skilleUnderholdning: Monsen (trippel)skille_slutt
P2-teatret_toppbanner_3_1
Her er du: NRK.no > Programmer > Radio > Radioteatret > P2-teatret Sist oppdatert 11:30
 
Premiere 1. september: Fruen fra havet

Instruktørens refleksjoner

Else Barratt-Due
Else Barratt-Due
Vi nærmer oss 100-års dagen for Ibsens død. Det er helt naturlig at et menneske i det moderne Norge kan føle at noe av teksten til Ibsen virker unaturlig og gammeldags. Allikevel, den er samtidig så vital og så genialt konstruert at når man forsøker å bearbeide den så har man også tatt på seg et stort arbeide som fordrer vanskelige valg underveis.

Publisert 25.06.2002 14:35. Oppdatert 27.08.2002 18:35.
SE OGSÅ:
Å instruere et stykke av Ibsen regner jeg som en av de største utfordringene en instruktør kan få. Og også en av de vanskeligste. Teksten er noe av det rikeste som er skrevet og karakterene framstår som uendelig sammensatte.

Hvordan bearbeide Ibsens språk?

Da jeg skulle begynne arbeide med ”Fruen fra havet” startet jeg med å skrive manuset inn på PC. Jeg hadde tidligere instruert ”Vildanden” i Radioteatret, og ønsket å jobbe videre med de erfaringene jeg gjorde den gang. Det var en bevisstgjørende prosess, å skrive alle ordene, replikkene, slik Ibsen hadde formet dem. Jeg kom nærmere språket, ordkonstellasjonene, jeg lærte å føle de ulike karakterenes stemmer, og ble kjent med Ibsens formuleringer på en annen måte enn ved kun å lese teksten. Jeg syntes jeg kunne høre Ibsen more seg over å finne akkurat de ordsammensetningene som formet figurene og som har gitt dem deres undertkest.

Modernisere for å komme nærmere lytteren

Gørild Mauseth er Ellida.
Mitt ønske var å prøve å fornye noen av vendingene i språket, ta vekk de altfor danske uttrykkene og erstatte dem med norske uttrykk. I tillegg forekommer det ord og vendinger som ikke brukes lenger og som jeg måtte finne gode erstatninger for.
Ord som "bi", "ennu", "tale", "begripeligvis" og "måskje" ble erstattet med "vent", "ennå", "snakke", "naturligvis" og "kanskje", uten at dette førte til noen innholdsmessig eller karakteregenskapende forandring. Men når jeg ytterligere begynte å røre ved språket, møtte jeg umiddelbart mange problemer jeg måtte ta et valg i forhold til. Et av disse var hvilken tid jeg ønsker at stykket skulle foregå i.

Språk angir tid

Selv om flere av de problem-stillingene som blir tatt opp i ”Fruen fra havet” umiddelbart kan virke gammeldagse idag, så er det ikke dette som for meg er det vesentlige ved stykket.

Kvinnene hadde blant annet på 1880-tallet helt andre muligheter til å forme sine liv, sine sosiale og økonomiske vilkår enn det som er tilfelle i dag. Men dette blir egentlig bare rammefaktorer, ytre omstendigheter, for et stykke som viser oss metaforisk ulike krefter inni hver enkelt av oss, krefter som handler om lengsler, begjær og valg vi alle må ta i sammenheng med hva slags liv vi ønsker å leve i forhold til de menneskene vi er sammen med, og i forhold til oss selv.

Frihet under ansvar - alltid aktuelt

Frihet under ansvar er et nøkkelbegrep i dette stykket. ”Fruen fra havet” trenger derfor på ingen måte nødvendigvis å legges til 1888, da det ble skrevet. Det er et aktuelt stykke og behandler noe vi alle kan oppleve. Jeg ville derfor skape en produksjon som trekker lytterne inn i et univers de opplever som engasjerende og aktuelt. Det er ikke en museal produksjon jeg er ute etter, men en radiofonisk lydopplevelse som skal engasjere dagens lyttere og gripe fatt i dem.

