NRK - Vitenskap

OVERSIKT	NYHETER	SPORT	MUSIKK	UNDERHOLDNING	FILM	LITTERATUR	MAT	BARN	UPUNKT

Her er du: NRK > Programmer > Radioarkiv > Verdt å vite > Vitenskap

Oppdatert 22.10.2004 13:48

Darwin - mannen som fant forklaringen

Publisert 09.02.2001 11:54 - Oppdatert 10.06.2002 14:38

27. desember 1831 la det engelske marinefartøyet H.M.S. Beagle ut fra havna i Plymouth på sørkysten av England. Endelig – 3. juledag - lyktes avreisen etter flere mislykte forsøk på grunn av dårlig vær.

Da ankeret ble hevet var kapteinen, en løytnant og en snart 22 år gammel gentleman samlet til avskjedslunsj i den lokale marinekommisjonærens yacht ved siden av. Yachten la seg på parallellkurs ut havneløpet mens de tre avsluttet lunsjen. Ute i havgapet entret de skuta som satte fulle seil sørover, ut på en eventyrlig, fem år lang verdensomseiling. Den unge mannen var Charles Darwin.

Rik av byrd

Charles Darwins ble født 12. februar 1809 som sønn av den rike legen og forretningsmannen Robert Waring Darwin og Susanna, datter av den enda mektigere Josiah Wedgewood, grunnleggeren av porselensfabrikken med det fornemme hvite og blå porselenet.

Den unge Charles måtte naturligvis få en standsmessig utdannelse, og det mest naturlige var utdannelse i medisin, som faren. Men Charles måtte gi opp medisinstudiene i Edinburgh. Han tålte absolutt ikke å se obduksjoner. Det ble i stedet teologistudier i Cambridge.

Besatt av billesamling

Men mest ble det naturstudier utenfor det formelle undervisningsopplegget. Å samle biller sammen med en slektning som var i ferd med å avslutte studiene i Cambridge, William Darwin Fox, ble en besettelse.

Det var William som introduserte Charles til botanikkprofessoren John Stevens Henslow, som holdt åpent hus for studenter en dag i uken. Darwin og Henslow vanket snart så mye sammen at Darwin ble kalt "Mannen som går tur med Henslow".

Eventyrlig tilbud

Det var her i Cambridge den 21 år gamle Charles Darwin fikk tilbud om å være med på den eventyrlig reisen jorda rundt. Darwins venn, botanikkprofessoren John Stevens Henslow, kjente noen i London som kjente noen andre innen marineministeriet som kjente noen andre – en som ville ha godt selskap på en lang sjøreise – helst en person med kunnskaper i naturvitenskap.

Da Henslow ble forespurt, overbragte han tilbudet til unge Charles.

Fars motforestillinger

HMS Beagle - illustrasjon fra 1890-utgaven av Darwins bok

Som mange fedre sikkert hadde reagert også i dag, var Dr. Darwin betenkt over den farefulle ferden – de ville møte stormer og sykdommer – farlige episoder – og på toppen av det hele skulle han betale for sønnens plass om bord på Beagle.

Det hele fortonet seg som et hasardiøst opplegg; det Dr. Darwin kalte en eskapade. Og han satte opp en liste over motforestillinger.

Men som de fleste unge menn i samme situasjon, ville Charles gjerne reise, og han søkte råd hos sin onkel – Josiah Wedgewood II, sønn av den berømte porselensprodusenten og kjemikeren.

Han hadde et helt annet syn på saken enn faren. Det var en sjelden anledning som få var forunt å få, en anledning man ikke burde takke nei til. Han skrev et brev til Dr. Darwin, og med denne støtten fra "Uncle Josh" ble saken avgjort. Dr. Darwin ombestemte seg. Charles kunne reise.

For rund nese

Robert Fitzroy

Da Charles møtte den unge kapteinen på Beagle, Robert Fitzroy, kunne det lett ha gått galt.

