Høyrevinden blåser over landet

Av Per Kristian Johansen

I disse årene, og tidligere, foregikk det demografiske og sosio-økonomiske endringer som påvirket velgermassene. Antallet industriarbeidere begynte å gå tilbake. Det samme hadde lenge vært tilfellet med andre yrkesgrupper, som småbrukere, skogsarbeidere og kystfiskere. Disse hadde vært Arbeiderpartiets mest trofaste velgere. I stedet ble det flere ledere i næringslivet og i offentlig virksomhet, det ble flere funksjonærer og flere ansatte i de forskjellige tjenesteytende næringer.

AP-valgkamp i 1981: Statsminister Odvar Nordli og partiformann Reiulf Steen går ombord i valgtoget på Østbanen i Oslo. Foto: Paul Owesen / SCANPIX

Sentraliseringen av befolkningen til tettsteder og byer fortsatte, og borgerne i ”hvitsnippyrkene” hadde liten tradisjon for å støtte arbeiderbevegelsen. Samtidig var det generell misnøye med DNA-regjeringen, som ikke klarte å håndtere den økonomiske krisen slik at en unngikk inflasjon og arbeidsledighet.

Det vokste etter hvert også fram en negativ holdning til økningen av antallet trygdebrukere, særlig uføretrygdede. Arbeiderpartiet ble beskyldt for å bruke uføretrygding som del av distriktspolitikken, at en gav folk i distriktet uføretrygd i stedet for arbeidsplasser.

Velgerflukt fra DNA

Høyre-valgkamp i 1981: Pressekonferanse med Høyre-politikerne Jo Benkow (tv) og Kåre Willoch. Foto: Erik Thorberg / NTB / Scanpix

Undersøkelser viste at den nye generasjon velgerne, som var vokst opp etter krigen, var langt mindre lojale mot familiens partipolitiske tradisjoner og tilhørighet, og gav gjerne sin stemme til andre partier enn det familien hadde holdt seg til.

Mange moderate Arbeiderpartivelgere ble skremt over til Høyre av den radikale kurs Arbeiderpartiet la seg på for å gjenvinne tapte SV-velgere etter 1973. De så seg for eksempel ikke særlig tjent med flere offentlige reguleringer. Det gjaldt konsesjonsplikten ved anskaffelse av jordeiendom, og bo- og driveplikten hvis en ønsket å overta landbrukseiendom.

Det ble også utarbeidet en strengere planleggingslov for utnyttelse av friarealer, noe som brakte Arbeiderpartiet i konflikt med mange av sine velgere ute i distriktene. Her var det småbrukere som ønsket frihet til selv å disponere og utnytte sine eiendommer, eventuelt fradele boligtomter eller selge til fritidsformål. Dette ble en svært ofte forhindret fra å gjøre på grunn av offentlige reguleringsbestemmelser.

Oslo 1981: Tidligere statsminister Odvar Nordli overrekker nøkkelen til statsministerens kontor til sin etterfølger, Gro Harlem Brundtland. Foto: Paul Owesen / NTB / SCANPIX

Arbeiderpartiets motstand mot å avregulere boligmarkedet ble heller ikke sett på med blide øyne av mange som nå ønsket å bedre sin egen boligstandard.

Mange vendte ryggen til et parti og ei regjering som ikke ville gi dem rett til å oppløse borettslag for å omgjøre disse til selveierleiligheter, eller fjerne en del av Husbankes rigide bestemmelser. Det samme partiet mistet både tillit og autoritet fordi en i ledelsen slet med motsetninger og maktkamp om lederverv og posisjoner.

Denne striden opphørte imidlertid da Gro Harlem Brundtland ble valgt til partileder i begynnelsen av april 1981. Da hadde hun vært landets første kvinnelige Statsminister i et par måneder etter at Odvar Nordli måtte trekke seg av helsemessige årsaker, og vervene som partileder og statsminister ble igjen samlet hos en person.

