Om paradis og makt

Robert Kagan
Paradise & Power
Albert A. Knopf, USA 2003

Denne lille liknelsen er et bilde på Europa og USA i forhold til Irak mener amerikaneren Robert Kagan i essayet "Paradise & Power", om paradis og makt. USA har våpen og makt og vilje til å bruke dem. De fleste europeerne har ingen av delene, der på hver sin klode, USA på Mars, Europa på Venus, skriver Kagan.

Spørsmålet er bare om det finnes noe som likner en bjørn der ute. Og er den virkelig farlig? Fantes det for eksempel farlige bjørner i Vietnam for 30 år siden?

Festival om poesi og forbrytelser

Om en drøy uke starter Norsk litteraturfestival, også kalt Undset-dagene på Lillehammer. Overskriften for festivalen i år er "Forbrytelse og poesi". Temaet er blitt storpolitisk mer akutt i diskusjonen om Irak-krigen de siste månedene. Selv om Robert Kagans bok om paradis og makt er sakprosa, bruker den i likhet med poesien bilder og metaforer, slik alle skribenter gjør når de skal forsøke å overbevise noen.

Mange kaller for eksempel amerikansk utenrikspolitikk for rene ville vesten, der George W. Bush er en egenrådig sheriff som skaper lover og regler etter eget forgodtbefinnende. Robert Kagan går inn i slike bilder av USA. Han beskriver to ytterpunkter, og plasserer USA mellom dem. Det ene ytterpunktet er filosofen Thomas Hobbes, som på 1600-tallet så politikken som en alles kamp mot alle. Mennesket i naturtilstanden, som Hobbes kalte det, ville føre til en evig borgerkrig, etter jungelens lov, om man vil.

Den evige fred i Europa?

Motsatsen er Immanuel Kant, som ca. 150 år senere skriver "Den evige fred". Og man kan si at Europa i vår tid langt på vei har oppnådd Kants evige fred ved å følge opp enkelte av forslagene Kant skisserte. Det økonomisk-industrielle samarbeidet mellom Tyskland og Frankrike etter 2. verdenskrig utviklet seg til EU, som har sikret historiens lengste fredelige periode i Europa.

Robert Kagan

Hva så med Kosovo-krisen, som toppet seg i Nato-angrepene på serberne for bare fire år siden? Ifølge Robert Kagan er det nettopp i denne striden gapet åpnet mellom USA og Europa. USA så Jugoslavia som en jungel, og ville slå til raskt, effektivt og militært. EU ville forhandle, men klarte aldri å bli enige seg i mellom om hva som var riktig strategi.

USA sheriff, Europa i saloonen

USA ble dermed sheriff i den globale landsbyen, mens Europa heller vil stå i baren på Saloonen og servere drinker til alle, skriver Kagan med et smil. Det samme mønsteret har gjentatt seg før Irak-krigen, med enda større splittelse mellom USA og Europa som resultat.

USAs ledere mener landet har plikt til å ta seg til rette, med eller uten hjelp fra europeiske stater, når en fare truer. Og blant de verste finnes de såkalte rogue states, røverstatene, der land som Afghanistan, Iran, Irak, Nord-Korea, Syria og Libya går inn og ut av faresonen.

USA med dobbeltmoral

Robert Kagan er selvfølgelig klar over at USA på denne måten framstår som den aller største forbryteren hos en stor del av den europeiske opinionen. Mange kommentatorer har allerede kritisert essyaet hans.

Kagan fastholder at staten USA verken er blind eller brutal, men et liberalt demokrati som ikke vil annet enn å spre dette liberale demokratiet til alle deler av kloden. Men fordi deler av jorda er en jungel, må USA operere med en dobbelt standard, skriver Kagan, inspirert av en Blairs rådgivere. I Europa og hjemme kan man følge lover og regler, men i de landene USA til enhver tid definerer som røverstater må supermakten kunne ta seg til rette.