Teksten skal forstås. Gørild Mauseth og Else Barratt-Due.
Defor er det viktig for meg å forsøke å modernisere språket slik at det ikke skaper en barriere mellom tekst og lytter og trekker dem vekk fra stykkest aktualitet. Jeg vil berøre dem i den hverdagen de selv er en del av. Jeg tok altså fatt på dette arbeidet med det for øyet å prøve en forsiktig modernisering av språket i Ibsens tekst.

I to er et par poliske

Jeg startet med å gå igjennom hver enkelt replikk. I det formatet jeg skal jobbe med denne teksten, nemlig radio, så er språket svært synlig. Mediet er gjennomsiktig. Man hører ordene
tydeligere enn på teatret hvor det visuelle i større grad er med på å fortelle. I radio har man stemmen og lyd/musikk.

Å forandre Ibsens egne ord, finne erstatninger, er en tidkrevende prosess. Her er noen eksempler på replikker før og etter bearbeiding:

Bolette: "Har De vært i bad da?" / "Har De badet da?"

Lyngstrand: "Det ser ut som om her var en høytidsdag i huset." / "Det ser ut som om det skulle være en høytidsdag her."

Wangel: "I to er meg riktig et par poliske -." / "Dere to er virkelig et par utspekulerte -."

Ballested: "Å, der er ikke noe betydelig å se ennu." / "Å, det er ikke noe særlig å se ennå."

Lyngstrand: "Måtte jeg ikke få lov.." / "Kunne jeg få lov.."

Det er gjort mange slike forandringer i manuset. Det kan umiddelbart virke relativt enkelt å gjøre en slik bearbeiding, men det medfører med en gang nye problem-stillinger.

Modernisering fratar særpreg

Enkelte ord og uttrykk som i utgangspunktet kan virke gammeldagse, kan ved å bli endret til en mer muntlig form av i dag, føre til at selve karakteren fratas særpreg. For eksempel bruker lærer Arnholm et mer formelt språk som viser en person med en annen dannelse enn billedhugger Lyngstrand, som i større grad er en uskolert person og som ikke alltid er helt på høyde med de etablerte normer for adferd i de sosiale sammenhengene stykket utspilles. Ved å la begge disse personene få muntlige former av i dag, er faren at de vil begynne å ligne hverandre, og deres særpreg viskes ut.

Ibsen karakteriserer personene gjennom det språket de fører. For ekspempel sier Lyngstrand "geburtsdag", mens Ellida sier "fødselsdag". Rett etterpå prøver Lyngstrand å rette opp seg selv ved å si "fødselsdag", men forsnakker seg og er innom stavelsen "ge-" i "geburtsdag" før han så sier "fødselsdag". Muligens var det finere og mindre folkelig med ordet "fødselsdag", men uansett sier det noe om hvem som har høyest status i selve samtalen.

Ibsen bruker dessuten en mengde småord, mer hos noen skikkelser enn hos andre. Disse er fristende å fjerne innimellom, særlig er ordet "jo" ofte brukt. Bolette sier i samtalen med Arnholm i 3. akt:

Bolette: "..Jeg må jo tenke på meg selv også. Søke å komme inn i en eller annen stilling. Når far en gang faller fra, så har jeg jo ingen jeg kan holde meg til.-.."

Fjernes ordet "jo" vil replikken ikke egentlig forandre seg særlig. Allikevel, en liten dimensjon vil forsvinne. Ordet "jo" åpner for diskusjon, og håp om positiv respons fra Arnholm. Uten "jo" blir utsagnet mer definivt. Andre småord som ved første gjenomlesning kan virke unødvendige er allikevel med på å gi mening og undertekst for karakteren.

Når Wangel i 1. akt får besøk av Arnholm ønsker han ikke bare servert sodavann, men også konjakk.

Bolette: "Skal det være konjakk også?"
Wangel: "Om noen skulle ville ha."

Å ta vekk ordet "skulle" fører til at replikken blir mer presis. Wangel sier ikke :
"Ja, jeg og Arnholm vil ha" eller "jeg vil ha" eller "vår gjest vil ha". Hans måte å formulere seg på innehar en type reservasjon til selve utsagnet, det han ber om, nemlig konjakk, og forteller igjen mye om karakteren som Ibsen tegner.

