kommer faren hjem. Til tomt hus. Jan Gunnar Øveraas sender datteren en liten melding på Messenger. Ikke fordi hun må komme hjem, bare for å si at han er hjemme igjen hvis hun lurer.

Han får ikke noe svar. Meldingen blir ikke åpnet engang. Anette svarer ikke på telefonen heller. Senere på kvelden ringer faren og resten av familien rundt til venninnene hennes – er hun der eller er de samlet et annet sted? Er det noen som har sett henne?

– Alle andre var hjemme. Alle foreldre hadde kontroll på sine. Vi hadde ikke kontroll. Jeg så for meg det verste som kunne skje. Kanskje var det noe så uskyldig som et første møte med alkohol?

– Vi håpet hun var full, for å si det sånn.

Han leter høyt og lavt, i alle rommene i huset. I bobilen og i båten. Familie, venner og Anettes skolekamerater leter også. Det blir mørkt og nærmer seg midnatt.

Jan Gunnar setter seg i bilen og kjører på kryss og tvers i byen. Kanskje det bare er en pøbelstrek. Har hun reist avgårde? Satt seg på Hurtigruta? Han drar til politiet med et bilde og melder datteren savnet.

Den samme natta blir Anette Øveraas funnet død, ikke så langt hjemmefra. Hun har tatt sitt eget liv, rett før sin egen 16-årsdag.

På bakken ligger mobilen hennes. Alle passord er fjernet. Hun har ikke skrevet noe, men kanskje er dette hennes siste avskjed. Kanskje la hun telefonen slik, så de voksne skulle se og forstå.

Kapittel 3

Alarmen går

« Det var seint på kvelden og midt i fellesferien. Politiet kom på døra mi, fordi de fikk ikke tak i alle i kriseteamet som skulle rykke ut. »

Sturla Ditlefsen

Mange ansatte var direkte berørt av det som hadde skjedd, og ikke alle i kriseteamet kunne stille på jobb den natta. Med så små forhold, hadde folk enten barn i samme klasse som Anette eller de kjente jentas familie.

Eller de var nær familien som bare en uke tidligere ble så hardt rammet.

Sturla Ditlefsen, som leder barne- og familiesenteret i Brønnøy kommune, hadde selv akkurat gått ut i ferie.

Sturla Ditlefsen
Foto: Patrick da Silva Saether

– Jeg fikk med meg flere som jobber i psykisk helsetjeneste i kommunen og en prest ble involvert. Vi måtte også hente hjem folk fra ferie. Da vi kom til dagsenteret, var det masse ungdommer der.

Flere titalls ungdommer og skoleelever som har lett etter Anette har samlet seg, inkludert to gutter som fant henne.

Det lille, gule bygget ved rådhuset er fylt av unge mennesker og kaotiske følelser. Hver enkelt person må identifiseres og få snakke ut om alt som har skjedd. Alle foreldre må kontaktes samme natt og påfølgende dag.

Nå slår alvoret inn for fullt for sykepleierne, helsearbeiderne og lederne. Med to selvmord så tett etter hverandre: står flere unge i fare for å gjøre det samme?

– Det var mange store diskusjoner. Noen mente vi måtte få inn folk fra nabokommuner, andre mente vi måtte ha hjelp fra Oslo for å håndtere situasjonen. Vi som sto nærmest var fast bestemt på at dette skulle vi håndtere nå. Og håndtere etterpå.

I hui og hast blir alle som er født i 1999, 2000 og 2001 kartlagt. Hvem av dem kan være i fare? Til slutt står det 60 navn på en liste hos kriseteamet.

60 ungdommer kommunen er bekymret for om kan komme til å gjøre det samme.

– Da var det bare en uke siden den første jenta tok sitt eget liv. Hva raste gjennom hodet ditt da?

« Hva gjør vi nå? Med to selvmord så tett, visste vi at vi måtte jobbe raskt for å finne ut om det kunne komme flere. Vi var redd for det. »

Sturla Ditlefsen

Da de to første jentene begikk selvmord, er psykiatritjenesten i Brønnøysund allerede bekymret for dette kullet skoleelever.

En spørreundersøkelse blant elever i kommunen året før, avdekker ganske store utfordringer, spesielt blant 15 og 16 år gamle jenter. De er mer deprimerte og lei seg enn andre, og flere driver med selvskading.