Fitzroy hadde nær forkastet Charles Darwin som reisefølge på grunn av Darwins runde nese. Kaptein Fitzroy var interessert i fysiognomi, "læren" om hvordan ansiktstrekk kunne fortelle om en persons egenskaper, og han tvilte på at en person med en slik rund nese kunne ha karakterstyrke til å tåle den lange reisen.

Darwin fikk vite om dette mange år senere etter at de to var blitt gode venner og moret seg over episoden, kanskje samtidig litt brydd over nesen som han tidligere ikke hadde vært så opptatt av. Men Darwin ble altså godtatt.

Motstridende personligheter

De to var høyst forskjellige personligheter. Fitzroy intolerant, uberegnelig og autoritær, fra en aristokratiske familie, som kunne føre sitt slektstre tilbake til kong Charles II.

I motsetning til Fitzroy var Charles svært fredelig anlagt, sindig og tålmodig.

Etter at de to unge mennene var blitt litt bedre kjent med hverandre, var nok beundringen gjensidig til tross for forskjellene. Dessuten hadde de to unge mennene noen felles interesser. En av dem var geologi.

En avgjørende gave

Charles Lyell

Kaptein Fitzroy ga Charles en bokgave før avreisen, nemlig det nyutgitte første bindet av et verk om geologi – om hvordan jordkorpa og bergartene var blitt omformet over veldige tidrom; Charles Lyells "The Principles of Geology".

På første side i boken skrev Darwin: "Gitt til meg av kaptein Fitzroy".

Skaffet hele verket

Boken er bevart – den finnes i Darwin-samlingen ved Universitetsbiblioteket i Cambridge. Den er svært slitt, og ryggen mangler. Og boken ble flittig brukt på den fem år lange reisen, den var det viktigste bokverket Darwin hadde med seg.

De to neste bindene fikk han også i løpet av turen – bind 2 i Montevideo, og bind 3 på Falklandsøyene

Nøkkelen til fortida

"The Principles of Geology" ga et helt nytt syn på geologien: at jorda ikke bare var noen få tusen år gammel, og omformet gjennom en serie katastrofer, slik man hadde tenkt, men omformet svært langsomt og gradvis gjennom prosesser vi kan iaktta i dag. Regn og vind hadde tæret ned fjellene, løsmaterialet var transportert med elvene og hadde bygd opp nye lag som igjen ble til bergarter.

Det måtte ha tatt hundrevis av millioner år. Slagordet for det nye synet var "The present is the key to the past" – "Nåtida er nøkkelen til fortida".

Stor takknemlighetsgjeld

Charles Darwin ble Charles Lyells førte betydningsfulle disippel, og i sine memoarer uttrykte Darwin flere steder hvordan han betraktet landskapet "gjennom Lyells øyne", eller at ideene kom "rett ut av Lyells hode".

Darwin levnet ingen tvil om hvor høyt han satte Charles Lyell:

- Vitenskapen geologi står i uendelig takknemlighetsgjeld til Lyell. Mer, slik jeg ser det, enn til noen annen mann som har levd. Da jeg begynte reisen med Beagle, rådet den skarpsidnige Henslow (…) meg til å få tak i og studere første bind av "The Principles", som nettopp var utgitt, men ikke under noen omstendigheter godta synspunktene som ble framsatt (….) Jeg er stolt av å tenke tilbake på at jeg på St. Jago i Kapp Verde-øygruppen, det første stedet på reisen jeg studerte geologien, ble overbevist om hvor uendelig overlegne Lyell’s synspunkter var sammenlignet med noe annet arbeid jeg kjente til, skriver Darwin.

En reise i tid

Verdensomseilingen med Beagle ble også en reise i den dype tiden. Tidsdimensjonen, at jorda var ufattelig gammel, et endeløst hav av tid, var avgjørende for at Charles Darwin senere fant forklaringen på utviklingsprosessen i naturen.

