Å bringe Ibsen til verden

Av Tom Egil Hverven

Henrik Ibsens Skrifter
Bind 1 og 12
Aschehoug forlag

"Jeg må! Jeg må! En stemme befaler meg fra sjelens dyp, og jeg vil følge den. Jeg har kraft og mot til noe bedre, noe høyere enn dette liv." Slik lyder Ibsens første stykke i Radioteatrets versjon av Catilina fra 2005.

Det er fascinerende hvordan så mye av Henrik Ibsens kraft og higen er formulert i disse aller første linjene i hans tidligste drama, Catilina.

Henrik Ibsen spaserer på Karl Johans gate ved århundreskiftet. (Foto: Carl Størmer/Scanpix)

Myten om trang plass

Fascinerende er også historien om forholdet mellom Ibsen og norsk offentlighet. Han klarte langt på vei å skape en myte om at han var misforstått og nærmest forfulgt i Norge, før han dro til Tyskland og Italia og fikk sitt store, internasjonale gjennombrudd i 1860-årene. Han måtte ut, påsto han, det var ikke plass for ham her i steinrøysa. Denne myten er vel langt på vei feil, og mer om det får vi vite i første bind av Ivo Figueiredos nye Ibsen-biografi som kommer om noen få uker.

Også den blir en del av det store Ibsen-året 2006, som åpner offisielt denne helgen. Det er grunn til å stoppe opp og spørre hva som er så viktig med Ibsen i 2006, ut over å markere en slags respekt, hundre år etter at han er død.

En ubestridelig klassiker

Det viktigste er selvfølgelig dramaene, selve tekstene. Hadde ikke Ibsen skrevet skuespill som regnes blant verdenslitteraturens fremste, hadde det vært lite å bry seg med.

Kraften i tekstene viser seg gjennom en strøm av nye oversettelser og framføringer på scener over hele verden. Et dukkehjem, Brand, Peer Gynt og Vildanden vekker rett og slett menneskers kreativitet og interesse fremdeles, over hundre år etter at de ble skrevet. Derfor er han klassisk.

Et anstrengt forhold

Men blir han lest? Mye kan tyde på at han ikke blir lest så mye som han fortjener. Det litt anstrengte forholdet mellom Ibsen og leserne kom til uttrykk også da den nye utgaven av hans skrifter ble lansert med brask og bram i Oslo denne uka.

Hvorfor er det gått over 70 år siden den forrige utgaven av Ibsens skrifter, den såkalte hundreårsutgaven? Hvorfor har ingen tidligere klart å lage en pålitelig tekstkritisk utgave som forskere, oversettere og teaterfolk over hele verden kan bygge på?

Vigdis Ystads utholdenhet

I Kulturnytt denne uka sa jeg litt om hvor vakre jeg synes de nye bøkene er, hvor imponert jeg er over det grundige arbeidet som ligger bak innledning og kommentarer. I likhet med mange andre, er jeg full av respekt for Vigdis Ystads stahet og utholdenhet som leder av prosjektet.

Respekten for Vigdis Ystads gjennomføringsevne blir ikke mindre når jeg tenker på alt bråket som har vært underveis, med et styre som trakk seg, og et forlag som høylytt følte seg sveket da Ystad valgte Aschehoug framfor Gyldendal.

Hvor blir det av pengene?

Likevel er det noe litt halvhjertet over nordmenns forhold til Ibsen. Det viser seg også nå ved lanseringen. Til tross for at prosjektet har fått 65 millioner kroner så langt, mangler det fremdeles mye. For meg er det helt ubegripelig at prosjektet ennå ikke har finansieringen på plass. Ikke er selve det vitenskapelig arbeidet ferdig finansiert, ikke er bokutgaven finansiert, og kanskje verst: Det er heller ikke bevilget fem øre til en full elektronisk tekstutgave.

En slik søkbar versjon av Ibsens originaltekster på nettet er den eneste farbare veien til å gjøre det store arbeidet til Ystads forskergruppe tilgjengelig for flere. Både en engelsk og en norsk versjon må publiseres snarest. Her må kulturminister Trond Giske komme seg hjem fra Ukraina og ta i et tak, få med seg andre relevante ministre, enten de eier kunnskap eller ikke, og få Ibsens tekster ut på nettet, ut til verden. Jeg er overbevist om at pålitelige tekster, oversettelser og kommentarer på nettet vil føre til økt interesse for Ibsen verden over.