– Det var mye ensomhet. Det var urovekkende mange elever i skolen som slet, forteller lederen for barne- og familiesenteret.

Helsesøstrene har sett det samme og følger opp flere jenter tett, men kommunen har ikke rukket å sette i gang andre hjelpetiltak ennå. Helsepersonalet har grunnleggende opplæring i psykologisk førstehjelp fra før.

Men mer omfattende prosjekter er planlagt etter sommerferien, blant annet skal alle ansatte som jobber med barn og unge kurses i hvordan de forebygger selvmord. Så langt kom de altså ikke.

Kapittel 4

Et hemmelig liv

Anette sin matpakke ligger ofte igjen i skolesekken når dagen er over. En periode må hun kontrollveies, og faren oppdager arrene.

Høsten 2015 blir hun henvist til barne- og ungdomspsykiatrien, BUP, der hun går til samtaler jevnlig det neste drøye halvåret. Hun blir satt på piller mot depresjon.

Etterhvert går det bedre. Anette virker mer positiv og lettere til sinns, og familien snakker til og med om å trappe ned medisinbruken nå.

Anette
Foto: Patrick da Silva Saether

Hun tar båtførerbeviset, jobber som frivillig, får seg sommerjobb og skal kjøpe motorsykkel for pengene. 15-åringen skal snart begynne på videregående. Elektronikklinja i Brønnøysund er førstevalget, og hun gleder seg. Etterhvert vil hun bli flymekaniker.

Hvorfor? Hvorfor tar hun sitt eget liv? Familien er desperat etter svar. Har de oversett noe? Er det noe de ikke har forstått? Kanskje har datteren prøvd å si dem noe de ikke har hørt.

bilde av Jan Gunnar

Jan Gunnar går gjennom alt: PC, logger, chatteprogram, sosiale medier, meldinger, profiler, bilder – alt.

bilde av Jan Gunnar

Bak et helt vanlig og hverdagslig tenåringsliv, med selfier, venninner, fest og fjas, finner han et mørkt univers han ikke ante eksisterte.

bilde av Jan Gunnar som ser på mobilen

«Jeg tror det ikke, selv etter å ha sett det med egne øyne. Bildene hun postet, kommentarene. Det var så langt fra den jenta jeg kjente og virkeligheten vi hadde her i huset.»
Jan Gunnar Øveraas

Anette har opprettet en lukket profil på Instagram, der hun poster depressive ting, blant annet skader hun har påført seg selv. Hun har masse følgere som gjør det samme på sine mørke, lukkede profiler, som bare følgerne kan se.

Sammen har de laget et slags negativt nettverk, et eget univers på siden av sine tilsynelatende vanlige tenåringsliv.

Jan Gunnar, som trodde han kjente sin egen datter best, kjenner ikke igjen personen han finner.

– De psyker hverandre ned. Jo verre du legger fram hvordan du har det, jo mer oppmerksomhet, kreditt og likes får du. De dyrker hverandres tunge dager. Du blir sett, og det er skremmende at det er måten du blir sett på.

– Du visste ikke at hun hadde en sånn profil?

– Jeg visste ikke at det fantes en gang. De leker med tanken på å ta sitt eget liv. Til slutt blir du kanskje så vant til tanken, at den blir nesten normal. Grenser flyttes og viskes ut. Da er kanskje veien over til å faktisk gjøre det, ganske kort.

Plutselig drar han kjensel på noen av Anettes følgere. Han innser at de fra nærområdet og blir redd. Har ungdommen inngått en slags pakt om å avslutte livene sine?

Han reiser til politiet for å advare, og leverer fra seg datterens mobil.

Kapittel 5

Ikke kontroll

Nå er det sterke følelser i sving i Brønnøysund. De voksne mister grep på ungdommenes reaksjoner. Skoleelever arrangerer minnestund etter minnestund. De blir hverandres støttespillere på nettet og avtaler tid og sted. Store grupperinger samler seg plutselig i kirken og rundt i byen eller utenfor skolen.

Det er en felles og tydelig sorg over jentene som var borte, med blomster og lys overalt – seremonier de voksne ikke har adgang til.

– Det ble bare flere og flere markeringer. Vi fikk råd fra profesjonelle om å sørge for at det ikke skjedde en romantisering av selvmord. Vi var nødt til å prøve å få kontroll over situasjonen.

