Om mennesker som forsvinner

SE OGSÅ:

Fosse, Jon  Forfatterside

ALT OM:

Tom Egil Hverven kommenterer

av Tom Egil Hverven

Men jeg vil assosiere til en norsk forfatter, Jon Fosse. Han er Norges mest spilte dramatiker, stykkene hans blir oppført over hele Europa. Og flere av dem handler om folk som forsvinner, også det siste som er oppført i Norge, "Dødsvariasjonar".

Det står fremdeles på spilleplanen til Nationaltheatret i Oslo, der det hadde premiere i november i fjor. Stykket handler om en ung kvinne som forsvinner, om familiens avmakt da de innser det umulige: at hun kan ha forsvunnet frivillig. Det som ikke kan omtales i en kommentar som denne, kan likevel omskrives i kunst, i dramatikk eller musikk.

Middelalderen sår frø

Middelalderen, som markeres i P2 hele kommende uke, har sådd sine små frø, også i samtidsmusikken. "Granum Sinapis" eller "Sennepskornet" heter et stykke av den franske komponisten Pascal Dusapin som er utgitt på CD-en "Requiem [s]" (Paris 2000).

Tekstene i denne fem år gamle vokalmusikken er av middelalderfilosofen Mester Eckhart. En bit av dem kan oversettes slik: "Å min sjel, gå ut, Gud inn. Alt mitt jeg, synk i Guds intet, synk i den bunnløse flod."

Mystikeren Eckhart

Det finnes en sterk forbindelseslinje mellom teaterstykker av Jon Fosse og middelalderfilosofen Mester Eckhart. Den tyske dominikanermunken ble dømt som kjetter av paven på begynnelsen av 1300-tallet. Eckhart var en spennende taler og forfatter, og skriftene hans har fått stor betydning for både kirke-, filosofi- og litteraturhistorien.

Hans skrifter kunne brukes til maktkritikk innenfor den katolske kirke, noe som indirekte også førte til Luthers protestantiske opprør et par hundreår seinere.

Talte på tysk

Mester Eckhart knyttet seg til et dominikanerkloster i den tyske byen Erfurt mot slutten av 1200-tallet. Han ble viet til prest og fikk ytterligere utdannelse i Köln og Paris.

I 1313 kom Eckhart til Strasbourg, med ansvar for klosterlivet i et stort område. Det er hans taler og forkynnelse fra denne tiden som fremdeles blir mest lest. Eckhart talte og skrev direkte til folk på tysk, noe som i seg selv hadde politisk sprengkraft og virket demokratiserende i en kultur hvor det meste ellers foregikk på latin.

Den norske filosofen Jon Wetlesen ga ut en stor samling av Eckharts tekster på norsk for to år siden, i boka "Å bli den du er" (Thorleif Dahls kulturbibliotek, Aschehoug 2000).

Et korrektiv til vår livsstil

Jon Wetlesen finner flere grunner til den fornyede interessen for Mester Eckhart. Først og fremst mener han Eckharts tanker kan være et tankevekkende korrektiv til en mer og mer utvendig livsstil som preger det moderne teknologiske samfunnet. Informasjonssamfunnets krav til tempo, den nærmest grenseløse kontrollen over kroppen og tiden, kravet til selvrealisering og evig jakt på identitet gjør at mange opplever livet som meningsløst, tomt.

Eckhart taler rett inn i en slik situasjon, ikke minst ved at han paradoksalt nok taler om å finne mening nettopp i opplevelsen av tomhet. Eckharts tiltrekningskraft skyldes at han har funnet en balanse mellom det kontemplative, tilbaketrukkede livet og det aktive, utadrettede livet, mener Jon Wetlesen.

Andre forskere (som svenske Anders Olsson i "Läsningar av Intet", Stockholm 2000) antyder at Mester Eckhart gir oss en visjon som rett og slett kan avløse den moderne meningsoppløsningen eller nihilismen. Mester Eckhart uttrykker noe som likner modernitetens skepsis til sikker kunnskap uten at han havner i ren fortvilelse eller oppgitthet. Særlig Eckharts bruk av paradokser legger veien åpen for uendelige nye fortolkninger, i form av drama og dikt av Jon Fosse eller musikk av Pascal Dusapin.

Å komme til kort

I tekstene Dusapin bruker i sin musikk, skriver Eckhart blant annet om "eine wüste wunderlich", "en vidunderlig ørken", et uttrykk som kan lede tankene til stykker som "Ein sommars dag" av Jon Fosse, som ble uroppført ved Det Norske Teatret i Oslo i 1999. I det tomme, øde og stille landskapet ved en norsk vestlandsfjord forsvinner en ung mann på sjøen og kommer ikke tilbake. Kona hans blir stående ved det paradoksale minnet om et "lysande mørker" fra den døde ektemannen. Og dette mørket lyser fra henne til publikum som ser stykket.

Men mannen selv opplevde nok ikke mørket som lysende. Svært mange av Jon Fosses tekster, enten det er fortellinger, dikt eller drama, handler om mennesker som kommer til kort. De opplever noe helt øde og stille midt i larmen, midt i fellesskapet av mennesker.

I denne følelsen av tilkortkommenhet, vender stykkene hans seg mot noe annet, noe man kunne kalle en "tro uten trøst", det vil si en slags fundamental tillit, til tross for at redningen ikke kommer. Hva denne tilliten bygger på, forblir et åpent spørsmål, som den enkelte må finne ut av. Men både Mester Eckhart og Jon Fosse har skrevet tekster som setter i gang en refleksjon. Mester Eckhart er et eksempel på at vi ikke er ferdige med middelalderen.


Av Tom Egil Hverven
NRK P2, lørdag 27. april 2002
Bearbeidet for nett av Mie Sundberg