Bøkene er ikke gode nok

Det er rett og slett helt nødvendig med en nettutgave - og senere med populariserte bokutgaver. De bøkene som ble lansert denne uka, er dessverre verken pedagogisk eller språklig lagt opp for et bredt publikum. For hva gjør de med Catilina?

Det første bindet av Henrik Ibsens Skrifter starter ikke med å fortelle hvem denne mannen er eller hva konflikten består i. Jeg er ganske himmelfallen over at det går an å begynne første bind av et så bredt anlagt verk uten å gå litt mer rett på. Innledningen burde jo begynne med det alle som åpner det første av Ibsens stykker er interessert i: Hvem var Catilina?

Hvis ikke, hvis redaksjonen insisterer på å henvende seg til en engere krets, burde Ystad og redaksjonen i alle fall forklare hovedlinjene i arbeidet. Jeg savner en tekst som Henrik Ibsens Skrifter inn i en sammenheng. Slik det ser ut nå, må vi vente i flere år før den kommer.

Forrige utgave var ærligere

Hundreårsutgaven, altså den Ibsenutgaven som har vært standard fram til nå, begynner faktisk adskillig mer pedagogisk og ærlig: Etter å ha slått fast at dette er den femte utgaven på norsk, skriver Didrik Arup Seip i 1928:

”Tanken om en samlet utgave av Ibsen kom først op i Tyskland”. Tyskernes Ibsen-utgave var den mest omfattende i 30 år, vedgår han. Dermed både innrømmer han en norsk mangel på boktradisjon, han innrømmer den norske tafattheten og han setter den inn i en historisk sammenheng.

For liten vekt på pedagogikk

Det er min hovedinnvending når Henrik Ibsens Skrifter i løpet av de neste tre årene ruller ut på markedet: Vigdis Ystad og hennes redaksjon har prioritert det pedagogiske, tilretteleggende arbeidet for lavt.

I kommentarene til Catilina er det altfor vanskelig å skjelne mellom hva som er viktig og hva som er mindre viktig informasjon. Redaksjonen burde gjort en større del av jobben med prioritering i innledning og kommentarer før bøkene begynte å komme ut. Når Aschehoug skal gi ut skoleutgaver, og når prosjektet skal ut på nettet, må det en helt annen pedagogisk klo til.

Ibsen er ingen støvete gnom

For jeg er ikke det minste i tvil om at Ibsens stykker klarer å tale til et bredt, norsk publikum også i dag. Det er kanskje det verste i forholdet mellom Norge og Ibsen, at den kulturelle eliten har kapslet inn Ibsen i sitt eget selvbekreftende univers. Den store utfordringen for Ibsen-året 2006 er å gjøre noe med det.

Jeg husker selv hvordan Ibsen framsto som en avlegs dum liten støvete gnom da jeg gikk på skolen. Han hadde ikke noe med meg å gjøre. Ingen i skoleverket hadde klart å overbevise meg om det. Det var først da jeg så John Neumeiers ballett over Peer Gynt på Hamburg-operaen i 1989 at jeg forsto at dette var verdenslitteratur. Men det var kanskje typisk norsk – og unektelig ironisk - å dra til Tyskland for å oppdage Ibsen.

Anbefaling: Ibsen på CD

Fordi jeg selv ikke har noen fordeler av om Radioteatrets CD-versjoner av Ibsens stykker selger godt, har jeg følgende anbefaling til den som har lyst til å begynne på oppdagelsesferden inn i Henrik Ibsens univers. Jeg har fulgt den selv siste årene:

Finn et Ibsen-stykke du er litt interessert i, les en kort innledning på den fine nettsiden ibsen.net, få tak i Radioteatrets av og til nokså frekke versjon på CD og sett deg godt til rette i sofaen eller bilen. Jeg kan garantere deg en helt rå opplevelse, nesten med hvilket som helst av Ibsens stykke.

Og etterpå kan du lese den beste tilgjengelige utgaven på norsk. Inntil videre har Gyldendal dem, men om noen år er forhåpentlig Aschehoug på plass med enda bedre utgaver.


Av Tom Egil Hverven
P2-kommentaren, NRK, 14. januar 2005