Enkelte ungdommer får også tatovert et slags minne etter selvmordene, forteller Sturla Ditlefsen, som er overordnet leder for kommunens kriseteam.

« Jentene ble løftet fram som engler. Vi prøvde å forklare det motsatte – at her er det noe svart som skjer. Det blir tomt. De som er borte, er her ikke mer. »

Sturla Ditlefsen

Foreldre og lærere føler avmakt. Hvordan skal de hjelpe sine? Nå blir den minste lille bekymring ringt inn til politiet, som stadig leter etter ungdom som ikke kan gjøres rede for. De voksne frykter, men venter egentlig bare på det neste dødsbudskapet.

På et tidspunkt blir ansatte i kommunen så bekymret at de ber kirka om å stenge dørene. Et slags forsøk på å avrunde alle markeringene, gjenvinne litt kontroll over de sterke følelsene som herjer ungdommene. Selvmordene må ikke lede til flere.

Kirken i Brøynnøysund
Foto: Patrick da Silva Saether

De unge bare avtaler videre på nettet og flytter minnemarkeringene utendørs, blant annet til friluftsområdene rundt Svarthopen.

Kommunen åpner psykiatrisenteret på kveldstid og en døgnåpen vaktlinje, en slags hjelpetelefon. Ingen ungdommer kommer. Og ingen ringer.

– Hva sier det om hva slags posisjon dere har overfor de unge?

– Jeg tror ikke vi har vært gode nok til å nærme oss ungdommen som et attraktivt og godt hjelpetilbud.

Kapittel 6

Instagram-jentene

«Åpent 10-14» står det på en hvit dør inne i rådhuset i Brønnøysund. På det lille lensmannskontoret sitter politibetjent Espen Olsen. Det er han som tar imot mobilen til Anette Øveraas og går gjennom dataene sommeren 2016.

106 følgere finner han og begynner å søke nærmere på dem. Det er bekmørkt der inne, selv for en dreven etterforsker.

– De aller fleste var jenter i 14-18 årsalderen som drev med selvskading og hadde tanker om selvmord. De hadde depressive brukernavn og la ut bilder av kutt de hadde gjort. De snakket om hvor mange sting de hadde sydd og kommenterte hverandres bilder.

Espen Olsen
Foto: Patrick da Silva Saether

Olsen finner bare ut hvem fem av de 106 er. Han kjenner dem igjen på bildene, eller de avslører seg selv ved å skrive på den lokale dialekten for eksempel. De aller fleste skriver på bokmål og kan bo hvor som helst i landet. Politimannen tror det er snakk om folk fra hele Norge.

Stå på videre, hold ut, ta en dag av gangen, skriver de til hverandre. Med masse hjerter.

Olsen finner også ut at det er strenge regler i de lukkede profilene som følger hverandre.

Det er ikke lov å snakke med voksne eller andre om det de ser eller hører på gruppa.

– Personer hadde blitt frosset ut av vennegjenger fordi de hadde snakket med voksne om det de hadde sett. Å risikere å bli frosset ut av en vennegjeng som 15-åring er ikke noe man tar lett på.

Slik blir Instagram-jentene hverandres støttespillere, uten at verken voksne eller andre som har innsikt kan hjelpe. Kan hende har jentene også en farlig påvirkning på hverandre. Alt skjer i det skjulte, bak de mørke, depressive profilene.

– Det var ingen som sa: Dette er ikke greit, vi må oppsøke hjelp. Alle sliter med det samme og ingen kontrollerer hverandre. Men man kommer ikke noen vei med det. Man oppnår ikke noe spesielt.

Det er ikke bare 15-åringer i forblåste Brønnøysund som oppsøker slike profiler og blir en del av lignende nettverk.

NRK har gått gjennom en rekke hashtags og åpne profiler på Instagram knyttet til selvskading, depresjon og selvmordstanker.

Det er hundrevis av slike profiler.

Innholdet de legger ut er for sterkt og direkte til å publisere. Og dette er bare de åpne profilene alle har tilgang til.

Mye av innholdet minner om det Anette Øveraas og hennes følgere postet til hverandre.

– Hvorfor tror du sånne grupper oppstår?

