Pullover-prinsen

Av Hege Michelsen og Anita Iversen

Filmen er nummer to i en – selvsagt - trilogi. Enhver historie med respekt for seg selv, kommer visst i trespann. De blir visst bedre av det. Sånn som Matrix, Ringenes Herre, American Pie og kanskje også Elling.

- Jeg syns den var ordentlig trist, og vi som hadde det så moro på Mallorca! Ellings mor Grete Nordrå var klar i talen på premierefesten.

I kjent Star Wars-stil går denne filmen tilbake i tid. Tilbake til tiden før Elling møtte Kjell Bjarne. Til den gang da Elling bodde hjemme med mamma. Søte, omtenksomme mor og godt voksne Elling som koser med gullfisk og sirlig klipper Gro-bilder, ivrig sosialdemokrat som han er, med egen Ap-scrapbok.

Klippe, klippe

Det er flere som klipper, og konsulentene har gjennom klippeprosessen vært litt vel ivrige. For et par ting skjedde litt for fort. Hvorfor var det plutselig helt greit for Elling at moren hygget seg så intens med enkemann Bugge Høvik? Hvorfor begynte Elling brått å kose seg? Og måtte filmen virkelig slutte så brått? Men selv om filmen hadde tålt ti små minutter til, med mer plass til de psykologiske vendepunktene, er den både trist og morsom med fiffige replikker og en Elling som er irriterende velspilt av Per Chr. Ellefsen.

Rød løper

Ingenting av dette visste vi noe om da vi småhutret utenfor kinoen premierekvelden. Og om noen av oss hadde lest filmanameldelsene først, var det ingen som snakket høyt om det heller. Det summet noe om at denne filmen skulle være litt tristere enn den foregående. Det er da det er viktig å si "Det har vi da lest! I boka!" Mens vi merker oss at det fremdeles er mer ærerikt å lese boka før en ser filmen, til og med i filmkretser.

De som ikke skulle gå den røde løperen, ventet spent på hvem som skulle gå der, og de som skulle gå der, ventet i det lengste med å komme. Alle smilte mellom sammenbitte frostlepper. Til og med uteliggerne i kø for billetter til Ringenes Herre smilte, enda de ikke skulle på kino før om tre uker. Det kaller vi ekte kinoglede og premieresympati!

Strenge dørvakter sjekket om alle var invitert til Madserud går. Store Studio slapp selvsagt inn i varmen.

Midt i den høytidelige forventningen om hvor overhyggelig det er å være invitert på filmpremiere, merket vi oss også at noen få (vi sier ikke hvem) mumlet taktikker for hva de skulle si i tilfelle de ikke likte filmen.

Æresgjester

Kjendisene strålte om kapp i salen før den høytidelige starten. Mors Elling og mor selv holdt hverandre hardt og spente i armene og satt på samme rad som Norges eneste diva – Wenche Foss. Den ene viktige bipersonen, antidivaen Gro og Arne Olav, han som fortsatt er gift med henne, var der også. Som Ellings favorittperson ble hun kjærlig fremstilt i filmen, og det så ikke ut som om hun plagdes av det.

Regissør Eva Isaksen hadde med seg de to tvillingsønnene sine (og jaggu gråt de ikke litt under filmen også) og vinket gledesstrålende med en gigantisk blomsterbukett fra den røde løperen og til dagslyset grydde.

Det kan ikke være lett å se seg selv på lerretet, tenkte vi, særlig ikke med et så stort lerret som på Colosseum. Grete Nordrå var Mor lenge etter rulleteksten. Hun var tydelig fortumlet etter visningen og var spent på hva vi mente om filmen. Selv sa hun: - Hvordan gikk det da? Var det ikke trist? Jeg syns den var ordentlig trist, og vi som hadde det så moro på Mallorca!

Vi vinket ærbødig, da hun yr og premiereglad skulle skysses til etterpå-festen. –Jeg burde vært strengere mot Elling, hadde jeg visst han skulle være så slem. sa hun ettertenksomkt.

Per Chr. Ellefsen og Grete Nordrå på premierefesten for "Mors Elling" på Colosseum.

Festen

Neste gang vi så henne var hun omfavnet i et kvinnefellesskap på premierefesten, tydelig tilgitt for filmsønnens oppførsel. Køen for å få velkomstdrink strakk seg opp hele den lange alleen til Madserud Gård, der fakler, partytelt, boblevann i ekte glass og latinorytmer fristet. Ikke mye som lignet på grisefest der på gården!

Det var forresten noe uvant og merkelig med de dresskledde vaktene som silte invitasjoner fra de som måtte stå ute i kulden og se på. Ørepluggene og de barske minene fikk oss til å føle oss ekstra heldige som kom inn. Vi kunne ha risikert å bli skutt, var første innskytelse, mens vi forsiktig kikket etter hvilken storkakse det var som behøvde livvakter.

Ingvar Ambjørnsen kunne det ikke være, for han var på boklansering i Frankfurt. Men jaggu var ikke lookalaiken hans på festen. Vi kvapp til i partyteltet, og trodde en ørliten stund det var en del av underholdningen. Fyren var helt prikk lik Ambjørnsen. Kanskje kom det flere? Sammen med kanapèer med tunfisk og ost? Men det var visst bare ham. Og øl til 50 kroner. Begge deler sikkert like tilfeldig.

Men ellers var de fleste... eller i allefall veldig mange der; Benny Borg (!), som sikkert savnet sydens varme sol, Lars Gudmestad, Kristin Skogheim, Henriette Steenstrup, Ane Dahl Torp, Erlend Loe, Grete Nordrå og hr Ellefsen (selvsagt), Petter Næss, John M. Jacobsen, Eva Isaksen og Sirin Eide, Festen holdt sikkert på ut i de små timer. Vi i Store Studio reiste hjem når det ble tynt mellom de virkelige stjernene samtidig med at dansegulvet fyltes av andre ’stjerner’.