Sjøreisen varte i temmelig nøyaktig fem år – rundt Sør-Amerika – via Galapagosøyene over til Australia – videre rundt sørspissen av Afrika og tilbake til England.

Oppdagelser i bearbeidelsene

Darwin ble svært godt mottatt i innflytelsesrike vitenskapelige kretser, og snart var bearbeidelsen av det omfattende materialet fra ekspedisjonen igang.

Fugleeksperten, preparanten og kunstneren John Gould, kjent for sine praktfulle fugleillustrasjoner, skulle se på de skinnlagte fuglene, deriblant en samling små fugler fra Galapagos-øyene – de senere så berømte "Darwins finker".

Darwin hadde ikke festet seg ved noe spesielt med disse fuglene da han skjøt dem på Galapagosøyene. De avgjørende forskjellene ble oppdaget først etter at Darwin var tilbake i England og hadde levert materialet til John Gould.

Darwins mangelfulle notater

Charles Darwin hadde gjort notater om fargeforskjeller på de små fuglene, men ikke merket seg forskjellen i nebbform. John Gould kunne fortelle at det dreide seg om en rekke nærstående arter, men da han ville vite hvilke øyer i øygruppen de enkelte fuglene kom fra, viste det seg at Darwin ikke hadde merket dem skikkelig. Det pleide han eller så gjøre, men ikke denne gang.

Dermed måtte Gould forhøre seg hos kaptein Fitzroy, som også hadde skutt fugler. Han hadde merket sine fugler skikkelig, og dermed bidro den fanatisk kristne Fitzroy med avgjørende informasjon til en teori han senere skulle ta sterk avstand fra.

Hvor kom livet fra?

Det var nå, i ettertankens lys, Darwin ble klar over at dyrelivet på Galapagosøyene reiste en rekke spørsmål om artenes opprinnelse. Hvor kom de forskjellige dyrene og plantene på de unge, vulkanske øyene fra?

Var det slik vise-guvernøren Nicholas Lawson hadde fortalt, at de store landskilpaddene var litt forskjellige på ulike øyer – ta han kunne se hvor en skilpadde kom fra? Kunne de små forskjellene fra øy til øy skyldes at de var tilpasset livsbetingelsene på de ulike stedene?

Og finkene, var de etterkommere av noen få individer av en finkeart som hadde havnet på Galapagos-øyene, kanskje feid til havs under et uvær? Var de ulike nebbformene resultat av at de hadde levd isolert og utviklet seg uavhengig av hverandre på ulike øyer gjennom lange tidsrom?

Interesse for befolkningsregulering

Ideen til forklaringen på utviklingsprosessen fikk Darwin da han høsten 1838 leste økonomen Thomas Robert Malthus’ "Essay on the Principle of Population", "for moro skyld", som han senere uttrykte det.

Malthus hadde regnet på hvordan befolkningsøkningen ville resultere i økt kamp om de begrensede matressursene. Næringsgrunnlaget var en naturlig kontrollmekanisme, som regulerte befolkningen, og fattigomsorgen virket derfor mot sin hensikt, hevdet Malthus.

Det naturlige utvalg

Darwin brydde seg ikke om det politiske innholdet, men var overbevist om at det i kampen for tilværelsen i naturen måtte foregå et naturlig utvalg der bare noen få vokste opp og formerte seg videre. Ideen om det naturlige utvalg var unnfanget.

I den naturlige variasjonen som finnes i enhver gruppe med avkom, vil noen ha små fordeler som gjør at de overlever bedre, lenge nok til selv å få avkom. Dermed vil den lille forskjellen som ga fordelen bli bevart og ført videre. Gjennom årmillioner kunne summen av små forandringer bli til store forandringer.