Høyrevridning

Partiformann i Høyre, Erling Norvik i 1975. Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX

I Høyre var Erling Norvik leder fra 1974, mens Kåre Willoch var parlamentarisk leder og selvskreven statsministerkandidat. Denne ledelsen maktet å gi Høyre et folkelig preg, samtidig med at partiorganisasjonen ble mer effektiv og politikken klarere, med markering av ideologiske merkesaker som markedsøkonomi, mer rom for privat initiativ og reduksjon av skattene.

Tradisjonelt hadde Høyre rekruttert medlemmer og velgere fra næringslivet og de mer velstående i borgerskapet. Nå greide partiet å få støtte hos større deler av befolkningen for sin vekstpolitikk, sin avreguleringspolitikk og sin skattepolitikk, og partiet ble ikke lenger oppfattet som noen trussel mot velferdsstaten.

Vi må imidlertid ikke glemme at ute i Europa og i USA var høyredreiningen i politikken langt mer dramatisk i liberalistisk retning med ”Thatcherismen” i Storbritannia og ”Reaganismen” i USA .

Fremskrittspartiet

Partisekretær Carl I. Hagen med logoen for Anders Langes Parti. Partiet vedtok på landsmøtet 1977 å endre navn til Fremskrittspartiet. Foto: NTB / Scanpix

Fremskrittspartiet, som ble det nye navnet på Anders Langes parti, vokste fram på den samme høyrebølgen og ble en slags fanebærer for nyliberalismen i Norge.

Partiet var, som opprinnelig, et protestparti mot skattenivået, mot byråkratiet, mot ulandshjelpen og mot innvandrerpolitikken, og ble omtalt som et ”høyrepopulistisk” parti.

Oppslutningen om partiet varierte, men mens Høyre etter 1985 falt tilbake til å bli et 20% parti ut utover mot 2000, seilte FRP fortsatt i god høyrevind og økte oppslutningen.

Gro-Kåre valgkamp

Valgkampen foran stortingsvalget i 1981 ble naturlig nok sentrert om de to hovedalternativene i norsk politikk: Arbeiderpartiet, som hadde sittet med regjeringsmakten siden 1973, og Høyre, som det dominerende opposisjonspartiet.

Kåre og Gro etter en debatt i NRK, 1981. Foto: NTB / Scanpix

Det førte til mange TV- og radiodueller mellom partilederne Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch, og valgkampen ble således mer personfokusert enn tidligere valgkamper. Hovedtemaene dreide seg om økonomisk politikk og sysselsetting.

Høyre lovte å gå inn for betydelige skattelettelser og endringer av flere reguleringsbestemmelser, og hevdet at dette vill gjenreise veksten i norsk økonomi og således trygge velferdsstaten. Arbeiderpartiet hevdet på sin side at det var nødvendig å opprettholde et høyt skattenivå for å opprettholde sosial trygghet.

Kåre Willoch (H) tar over som statsminister etter Gro Harlem Brundtland (A). Her ved nøkkelseremonien på statsministerens kontor. Foto: Erik Thorberg / NTB / Scanpix

Til tross for en iherdig og dyktig ledet valgkamp, ble det for Arbeiderpartiet, som forventet, et valgnederlag med tap av 11 mandater i forhold til forgående valg. DNA fikk bare vel 37% av stemmene, mens Høyre økte med 13 mandat og oppnådde nesten 32% av stemmene. FRP, som hadde vært ute av Stortinget en periode, kom inn igjen med 4 representanter, mens SV økte fra 2 til 4 og V forsatte med 2 representanter, som de hadde gjort fra valget i 1973.

Kåre Willoch danner regjeringer

Før valget hadde H, KrF og Sp forpliktet seg til regjeringsforhandlinger hvis valgresultatet skulle tilsi en slik situasjon.

Etter valget hadde de en klar basis for ei flertallsregjering, men regjeringsforhandlingene brøt sammen. Høyre ville ikke godta KrFs krav om at loven om selvbestemt abort skulle oppheves. Dermed ble det til at Kåre Willoch dannet ei ren Høyre-regjering, som altså ble ei mindretallsregjering.

