BØKER I VERDT Å VITE HVER TORSDAG:

Vitenskap på ville veier

Publisert 19.12.2000 16:14 - Oppdatert 10.06.2002 15:19

Walter Gratzer: ”The Undergrowth of Science – Delusion, Self-deception and Human Frailty”.
Oxfor University Press 2000
ISBN 0-19-850707-0


 
Det finnes så mangt i vitenskapens verden. Noen av oss husker kanskje så langt tilbake som til forrige tiårsskifte – og all viraken rundt den sensasjonelle Kalde Fusjon – Fleischmann og Pons og de andre forskerne fra Utah som kunne skape kjernekraft  på kjøkkenbenken hjemme. Hvorfor bruke tiår med forskning og milliarder av dollar på kjempestore industrianlegg – når alt du trengte er litt tungtvann, litt platinum og litt paladium – og et par glassboller? Verdens energikrise var løst! – Her skulle det regne milliardinntekter og nobelpriser!
 
Og det hadde det kanskje gjort etterhvert - Hadde det ikke vært for et par tre ubetydelige detaljer: Som for eksempel, at ingen hadde brydd seg med å sjekke om det virkelig Kom kjernekraft ut av glasssbollene.
 
Den første tiden etter Fleischmanns og Pons’ sensasjonelle funn dukket det opp dusinvis av positive bekreftelser fra liknende forsøk foretatt over hele verden. Etterhvert var det imidlertid færre og færre – og til sist ingen i det hele tatt som klarte å lage kjernekraft på denne enkle måten  – bortsett, selvsagt, fra en liten gruppe diehards  – Fleischmann og Pons inkludert, som fremdeles den dag idag kommer opp med nye bortforklaringer på et fenomen bare de selv er i stand til å observere – mens resten av verden gir blaffen.
 
Det finnes mange slike saker. Men det dreier seg ikke om svindel,  sier Walter Gratzer i innledningen til sin nye bok ”The Undergrowth of Science” – med undertittelen ”delusion, sel-deception and human frailty” , og vi må også skille disse sakene fra det han kaller The lunatic fringe – og Gratzer tenker da på de riktige galningene - de som mener at jorda ikke er rund, men at vi snarere lever på innsida av en hul kule – eller de som med homøopaten Jaques Benveniste mener vannets hukommelse kan overføres via email.
 
Nei – det Gratzer med et lånt uttrykk kaller patologisk, syk vitenskap – det kan skje den beste. En dyktig og godt renomert vitenskapsmann får det plutselig for seg: Aha – slik er det det henger sammen! Og så dundrer han fram, som en blind okse – uten å høre advarsler – glemmer øyensynlig alt han har lært om forsiktighet  – han har jo sett lyset, ikke sant? Før han sitter der latterliggjort og ribbet tilbake. Sammen med alle de andre som hoppet på vogna – og spolerte sin fremtid.
 
Gratzer starter med å fortelle den mest kjente og instruktive historien av dem alle – den om Rene Blonlot og de mystiske N-strålene – den Nye strålingen som skulle redde Frankrikes ære i en tid da tyskerne fant Røntgenstråler og engelskmennene brillierte gjennom Rutherford og Thompson. Strålene viste seg imidlertid å være så esoteriske, at de etter sin sensasjonelle deby snart bare kunne observeres av forfinede franske øyne – tyskere og engelskmenn var dog for vulgære – og seinere kun av folk fra Nancy – Blondlots hjemby  (derav navnet N-stråler) – og tilslutt omtrent bare av Blondlot selv.
 
Sakens forløp er merkverdig likt det som skjedde med den kalde fusjon nesten 90 år seinere – og moralen likeså: Det er ikke nok å tro - at det kommer kjernekraft – eller en stråle – du må kunne måle det også.
 