Et privatliv også

Utviklingstanken spøkte hele tiden i bakgrunnen, men tiden var også inne for helt andre problemstillinger. Etter å ha satt opp en liste med pro et kontra; gifte seg – ikke gifte seg – endte det med giftemål i 1839, og med hvem annen enn Emma, datteren til Uncle Josh – Josiah Wedgewood II som hadde hjulpet ham å realisere reisen! Det var begynnelsen på et langt ekteskap som ga dem ti barn.

To år senere flyttet ekteparet til et herskapelig hus i Kent sør for London – Downe House. Darwin la om veitraseen for at huset skulle ligge mer usjenert for trafikken, og satte opp sladrespeil på veggen slik at han kunne se hvem som kom på besøk. Her skulle han så menn ikke være prisgitt lunene til noen kaptein Fitzroy, her skulle han styre sin egen skute.

Og det gjorde han i mer enn 40 år, han forlot aldri mer England og tilbragte mesteparten av tiden i Downe House. Darwins arbeidsrom står omtrent som det gjorde i den tiden han var aktiv – slik sønnen Leonard gjenskapte det i 1929 ut fra hva han husket. Dessuten finnes et fotografi av rommet – trolig fra 1877.

Tilbake til arbeidet

Etter at han og Emma var etablert i Downe House i 1842, begynte Darwin på en skisse om hvordan han mente utviklingsprosessen hadde foregått. I en periode la han skissen til side, men i 1844 arbeidet han intenst videre med den.

Ved midtsommertid hadde den vokst til bokstørrelse, nesten 230 sider. Men dette året kom det ut en bok som skulle skremme Darwin fra å utgi sitt manuskript – "Vestiges of the Natural History of Creation" – "Spor etter skapelsens naturhistorie".

Forsto hva som var i vente

Boken var en vidløftig sammenstilling av kunnskap fra flere fagområder innen naturvitenskapen: astronomi, biologi og antropologi. Det var en utviklingshistorie som favnet alt - fra solsystemenes og planetenes tilblivelse, til livets utvikling og mennesket selv. Til overmål var den dristige boken utgitt anonymt.

Diskusjonene og spekulasjonene florerte. Kritikkene var stormende, og Darwin fikk en forsmak på hva han selv kunne vente seg. Han turde ikke utgi noen bok i levende live, men han visste han hadde en god sak, og skrev et underlig brev, et uformelt testamente, til sin kone Emma.

Brevet til Emma

"Kjære Emma, jeg har nettopp fullført utkastet til min artsteori. Hvis den er riktig, slik jeg tror, (…) vil den innebære et betydelig skritt innen vitenskapen. Jeg skriver derfor dette, i tilfelle min plutselige død, som mitt eneste og siste ønske. Jeg er sikker på du vil vurdere dette på samme måte som et juridisk bindende testamente.

Du kan avse 400 pund for å få manuskriptet trykket. (…) Når det gjelder redaktører, ville Lyell være den beste, hvis han ville påta seg oppgaven. (…) Den nest beste ville være professor Henslow. (…)Den neste Mr. Strickland. (…) Professor Owen ville være bra. (…) Skulle det stå om 100 pund for å finne en god redaktør, ber jeg om at du betaler 500 pund…".

Et underlig vendepunkt

Manuskriptet ble liggende, mens Charles Darwin gikk løs på andre utfordringer. Fra 1856 arbeidet han igjen med bokplanen, men det var en ambisiøs plan. Manuskriptet vokste, men måtte forbedres og stadig gjennomarbeides.

Kanskje ville det aldri blitt noen bok om det ikke hadde vært for en underlig hendelse til rett tid. Den 18. juni 1858 fikk nemlig Darwin et brev fra en yngre naturforsker, Alfred Russel Wallace, som i en årrekke hadde oppholdt seg i Sørøst-Asia og samlet insekter, fugler og annet materiale fra tropeskogene.

To sjeler - én tanke

Brevet inneholdt et manuskript, som Wallace ba Darwin om å vurdere og videresende til Charles Lyell. For Darwin var det sjokkerende lesning, det var som en kortversjon av hans egen teori. Skulle nå den 14 år yngre Wallace komme ham i forkjøpet med å presentere løsningen på livets utvikling?