To år trengte KrF på å slikke sårene etter nederlaget i abortsaken før partiet ville gå inn i regjeringssamarbeid med Høyre og Senterpartiet. Men i juni 1983 kunne Willoch danne sin andre regjering, ei koalisjonsregjering av H, Sp og KrF, og for første gang siden 1971 hadde vi igjen ei flertallsregjering i Norge.

"Nu går alt så meget bedre", pleide Kåre Willoch å si. Her er Statsminister Kåre Willoch i 1983. Foto: Inge Gjellesvik / NTB / Scanpix

I regjeringserklæringen het det at hovedmålet var å trygge grunnlaget for velferdsstaten og sysselsettingen. For å oppnå det måtte pris- og kostnadsveksten dempes og det måtte gjennomføres reelle lettelser i den direkte beskatning. Men på det tidspunkt hadde en Willoch-regjering allerede ført Høyres politikk i 2 år, og det er naturlig å se hele Willochs regjeringsperiode fra 1981 til 1986 under ett.

Markedsstyring i stedet for politisk styring

Willoch fremhevet i forbindelse med regjeringserklæringen i 1981 at regjeringens fremste oppgave var å gjenreise vekstkraften i norsk økonomi. Betydelige skattelettelser ble lansert som et sentralt stimuleringstiltak, og allerede i det første statsbudsjettet ble det bebudet at det i alle fall ikke skulle bli skatteskjerpelser. Samtidig ble Skattekommisjonen utvidet og fikk nytt mandat: regjeringen skulle til enhver tid bestemme skattenivået.

Overfor næringslivet ble det lovet bedre rammebetingelser, større vekt på markedsmekanismer, færre reguleringer, reduksjon av støtteordninger til ulønnsomme virksomheter og stimulering av aksjemarkedet. For forbrukerne ble det klart at prisstopp som virkemiddel ville bli avløst av forskjellige konkurransefremmende tiltak.

Økonomisk vekst

Det var kursstigning med rekordnoteringer på Oslo Børs under Kåre Willochs regjering. Foto: SCANPIX

Norsk økonomi utviklet seg bedre og bedre hvis en ser hele stortingsperioden under ett. Eksportindustrien vokste, ikke minst takket være internasjonal konjunkturoppgang. BNP økte, det var vekst i industriproduksjonen, det var kursstigning med rekordnoteringer på Oslo Børs og det ble nedgang i arbeidsledigheten. Samtidig sørget oljeinntektene for å gi oss et solid overskudd på betalingsbalansen overfor utlandet.

På den annen side var det imidlertid også urovekkenede sider ved økonomien. Det var etter hvert tydelig at industriens konkurranseevne ble svekket i forhold til våre handelspartnere, at bankenes utlånsmengde eksploderte og at veksten i pengemengden ute i samfunnet etter hvert utgjorde et stort press på økonomien. Dette var en konsekvens av en omfattende liberalisering av kredittpolitikken.

Regjeringen fikk Stortinget med på å oppheve bestemmelsene om kredittinstitusjonenes plasseringsplikt, lånerammer og myndighetenes rett til å fastsette renten. ”Frisleppet” kalte en dette, og regjeringen gav fra seg muligheten til påvirke økonomien gjennom kredittpolitikken.

Sosialøkonom Hermod Skånland talte varmt for avreguleringen av kredittvesenet. Foto: Bjørn Sigurdsøn NTB / Scanpix

Tanken var at markedet i stedet for byråkratiske reguleringer skulle kanalisere investeringene mot lønnsomme prosjekter og fastsette renten i balansen mellom tilbud og etterspørsel. Den gamle ordningen med lav rente fastsatt av myndighetene, som en del av den sosiale utjevningspolitikken, ble oppgitt.

Avregulering av kredittvesenet var basert på nyliberale ideer som fagøkonomer i Norges Bank og Finansdepartementet hadde forfektet alt på 1970-tallet. Men det viste seg i praksis at markedskreftene ikke brakte kredittmarkedet i den balansen som en hadde forutsatt i teorien.