« Jeg tror det handler om tilhørighet, å føle at man er del av noe. Vi kan ikke avdekke alt. Jeg tror vi må snakke mer om å forebygge at man blir en del av en sånn subkultur. Hva kan vi gjøre for å forhindre det? »

Espen Olsen
Kapittel 7

Ville skru av internett

Det som blir funnet på Anettes mobil når raskt fram til kriseteamet i kommunen, og gjør dem bare mer urolige. Følelsen av manglende kontroll, av å stå på utsiden både som voksne og profesjonelle hjelpere, blir sterkere.

Samtidig er Sturla Ditlefsen og flere i gruppa hans redd for at de selv skal gjøre noe som kan bidra til smitteeffekt, altså noe som kan utløse flere selvmord. For stort fokus på unges problemer kan føre til at jenter og gutter, som i utgangspunktet ikke har problemer, tror de har det, mener de.

Kriseteamet i Brøynnøysund
Foto: Patrick da Silva Saether

Kriseteamet må prøve å roe seg ned, selv om de er redde.

« Vi kunne ikke vise det. Vi måtte få situasjonen under kontroll. I et møte diskuterte vi om vi kunne stenge internett. Vi var så redde for effekten som sosiale medier kunne ha. »

Vilde, Audun og Aurora følger ikke slike nettverk som Instagram-jentene skapte, men sosiale medier er selvsagt en stor del av livene deres. De tror ikke voksne forstår deres verden og det presset de kan føle på nett.

« Hvis jeg ser fra ungdomsskolen til i dag kjenner jeg til et tosifret antall som har forsøkt å ta sitt eget liv. Det er en syk ting når du er 18 år. »

Aurora

De mener voksne må på banen allerede fra barneskolen når det gjelder nettbruk.

Det er ingen som vet hvor stor rolle Instagram-nettverket har spilt i det som skjedde i Brønnøysund. Overgangen for dem, da sosiale medier kom, var hard. Kan den ha gjort noe med akkurat dette årskullet, som gjør at de sliter mer enn andre?

– Vi var 11-12 år når sosiale medier blomstret ut. Det var i den mest usikre fasen vår, starten av puberteten, når alt er bare kaos i skallen. Utviklingen kom så plutselig, at den kan ha noe med saken å gjøre, undrer Audun.

Kapittel 8

Flere forsøker

Etter at de to venninnene på 15 år tar sitt eget liv sommeren for to år siden, prøver flere andre å gjøre det samme i ukene etterpå. Et 20-talls andre.

Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk blir nedringt av henvisninger. Vanligvis har de 4-5 akutte saker med selvmordstruede barn og unge i halvåret i Brønnøysund. Etter de to selvmordene kommer det ca 40 akutte henvendelser det neste halvåret, forteller Christer Gavén, som er spesialist i klinisk psykologi ved klinikken.

– Det var en dramatisk økning. Mange var redde for hva de kom til å gjøre med seg selv. Noen av dem hadde vært veldig nær selvmord. Vi ordnet plass til dem på akuttavdelingen i Bodø, og vi mente de burde bli der en stund, forteller Gavén.

Foreldre, lærere, helsesøstre, ungdommen selv – alle var i full mental beredskap.

– Folk var litt på tuppa?

– Ikke bare litt. Veldig på tuppa. Og det var en smitteeffekt.

Mange barn og unge kommer til BUP, og det hører med til historien at det går bra for de aller fleste. De går styrket ut av behandlingen.

Denne gangen mistet behandlerne en av sine pasienter. De visste heller ikke at Anette Øveraas levde et helt annet og mye mørkere liv på nettet – til tross for jevnlige samtaler, kartlegginger og vurderinger av henne.

– Det er veldig vanskelig og en stor påkjenning for behandlere å miste en pasient. Man gransker seg selv og spør: Hva kunne man gjort annerledes?

– Hva kunne dere gjort annerledes i dette tilfellet?

– Vi finner ikke noe direkte vi kunne gjort annerledes. I ettertid ser vi at vi kunne samarbeidet tettere med kommunen, skole og andre instanser. Vi bør være tettere, mer ute i miljøet der de unge er, sier psykologispesialisten.

Poliklinikken i Brønnøysund har nå endret rutinene sine. Nettbruken til alle unge pasienter blir nøyere kartlagt, og all ungdom blir spurt om hva slags sosiale medier de er på, hva som utveksles der, hva slags profiler de har og hva slags grupper de er med i.