Men han gjorde som Wallace ba om – videresendte manuskriptet til Lyell med et følgebrev hvor han blant annet skrev:
"Aldri har jeg sett et så slående sammentreff. Hvis Wallace hadde sett mitt manuskript fra 1842, kunne han ikke ha laget en bedre sammenfatning. Til og med hans uttrykk står nå som overskrifter på mine kapitler! (…) Så all min originalitet, hva den nå måtte være god for, vil bli smadret".

Felles presentasjon

Charles Lyell og Joseph Hooker, to av Charles Darwins beste venner, visste at han for lenge siden hadde skrevet en masse om sin teori, men uten noen sinne å publisere et ord av det. De tok saken i egne hender, og sørget for en felles presentasjon av teoriene til Darwin og Wallace på et ekstraordinært møtet i Linné-selskapet 1. juli 1858 uten at noen av hovedpersonene var tilstede.

Brevet fra Wallace var det avgjørende sparket Darwin trengte for å fullføre sin bokplan. Året etter kom boken, som med overbevisende eksempler underbygde hovedmekanismen i livets utvikling. Den var, slik Darwin selv karakteriserte det i innledningen til det siste og oppsummerende kapitlet, ett eneste langt argument. Og hele opplaget ble revet vekk på utgivelsesdagen da "The Origin of Species" kom ut 24. november 1859.

Endret vår virkelighetsoppfatning

Boken representerte et virkelig paradigmeskifte. Vår virkelighetsoppfatning ble fundamentalt omstøtt, og kanskje berørte det oss i enda større grad enn det heliosentriske verdensbilde Gelilei kjempet fram. Denne gangen var det ikke spørsmålet om hvorvidt jorda eller sola sto i sentrum, som utløste de store anfektelsene. Det var vi selv som med ett var fullstendig omplassert, fra en guddommelig skapning med sjel og ånd, stilt over og utenfor hele den øvrige levende verden, til en plass blant – og i samspill med – de øvrige livsformene på planeten.

Darwins teori er beseglet

Menneske - katt - hval - flaggermus

I de snart 150 årene som har gått etter utgivelsen av "Artenes opprinnelse" har bidrag fra flere vitenskapegrener – genetikk, molekylærbiologi, paleontologi, embryologi og komparativ anatomi beseglet Darwins teori.

I dag er det ingen tvil om at livet på planeten er resultatet av en utviklingsprosess over svimlende geologiske tidsrom, og selv om utviklingslæren ofte er misbrukt i sosialpolitisk eller rasistisk sammenheng, er den i virkeligheten det sterkeste uttrykk man kan tenke seg for en likhetstanke. Vi har alle et felles opphav, og et grunnleggende felleskap med alt liv på planeten.

Av Arild Hagen,
Verdt å vite, NRK P2, 9. februar 2001
Bearbeidet for nett av Hege Øygaren

LENKER

Galapagos.org Charles Darwin Foundation

Connecticut College: Charles Darwin's Voyage of the Beagle

Vitenskapshistorie i Verdt å vite
"Dear Ove - " (15.09.2004)
Tiårig solskinnshistorie? (22.09.2003)
Borchgrevincks hytte (25.02.2003)
Emnearkiv - Verdt å vite (10.06.2002)
Mål og vekt (22.02.2002)
Mennesket og maskinen (19.03.2001)
Serendipity - vitenskapens tilfeldigheter (22.02.2001)
Vitenskap og ideologi (02.02.2001)
Spor etter skapelsens naturhistorie (01.02.2001)
Bøker om naturforskeren Alfred Russel Wallace (11.01.2001)
"Galileo's Daughter" (10.01.2001)
Vitenskap på ville veier (19.12.2000)
Christopher Hansteen (13.12.2000)