Richard Kearney

En ire om det fremmede

Jeg fikk en assosiasjon til en annen bok mens jeg leste amerikaneren Robert Kagans essay. Den irske filosofen Richard Kearney har nettopp publisert en bok om "Fremmede, guder og monstre", en vakker bok som forsøker å forstå hvorfor så mye kunst, litteratur og film i vår tid er så opptatt av det fremmede som noe truende. Et av hans hovedpoeng er at det å stemple andre som onde, alltid uttrykker noe om oss selv. Kunsten kan kanskje bringe dette fram og gi forståelse.

Kearney er altså ire og europeer. Han skriver blant annet om filmen "Apokalypse nå redux", den utvidete utgaven av Francis Ford Coppolas fenomenale Vietnam-film fra 1979, som nå er relansert og finnes på DVD etter at filmen har gått på norske kinoer.

Apokalypse nå!

Mange kjenner historien om Willard (spilt av Martin Sheen) i "Apokalypsen nå". Han får i oppdrag av amerikanske militære myndigheter å reise opp Mekong-elva for å finne oberst Kurtz (spilt av Marlon Brando).

Kurtz har isolert seg fra de amerikanske styrkene i Vietnam, alliert seg med fiendtlige styrker. Han bruker noe som kalles "usunne metoder". Hva er det? Tilfeldige drap, bestialske ritualer, utplyndring av lokalbefolkningen? Willards oppdrag er å finne det ut - og eventuelt tilintetgjøre Kurtz.

Amerikanere som røvere

På veien opp elva bretter filmen ut amerikanernes framferd i den tids røverstat, Vietnam. Enhver som ser filmen, blir mindre og mindre i tvil om hvem som egentlig er røverne. Amerikanernes innbitte råskap og vilkårlige vold overgår det meste som er beskrevet i antikrigsfilmer. "Apokalypse nå" er en nesten lammende trist og virkningsfull fortelling.

Men den kaller også til ettertenksomhet, særlig når Willard når målet. Midt i bestialiteten finner han også en høyst kultivert og respektert Kurtz som leser både Bibelen og moderne lyrikk, som T.S. Eliot. Kurtz har tenkt gjennom sin rolle dypt inne i jungelen, han har skrevet memoarer til sin sønn som han ber Willard ta med. Hans siste ord til Willard er: "Du har rett til å drepe meg, men ikke til å dømme meg".

Helt og skurk bytter roller

"Apokalypse nå" er filmpoesi på svært høyt nivå, også ved at Willard og Kurtz så å si bytter roller, eller på en uhyggelig måte likner hverandre, på slutten av filmen. Forskjellen er at Willard dreper Kurtz og reiser hjem for å fortelle oss historien.

Coppolas filmklassiker er slik sett en kraftfull gjendrivelse av mange av Robert Kagans argumenter i essyaet jeg nevnte til å begynne med. ”Apokalypse nå” maler fram en historie, et bilde som ikke legitimerer Bush-administrasjonens beskrivelse av andre land som røverstater. Alle slike beskrivelse av andre som monstre og fremmede, sier også noe om oss selv. Filmen minner om at ondskapen ikke bare finnes hos de andre. Den finnes også hos oss, dypt inne i våre fantasier.

Med "Apokalypse nå" klarte Coppola å beskrive monstre som framfor noe vokste ut av den vestlige verdens egne forestillinger, slik også Joseph Conrad gjorde da han skrev romanen filmen bygger på, "Mørkets hjerte", for omkring hundre år siden. En av mange oppgaver for poesien og litteraturen, også på Norsk litteraturfestival på Lillehammer, er å arbeide videre med den typen poetisk monster-utdrivelse som Richard Kearney beskriver i sin bok ”Strangers, Gods and Monsters.”

Richard Kerney
Strangers, gods and monsters
Routledge, England 2003

Av Tom Egil Hverven
P2-kommentaren, NRK P2, 10. mai 2003