Historien om N-strålene er velkjent for de fleste med interesse for vitenskapshistorie – Det som gjør Gratzers ”The Undergrowth of Science” til fornøyelig lesning, er at han har samlet et Utall slike historier. Mange kjenner også historien om hukommelsesoverføringene fra biologien på 1970-tallet. Det hele begynte et par tiår tidligere: Hvor sitter egentlig hukommelsen?, spurte man. I RNA mente noen – og begynte med å forske på flatorm: De lærte ormer å skille mellom farger – rødt for elektrisk støt, grønt for mat – deretter sendte man ormene gjennom kjøttkverna og fora andre flatormer med restene – og vips – så hadde de nye, ”naive” flatormene spist sine søstres RNA - og lært å skille rødt fra grønt de også! Strålende, ikke sant – reprodusert over hele verden – svenskene var langt fremme her – men desverre: helt feil. Elendig forskning viste det seg – og det hele døde ut. Selv om det selvsagt finnes noen, den dag idag, – osv.
 
Gratzer ramser opp – og vi morer oss: Paul Kammerers fødselshjelperpadder – som gjennom misforstått genetikk skulle vise at Darwin tok feil – og Lamarch hadde rett; den dødelige effekt av stråling fra menstruasjonsblod – vitenskapens bevis på den folkelige visdom om at menstruerende kvinner er urene; videre har vi ;  Deryagin og Bernals polyvann – det seigtflytende russiske vannet som truet verden – emn bare var et rusk i et reagensrør; - og Nazistisk fysikk: relativitet og kvantefysikk er uforståelig, kaotisk og ikke minst Jødisk – Einstein og Bohr var da også av jødiskslekt. Da heller den rene, nye – (men akk så gale, kan vi si nå i ettertid) Tyske fysikk!; – og tilsvarende kommuistisk vitenskap: en slik bok er ikke komplett uten historien om Lysenko – og Stalin -og hvordan de ødela russisk landbruk og biologi – fordi Lamarch – nok engang – jo er å foretrekke framfor Darwin. Lamarch gir jo arbeiderklassen håp ved sin lære om at man kan forbedre sine gener gjennom egen innsats!
 
Riktig pervers blir boka imidletid ikke – før vi kommer ut i medisinen:
-Hvor mange mennesker døde, for eksempel, fordi de ble operert for løse organer?
-Det fantes fremdeles leger etter den annen verdenskrig som rutinemessig fjernet pasientenes tykktarm – for å hindre selvforgifting og fremme evig liv – selv om moten nok var på hell.
-Testikkelpoding var heller ikke like populært på den tiden som det var i sin glansperiode i mellomkrigstiden – og det til tross for at inn-opererte biter av apetestikler etter sigende skulle føre til sterkt økende seksuell yteevne. Jeg vil helst ikke dvele ved tanken på hvordan det føltes etter operasjonen, men tusenvis av menn underkastet seg den, altså, i denne før-viagriske tid.
-Og hva synes vi om den østerikske legen Julius Wagener-Jauregg – som helbredet syfilis ved å infisere pasienten med malaria? Moten spredte seg til USA.
 
Det er sannsynlig at mange av nevnte leger – som tidligere nevnte fysikere og biologer – TRODDE kuren deres hjalp, - så de passer forsåvidt inn i en bok om vitenskapens ”illusjoner, selvbedrag og menneskelig svakhet” – men vi er vel nå nesten ute av vitenskapen, og godt inne i kvakksalveriet – et sted jeg har mistanke om at Walter Gratzer godt kunne tekkte seg å plassere Hele legestanden og – vitenskapen.
 
Og dette er vel også noe av bokas svakhet: Patologiske vitenskap er ikke noe enhetlig, naturgitt fenomen – og forfatteren begir seg med jevne mellomrom over i historier og fenomener som like gjerne kunne vært plassert i en bok om forskningspolitikk eller new age. Gratzer er best når han jobber med forskernes psykologi – hva det er som får noen av dem til å gå bananas, og hvorfor andre følger blindt etter – Det fenomenet er nemlig Virkelig interessant – med føringer og moral for vårt forhold til forskning den dag idag.


Av Erik Tunstad
Verdt å vite, NRK P2, 12. oktober 2000