Behandlere føler sorg og skam

– Jeg kan ikke si at vi gjorde det riktige når pasienten er død i selvmord, men jeg tenker at vi kan ikke alltid få med oss alt som skjer. Psykiater og avdelingsoverlege ved DPS Fredrikstad, Kari Gjelstad har opplevd å miste en pasient i selvmord.

Det var ikke ventet. Selvmordsrisikovurderingen var satt til lav. Hun hadde hatt pasienten til behandling i årevis. Man får en relasjon da. Nær, men likevel profesjonell.

Så skjer det som ikke skal skje. Pasienten velger å avslutte livet. Mens Gjelstad er ansvarlig behandler.

– Når man mister en pasient som man har kjent over lang tid, er det et reelt tap, sier Gjelstad.

Det gjorde noe med henne. Det gjorde noe med alle.

Kari Gjelstad
Foto: Gunhild Hjermundrud

Gjelstad ser ut i lufta. Er tydelig, men leter etter ord. For det er de pårørende som er i fokus, og skal være det.

Likevel er det sorg for dem som har prøvd å hjelpe en pasient i psykiatrien.

« Jeg tenker på det ofte. Vi må alltid gjøre en så god jobb som mulig slik at vi ikke opplever det igjen. »

Samtidig er hun klar på at de har ikke gjort det riktige når pasienten er død.

I halvparten av tilsynssakene brøt instutisjonene loven

Annenhver dag tar en pasient i psykisk helsevern livet sitt. NRK har gransket 200 selvmord i årene 2014 til 2016 hvor pasienter i spesialisthelsetjenesten tok sitt eget liv.

I nesten halvparten av sakene brøt institusjonene forsvarlighetskravet i helseloven, noe som kan forklare den dystre selvmordsstatistikken.

Gjennom flere saker har NRK satt søkelys på selvmord i psykiatrien. I fjor fikk 150.000 pasienter behandling i psykisk helsevern. De aller fleste som får det, begår ikke selvmord.

Men når det skjer, er det like vondt for behandlere.

Sykehuset Vestfold
Foto: Gunhild Hjermundrud

Skam og sorg

Det hender de ansatte prøver å trygge pårørende. Berolige de som står nærmest pasientene og har sett hvor syke de er. De som kjenner dem best, og vet når det har gått for langt.

– Slapp av, kan ansatte si til pårørende. – Vi tar over nå. Nå kan du gå hjem, hun er trygg her.

Da er det er vondt å være helsepersonell. Man har lovet noe man ikke har klart å holde.

– Da sitter mange av personalet igjen med en skamfølelse fordi man har sagt noe man ikke klarer å følge opp, sier Maja Askelien, psykiatrisk sykepleier ved Sykehuset Østfold Kalnes

Maja Askelien
Foto: Gunhild Hjermundrud

Hun jobber ved akuttseksjonen ved Sykehuset Østfold på Kalnes. Hit kommer de aller sykeste pasientene, de som trenger øyeblikkelig hjelp og innleggelse. Det er ikke ofte de mister pasienter, men det har hendt.

Det at det er så sjelden, gjør det ikke noe bedre.

Det er et tap også for de som har behandlet pasienten når noen tar livet sitt. De har tilbragt tid med pasienten, hørt på fortvilelse over livet. Noen over mange år, noen i kortere perioder.

Det er en pasient-behandler relasjon, men sorgen er likevel sterk.

« Det er en påminnelse om at vi ikke klarte det vi skulle gjøre, å hindre personen i å ta livet sitt. »

Maja Askelien

– Det er en påminnelse om at vi ikke klarte å være påpasselig nok og ikke har strukket til som helsepersonell.

Det er ofte en følelse helsepersonell har når noen tar livet sitt: utilstrekkelighet.

– Det er like mye skam- og sorgfølelser for behandlere som det er for pårørende, sier Askelien.

Det kan oppleves som at man har sviktet, man har gitt informasjon til de nærmeste om at de tar over ansvaret. Og så skjer det som ikke skulle skje.

Askelien sier det er viktig at også denne siden kommer fram når det snakkes om selvmord. For det er et tap også for de som skal hjelpe.

Sykehuset Vestfold
Foto: Gunhild Hjermundrud

Var det noe han overså?

Han puster tungt. Det er ikke til å unngå. Har man vært lenge nok i psykiatrien, vil man som behandler statistisk sett oppleve å miste en pasient. Det har også han gjort.

– Personalet er også mennesker, og man vil føle på at man har sviktet.

Arne Thorvik, avdelingsoverlege ved Sykehuset Vestfold, tenker tilbake på den gang han var ung behandlende psykiater. Han skulle måle blodtrykket på en eldre mann. Han sa det så lett, den eldre mannen.

– Ja, er nå dette livet verdt å leve?

Var det et varsel, eller var det en fundering over livet? Det kan han ikke svare på. Den eldre mannen tok sitt liv få dager senere. Burde han ha skjønt det?

Men også senere i tid. Han var ikke behandlende psykiater men en del av et team. Var det noe de overså, når pasienten ikke orket mer? Uansett, teamet som skal behandle en pasient tar det tungt.

– Det er en vanskelig situasjon, sier Thorvik.

For det er lett å føle at man har sviktet som behandler.

Arne Thorvik
Foto: Inger Kristine Lee

Gjorde ikke alt riktig når pasienten er død

De skal passe på pasienter som er innlagt, det er det ingen tvil om. Noen ganger forstår de at pasienten har blitt dårligere, at de må passe ekstra godt på. Andre ganger er pasientene flinke til å selv å si fra om selvmordstanker.

Men det hender at det ikke er noe varsel – at selvmordet kom uten at noen kunne forstå det.

– Det blir lett å si i ettertid at hvis jeg bare hadde gjort sånn og sånn, så hadde ikke pasienten tatt livet sitt, sier Kari Gjelstad.

Noen ganger er det riktig, og andre ganger feil. For det kan tenkes at pasienten hadde bestemt seg.

– Jeg kan ikke si at vi gjorde det riktige når pasienten er død, men jeg tenker at vi ikke alltid kan få med oss alt som skjer.

For hvis hele fokuset blir at man er redd for at noen tar livet av seg, er det veldig vanskelig å hjelpe folk til å bli bedre.

Har du behov for å snakke med noen etter å ha lest denne saken?

  • Kirkens SOS hjelpetelefon: 22 40 00 40
  • Mental helses hjelpetelefon: 116 123