Militarisering av humanitær hjelp

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Forsvarsminister Donald Rumsfeld har allerede bestemt at felttogets øverstkommanderende, general Tommy Franks, skal være en slags prokonsul i Irak etter at krigen er over. Det blir et amerikansk okkupasjonsstyre og det skal stå for all humanitær hjelp og for gjenoppbyggingen. En amerikansk koordinator for dette er allerede på plass i Jordan, og amerikanske firmaer er allerede bedt om å komme med anbud. Her er det jo mye penger å hente.

Hvem skal betale?

Men hvem skal betale? Det er her Tony Blair kommer inn med sin henstilling til president George W. Bush om å la FN få ansvaret. Dette gav han uttrykk for allerede på toppmøtet på Azorene før krigen begynte. Da fikk man inntrykk av at Bush lyttet til sin venn og støttespiller. Med den enorme politiske belastning Blair har tatt hjemme i Storbritannia og ute i Europa er det vel ikke mer enn rimelig at Bush hjelper ham.

Skepsis i EU og FN

Blair vet at landene i EU ikke uten videre vil betale for gjenoppbyggingen i Irak. Den tyske uhjelpsminister Heidemarie Wieczorek-Zeul gav uttrykk for denne stemning da hun nylig sa at amerikanerne får selv betale for det de ødelegger. Når forbundskansler Gerhard Schrøder og utenriksminister Joschka Fischer likevel sier at Tyskland vil hjelpe til med gjenoppbyggingen av Irak, så er det ut fra den forutsetning at FN får det hele og fulle ansvar.

Det samme mener den franske president Chirac. Han vil ikke under noen omstendighet godta FN-hjelp dersom verdensorganisasjonen bare blir et fikenblad for amerikansk militær og politisk styring.

Det samme mener Internasjonale Røde Kors og internasjonale hjelpeorganisasjoner som Caritas og Diakonie. FNs generalsekretær, Kofi Annan, er også helt klar på dette punkt.

Bush må overkjøre haukene

Dette forstår Blair, og derfor vil han forsøke å overtale Bush til å gi FN en rell rolle. Men da må presidenten overkjøre haukene i Pentagon. Blant de fremste hauker er Richard Perle som Rumsfeld gjorde til spesiell Irak-rådgiver. Perle skrev nylig en artikkel der han "takket Gud for at FN er død". Verken han eller de andre haukene vil at FN skal ha noen som helst rolle i det fremtidige Irak; ja, USA bør i fremtiden helt avskrive verdensorganisasjonen. Den konservative kvalitetsavisen Wall Street Journal oppsummerte denne holdning i en lederartikkel med tittelen "Au revoir, Security Council".

"Den svarte prins"

Richard Perle er en historie i seg selv. Han begynte allerede under den demokratiske senator Jackson som en profesjonell antikommunist og fikk senere en viktig jobb i Reaganadministrasjonen. Men han distanserte seg fra sin sjef da denne gikk inn for omfattende atomnedrustning som ledd i sine Stjernekrigsplaner, og han mente den gamle nærmest var blitt gal da han gav Gorbatsjov hånden og de to avsluttet den kalde krigen.

Richard Perle ble den gang kaldt "Den svarte prins". Han har åpenbart mange talenter, for etter at han gikk ut av Reaganadministrasjonen, debuterte han som forfatter med en storpolitisk thriller. Der var Washingtonkorrespondent Per Egil Hegge modell for en av personene. Jeg er ikke sikker på at min utmerkede kollega syntes det var noen ære, for er det noe Hegge ikke er, så er det blåøyd og troskyldig skandinav.

Intelligent, men hensynsløs

Richard Perle er meget intelligent, men politisk enøyd og helt hensynsløs. Men han er også så uforsiktig at det kan bli hans bane. Det viser seg nemlig at Perle er betalt lobbyist for et våpenteknologifirma som ønsker Pentagons gunst, samtidig som han altså er rådgiver, riktignok ubetalt sådan, for forsvarsdepartementet. Selv hans ideologiske venner innser at det er usedvanlig dumt og antagelig i strid med habilitetslover.

Mange hauker gjenstår

Men selv om Perle svekkes eller må gå, så gjenstår det mange hauker. I utenriksdepartementet sitter Elliot Abrams sentralt som rådgiver for Irak etter krigen. Han ble dømt for løgn i forbindelse med Iran-Contra-skandalen. Også mange andre som ikke er så belastet av fortiden, mener at USA ikke skal bry seg om FN. Dette skal USA klare alene.

Dersom andre vil være med på å betale, og det har haukene intet imot, så skal det likevel være amerikanerne som bestemmer. Det blir ikke lett for George W. Bush å sette disse på plass for å komme sin venn Tony Blair til hjelp.