Gunstige skatteordninger og offensiv markedsføring fra bankenes side førte til at vi i stedet fikk en låneboom som en ikke hadde sett maken til siden slutten av første verdenskrig, og mye av den enorme kredittmengden som fløt ut i samfunnet, gikk dessverre til dårlige investeringer, aksjespekulasjoner og et uhemmet luksuspreget forbruk. Dette innledet det som foraktelig er blitt kalt ”jappetiden”. Økonomien ble faretruende overopphetet, og det gav Willoch regjeringen store problemer i 1986, da den ville sette i verk innstramninger med FRP i vippeposisjon på Stortinget.

Willochs samlingsregjering i 1986. Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX

Willoch-regjeringen sørget for å få fjernet andre reguleringsbestemmelser også. Mest kjent er liberaliseringen av boligmarkedet og opphevelsen av NRK-monopolet.

Liberalisering av boligmarkedet

Høyre hadde foran valget i 1981 gitt løfte om å avskaffe offentlige reguleringer av boligmarkedet. I 1983 ble det tillatt å løse opp borettslag og omgjøre disse til selveierleiligheter. Unntatt var inn til videre ordningen med boligsamvirke. Disse skulle fortsatt være underlagt bestemmelser om takstplikt, men for øvrig ble pålegget om prisreguleringer av husleien opphevet.

Samtidig ble det vanskeligere og dyrere å få lån i Husbanken. Det betydde at noe av den omfattende boligsubsidieringen som en hadde opprettholdt i hele etterkrigstiden, ble fjernet. Dette hadde tilslutning også i opposisjonen, fordi en mente at den økte velstanden nå hadde gitt folk flest råd til selv å dekke utgiftene til egen bolig.

Diagrammet viser den store variasjonen i boligprisene på 1980-tallet.

Resultatet var naturligvis en betydelig økning i boligutgiftene, noe som særlig rammet de unge som skulle inn på boligmarkedet. Men da dette snart falt sammen med økonomisk oppgangs tid, frigivelse av kreditten og gunstig boligbeskatning, merket ennå ikke husholdningene så mye til denne prisoppgangen. Verre ble det i siste halvdel av 1980-tallet da rentene steg til 14 – 16 % og prisnedgang på boligmarkedet senket verdien av inflaterte investeringer i egen bolig.

Ny mediepolitikk

Oslo, 1981: Kulturminister Lars Roar Langslet offentliggjør hvem som skal få drive forsøksvirksomhet med nærradio. Dokumentbunken foran ham er alle søknadene om nærradiodrift. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB / SCANPIX

Høyre hadde også en post om ny mediepolitikk på sitt partiprogram, selv om ny kringkastingslov var vedtatt i 1980. Denne loven bygde imidlertid på det gamle prinsippet om monopol for NRK, men hadde en åpning for at ”Kongen kan i særlige tilfeller gi andre løyve til begrenset kringkastingsvirksomhet”. Med hjemmel i denne setningen gav Høyre-regjeringen i desember 1981 og i mars 1982 konsesjon for prøvesendinger med nærradioer, lokal-TV og distribusjon av satellittsendinger. En endring av kringkastingsloven i mars 1984 betydde en formell opphevelse av NRKs kringkastingsmonopol.

Argumentene gikk naturligvis på kravet om en utvidelse av ytringsfriheten som var i samsvar med de muligheter den tekniske utvikling åpnet for. Det ble også vist til hvordan et kulturelt mangfold ville være en berikelse og gi medieforbrukeren større valgfrihet enten en ønsket underholdning, nyheter eller religiøst stoff. De fleste som søkte om å få komme i gang med nærradioer og lokal-TV hadde problem med finansieringen.

Reklamefinansiering var ennå forbudt i norske etermedia, og ble tillatt først i neste stortingsperiode etter press fra nærradioene, og etter at utenlandske fjernsynsselskap rettet sin reklame spesielt mot det skandinaviske marked. Det samme gjorde TVNorge og TV1 via satellitt og kabelselskap. Dette var en uthuling av det norske reklameforbudet og en sak som Kulturdepartementet måtte ta fatt i.

Mediesaken var aktuell politikk også i den neste 10-årspetrioden.

Tilbake til hovedartikkelen: Opposisjon mot vekstpolitikken, økonomisk omstilling og høyrevind

Foto, ingress: Svein Hammerstad / NTB / Scanpix