Store Studio presenterer den lange, men korte og grusomme historien om norsk skrekkfilm og virkemidlene sjangeren bruker for å skremme vannet av oss.
Store Studio-redaksjonen presenterer:
Den korte soga om norske filmgrøss
Historien om "norsk skrekkfilm" startet i 1958 med "De dødes tjern" (basert på André Bjerkes roman med samme navn fra 1942. Skrevet under psevdonymet Bernhard Borge) og ender foreløpig med den kinoferske "Villmark".
 |
Grøss og gru, hva er det Bjørn Floberg har tenkt å gjøre mot Sam Sharma? Eller omvendt? Sam er gjest i Store Studio onsdag. |
Den fulle katalogen over "Norske filmgrøss" har altså klart det man hittil trodde var umulig: Å bli tynnere enn knallutgivelsene "Dansk kvalitetsmusikk" og "Fransk humor".
De som ikke når opp
Vi anser ikke Nils Gaups "Hodet over vannet" (1993), Trygve Allister Diesens "Mørkets øy" (1997) eller nullbudsjetteren "22" fra 2000 som verdige til å nedskrives i denne krønike. Anmeldelser og redaksjonens egne erfaringer viser at disse tre rett og slett ikke har høy nok "hoppe i kinosetet"-faktor eller andre av de skumleriene som vi skal gjøre nærmere rede for i det følgende.
--> Essensielle ingredienser i en norsk filmgrøsser:
Hytte
Til tross for etterkrigstidens trange kår hadde den heller urbane gjengen i "De dødes tjern" langt bedre standard på fritidsboligen enn sine åndsfeller i årets norske skrekk-o-rama. Kanskje selvsamme hytte ble brukt under innspillingen av "Villmark"?
Hytteaspektet alene kunne fått Norges første og eneste dogme-film, Mona Hoels "Når nettene blir lange" fra 2000 inn på horror-lista. Imidlertid er familiedrama på hytta litt for alminnelig til at man hopper i kinosetet av fenomenet.
 |
Hytta - roten til mye ondt i norsk skrekkfilm. |
Skog
Uoversiktlig, ulendt med utallige snublefarer, skummelt lys, gjenstander som fyker ut av ingensteds og generelt uggen stemning. Undertegnede har med villmark fått bekreftet noe av det hun allerede vet: Tur i skog og mark er noe skikkelig kjempeherk!
Vann
Norsk skrekkfilm taler sitt utvetydige språk - "Ikke gå nær vannet!" Ikke engang for å fiske. Arnested for gjenferd (f.eks. kvinner i hvite kjoler) og skjulested for lik og monstruøse skapninger. Nært forbundet med fatale konsekvenser.
Som et lite apropos kan det nevnes at om vi legger godviljen til, oppsto det norske urgrøsset allerede i 1907 med den første norske filmen verden har sett. Tittelen var den foruroligende "Fiskerlivets farer", og handler rett og slett om en fisker som dør på havet. Vann har altså aldri vært til å spøke med i norsk film generelt (jfr. "Hodet over vannet" og "Mørkets øy").
 |
Denne friske allværsjakke-gjengen i "Villmark" skal utsettes for alle norske filmers skrekkelementer. Kan de slippe levende fra dette? |
Høye, blonde, skjeggete menn
Vokt Dem for all del for disse. De har svært lett for å gå bananas om en kvinne som står dem nær, det være seg søster eller kjæreste, forsvinner. Ikke får de nevneverdig med replikker i filmene heller, stakkar. De utstøter i høyden noen skumle grynt og blir utstyrt med et loco-blikk.
Psykologiske eksperimenter
"De dødes tjern" har med seg en fremmelig psykoanalytiker som skal analysere alle i fillebiter og dermed går dem på nervene.
Bjørn Flobergs rollefigur i "Villmark" er en mer tidsmessig kar. Han er sjefen som bruker hytteturen til å knytte et tettere bånd mellom seg og sine fire underordnede - bedre kjent som teambuilding. Mange skrekkelige eksempler på dette er sett også utenfor det hvite lerret - dette kommer Anne tilbake til.
**Sam Sharma, som spiller Sara i "Villmark", er et nytt tryne og en ny stjerne som vi trykker til vårt bryst. Møt henne i Store Studio onsdag kl 22.00 på NRK1!**
Av
Ingrid Sande Larsen