Å finne et annet språk for håp

P2-kommentaren
Lørdag 8. juni 2002
Ved Tom Egil Hverven


I dag hadde jeg tenkt å kaste stein i glasshus. Og det skulle være meg en sann fornøyelse. Jeg satte meg inn her i radiostudio, leste tidsskriftet Samtiden og noen aviser som kom ut før journaliststreiken og begynte å pælme hvert ord jeg fant rundt meg.

Jeg prøvde å få ordene til å skru seg inn på helt nye måter, helt til jeg skjønte at hele glasshus-knusingen var forgjeves. Verken her, i radiohuset på Marienlyst, eller nede i området rundt Akersgata, der de store riksdekkende kulturavisene bor, singler det i glass. Det faller i høyden litt murpuss fra veggene.

Vi vet best

Knut Olav Åmås

Vi som er journalister i de største kulturredaksjonene i Norge sitter nemlig ikke i glasshus. Vi har vært så lure å bygge murer. Og de faller ikke for et steinsens ord.

Murene rundt oss er solide. Murene heter: Vi vet best. Ganske enkelt: Vi vet best hvilken kulturjournalistikk som er mulig i Norge. Kom ikke her, Knut Olav Åmås, en skarve tidskriftredaktør med noen få hundre lesere, hva vet du om å bli lest eller hørt av tusener og millioner?

Murene heter i tillegg: Enhver som kritiserer norsk kulturjournalistikk er bare ute etter å skaffe seg et navn, gjøre karriere. Til og med ellers fornuftige folk som Synne Skouen har avskrevet Knut Olav Åmås som markeringskåt og kulturpubertal.

Hvordan stille seg utenfor?

Ingen merkelapper kunne være mer misvisende. Før Åmås ble redaktør i Samtiden, skrev han biografi om filosofen Ludwig Wittgenstein, en mann så oppsatt på ikke å markere seg eller gjøre karriere at han satte en uslåelig rekord. Han var fra Wien, kunne fått karriere i Cambridge eller hvor som helst, men gjemte seg bort i Skjolden på Vestlandet.

Et viktig spørsmål i Åmås to år gamle bok er hvordan det er mulig å stille seg kritisk, virkelig kritisk, til en kultur du selv er en del av. Wittgensteins løsning midt i liberalistiske Østerrike, var, i likhet med mange andre intellektuelle i det 20. århundre, å melde seg ut.

Åmås ligner Wittgenstein i den forstand at han ikke er karrierist. Men ellers er han totalt forskjellig. Han er ingen nostalgiker som lengter etter en tapt kultur. Han melder seg ikke ut, men velger en diametralt motsatt strategi når det gjelder samfunnsengasjement.

Både gjennom lederartiklene og i selve redigeringen av tidsskriftet Samtiden har Åmås på kort tid rukket å gå rett i strupen på dem som sitter med kulturell makt i Norge. Grunnen til at Åmås’ ti teser bør få en ny omgang diskusjon, er at vi bør høre på ham. Samtiden har ikke på lenge har hatt en redaktør som slik blander grundighet og sakkunnskap med en sann teft for hva som selger.

Domineres av middelmådighet

”Åmås’ ti teser kan langt på vei kokes ned til én,” skrev en av Norges beste mediekommentatorer, Jostein Gripsrud, i Dagens Næringsliv før streiken. ”Norske kultursider domineres av nivellerende, allroundjournalistisk middelmådighet, styrt av en ambisjon om å snakke til alle om alt.”

Gripsrud sier seg enig i denne godt sammenkokte tesen, som det er vanskelig for noen å være uenig i.

Mer interessant er det å følge Åmås’ utvikling av tesene i en rekke debattartikler fram til journaliststreiken startet. Hans kritikk er særlig rettet mot Aftenposten og Dagbladet, fordi disse to avisene etter hans mening har størst ressurser og størst potensiale. Flere av debattantene har i mer eller mindre dulgte vendinger antydet at de to siste kulturredaktørene i disse avisene har vært så tankemessig svake at skylden kan legges på dem. Skal man først kritisere dem, bør de nevnes ved navn.