Hittil har de ikke fulgt godt nok med på utviklingen, må de innrømme.

bilde av Christer

«Vi er akterutseilt. Vi må inn der. De må venne seg til at vi også er med på nettet – at vi ikke bare passer på at de har på seg riktige votter. Nettet har andre farer enn litt kulde.»
Christer Gavén

Ett år etter at de to første jentene tar sitt eget liv, gjør en tredje jente det samme. Ett år etter at etatene mener de har fått mer kontroll og satt i verk gode tiltak for å nå ut til og hjelpe ungdom bedre.

16-åringen er en bekjent av de to første jentene og begår selvmord i 2017 et annet sted i landet – også hun midt i fellesferien. NRK har ikke klart å avdekke om også hun var en del av de mørke profilene på Instagram.

Kapittel 9

Stillheten etterpå

Alle håper det verste er over nå, selv om ingen vil si at de har kontroll.

Politi, kommunens helsetjeneste, skolehelsetjenesten og BUP snakker oftere sammen enn før. De er, eller planlegger å komme oftere ut på skolene. Og de forebyggende kursene ansatte skulle få, er i gang.

Elever har fått livsmestringskurs inn på timeplanen. Der lærer elevene at det er helt vanlig å ha vanskelige dager og tunge stunder. At angst kan være normalt, sier lederen av kriseteamet Sturla Ditlefsen. Det er psykiske problemer, ikke lidelser, formidler lærerne.

– Det er kanskje ikke så synlig det vi har gjort, men det er mange elementer som i seg selv blir en helhet.

Etter flere år uten, åpnet også kommunen et ungdomshus nylig, selv om det er knapt med penger i Brønnøysund. Vilde, Audun og Aurora synes ikke det har skjedd så mye på det lille stedet. Store avstander er et problem, mener de.

Brønnøysund videregående skole er den eneste i området, og elever fra fem spredte kommuner må reise langt for å komme dit.

bilde av Vilde, Aurora og Audun med ryggen til

«Dette er et isolert samfunn. Vi er langt unna hverandre, og det er mindre fysisk kontakt. Jeg tror det kan ha en effekt rett og slett.»
Aurora

«Hvis du har en venninne på den andre siden av fylket og du ikke kommer deg dit føler du deg litt hjelpeløs.»
Vilde

Verken politi, psykiatritjenesten eller BUP i Brønnøysund er på direkte kanaler med unge – de er ikke på Instagram eller Snapchat, men vurderer det.

– Hvis ungdommen sier at terskelen for å si fra ikke er blitt noe lavere, er den ikke det. Da må vi erkjenne at vi har en jobb å gjøre, sier politibetjent Espen Olsen.

Nordland politidistrikt, med hovedsete sju timer unna med bil, er riktignok på Facebook, men alle er enige om at det er blitt mer foreldrenes kanal.

« Det er ikke godt å høre at de er redde. Det må vi og andre etater ta tak i og gjøre noe med. Det er et kjempeproblem når ungdommene sier det. Vi må reagere. »

Christer Gavén

Jan Gunnar Øveraas, som mistet sin Anette, har fortsatt ikke og får kanskje aldri svarene han lette etter. På hvorfor datteren tok sitt eget liv. Til andre foreldre og unge har han noe han må si.

– Foreldre må grave mer. Spørre og finne ut mer. Barna må bli sett, og dere må se dem. Til dere som er unge: Ikke oppsøk eller bli med i sånne grupper. Du blir manipulert.

Selv trenger han avledningsmanøvre. To år etter at datteren ble borte døyver han smerten med mil etter mil i lastebilen. Opp og ned og på tvers i landet. Noen ganger 80 timers arbeidsuker. Når helgene kommer, blir det stille. Altfor stille.

– Hvis jeg sitter og gjør kontorarbeid her hjemme. Det er akkurat som om hun kommer gående. At hun bare har vært nede og sett på tv, og kommer opp til oss igjen. Jeg sitter og hører etter lyden og føler at hun er her.

Jan Gunnar ved PCen
Foto: Patrick da Silva Saether

Har du behov for å snakke med noen etter å ha lest denne saken?

  • Kirkens SOS hjelpetelefon: 22 40 00 40
  • Mental helses hjelpetelefon: 116 123
  • Chattetjeneste fra Kirkens SOS: soschat.no