Skriker etter betydning

Aviser for de mange

Aftenpostens Jan Erik Hansen har trukket seg tilbake fra sin allerede nærmest usynlige posisjon. Nå skriver han kommentarer så tømt for innhold at jeg kan forstå hvorfor Åmås i sin tiende tese nærmest skriker etter å få ordene til å bety noe igjen.

Dagbladets Eva Bratholm tar konsekvensen av at hun er en nivellerende, allroundjournalistisk middelmådighet. Hun drar til Washington for å skrive mer om det hun allerede har vist særlig engasjement for som kulturredaktør: amerikansk hverdagskultur og politikk.

Men om begge disse personene har vist manglende personlige egenskaper som tenkere og skribenter, avdekker deres år som kulturredaktører først og fremst et kulturproblem og ledelsesproblem høyere opp i redaksjonene, det jeg til å begynne med kalte murene, det vil si de inngrodde forestillingene om hvordan man bedriver kulturjournalistikk i Norge.

Store redaksjoner bør skilles

Jeg mener avisene kunne ha noe å lære av NRKs behandling av ungdoms- og underholdningsstoffet. Jeg har ikke selv hatt noe med det å gjøre, men jeg har betraktet dem med stigende beundring fra utsiden: U-redaksjonen og mindre celler som Revolvermagasinet i radio og Lille Lørdag og Åpen Post i TV, som har vist hvilken kraft som kan utløses dersom mindre grupper med kreativitet får utfolde seg i fred for kravene til korrekt formidling og allmennjournalistisk middelmådighet.

Ikke dermed sagt at man må vende tilbake til en litt pompøs form for utskilling av kulturjournalistikken, som i svenske Dagens Nyheter. Nei, men Aftenposten og Dagbladet kunne slakke på tøylene og gi kulturfolkene sine mer frihet, slippe til flere stemmer. Hvis de ikke har mot til det, finnes det alternativer for folk som vil ha god journalistikk.

Åmås har særlig trukket fram avisa Klassekampen som det beste alternativet til de store riksdekkende avisene, selv om denne avisa ikke er stor nok til å dele opp redaksjonen. Det som har skjedd i Klassekampen det siste året, er likevel revolusjonerende på en helt annen måte enn avisa tidligere kjempet for. Det som står på trykk på kultursidene i Klassekampen er stort sett kompetent, dristig tenkt og godt skrevet, langt hinsides det Aftenposten og Dagbladet får til med mangedobbelte ressurser.

Gjøre det man tror er riktig

Klassekampen har skaffet seg ny redaktør siden debatten begynte, i Bjørgulv Braanen, tidligere Dagens Næringsliv. Klassekampen under Braanen er det beste eksemplet på journalistisk energi og nyskapende evne i norsk kultur akkurat nå.

”Jeg er motstander av meningsmålinger”, sier Braanen i et intervju med Morgenbladet.”Det lærte av jeg Kåre Valebrokk i Dagens Næringsliv. Du må gjøre det du tror er riktig”.

Men hva er riktig? I det spørsmålet ligger kimen til en framtidig kulturjournalistikk. Meningsmålinger vil nesten alltid få deg til å søke mot midten, til å ville snakke til alle om alt. Meningsmålinger utrydder all tale om ”high and low”, høyt og lavt.

Et språk for politisk håp

Utfordringen til både Braanen, Åmås og andre av oss som opplever nyliberalismen eller markedsliberalismen som autoritær eller kvelende, er: Hvordan finne alternative måter å tenke ideologisk på etter murens fall? Hvordan finne et annet språk for politisk eller kulturell tro eller håp?

Er det noe jeg savner i debatten så langt, er det evne til å tenke kritisk hinsides Åmås’ litt for billige generaliseringer om den kompakte, senkapitalistiske konsumkulturen som omgir oss. Han har rett i at den dominerer også kulturjournalistikken. Men i likhet med Wittgenstein har Åmås problemer med å finne et språklig og kulturelt ståsted utenfor det han vil kritisere.

Det er et problem som kan drive noenhver av oss til taushet. Jeg setter min lit til at en tillyst debatt på Gabler i Oslo og kommende avisfylte dager kan gi mer rom for Braanen og Åmås’ spørsmål om en vei ut av den monokulturelle og politisk ensrettede stotringen som konsumsamfunnet har brakt oss inn i.