Karakteranalyse nødvendig for muntliggjøring

Hvis jeg hadde muntliggjort Ibsens tekst, lagt den så nært opptil dagligtale som mulig, opplever jeg med andre ord at alle karakterene begynner å nærme seg hverandre. Faren er at man velger ord som faller en naturlig hver gang. Hos Ibsen har hver karakter sitt eget språk, en språklig identitet. Direkte muntliggjøring kan altså medføre en utligning av ulikheten mellom karakterene. Det går derfor ikke an bare å ta vekk det som oppfattes som gammeldags, dansk eller som utgåtte former, uten samtidig å analysere hvordan disse vendingene er brukt i forhold til den enkelte karakter. Det én figur sier, kan kanskje tolereres i forhold til figurens øvrige språk og sosiale kontekst. Hos en annen figur ville det forholde seg annerledes. Dvs. den språklige bearbeidingen henger nøye sammen med konsept og tolkning av stykket, sammen med forståelsen av karakterenes ulike språkføring i forhold til hva hver enkelt av dem betyr for helheten.

I et stykke som ”Vildanden” har Gregers Werle et ganske annet og formelt språk enn sin venn Hjalmar Ekdal. Likedan i ”Fruen fra havet” hvor Hilde bruker et annet språk enn for eksempel Ellida. En muntliggjøring og en modernisering av replikkene deres kunne ha ført til at språket de bruker blir for likt. Bearbedingen må innebære at man finner nye ord som samtidig opprettholder karakterenes eget språk. Det er ikke lett, og flere ganger ble resultatet at jeg valgte å bruke Ibsens ord og uttrykk som kanskje ikke alltid er like vanlige i dag, men som er tydelig karaktertegnende.

De og Deres - relasjoner og sosial kodeks

Så er det formen De og Deres som vi nesten uten unntak ikke bruker lenger. Disse formene kan man ta ut av teksten, men man støter da på et nytt problem. Mye av måten språket brukes på henger sammen med denne høflighetsformen. Å innføre du-form vil derfor kreve en enda større gjennomgripende moderninsering av helheten språklig. Jeg prøvde en slik modernising og merket med en gang at karakterenes nyanser forsvant. Derfor har jeg valgt å bevare formen "De" og "Deres", noe som bidro til at jeg har valgt å benytte flere eldre former.

En annen ting i denne sammenheng er hvordan formen "De" og "Deres" er med på å opprettholde eller bryte ned relasjoner mellom mennesker. Formen impliserer en kode, et språk, som forteller noe om det forholdet to mennesker har til hverandre. Den fremmede som kommer for å hente Ellida Wangel er dus med henne hele tiden. Unntatt i sin siste replikk. Da sier han "De". Hva har skjedd? Ellida har sagt nei til å bli med ham og valgt å leve med doktor Wangel. Altså, det intime forholdet han har tillagt dem er avsluttet og De-formen gjenopptas.

Tidligere tankegods

Det er skrevet bøker som kan fylle et helt bibliotek om Henrik Ibsen, hans liv, hans verk, analyser og diskusjoner. Jeg ønsket å starte fra begynnelsen og valgte å ikke ta med for mye av tidligere tankegods på veien inn i arbeidet med ”Fruen fra havet.” Et hjelpemiddel jeg har benyttet meg av er Riksmålsordboken. At jeg ikke er den første som strever med de Ibsenske former blir tydelig når jeg tar i bruk dette oppslagsverket. Svært mange av de vendingene og ordene jeg søkte å fornye, vurderte til moderninsering, fant jeg behandlet der. Og alle ordene har som oftest flere betydninger som igjen kompliserer valgene.

Skuespillerne og teksten

Klare for opptak? Gørild Mauseth og Bjørn Skagestad.
Jeg var opptatt av å få tilbakemeldinger på det som er gjort tekstlig fra skuespillerne. Det er ytterst viktig at de føler at det språklige er riktig, at det faller slik det skal. Ved for eksempel å flytte ordstillingen i en setning, kan noe av Ibsens musikalitet i hele replikken bli forstyrret. Dette oppdager en god skuespiller raskt.

Etter en ukes prøver begynte noen av skuespillerne å sjekke originalen. Diskusjonen var da fort i gang siden noen ønsket å ta inn igjen de opprinnelige vendingene mens andre vil ha forandringene. Dette kunne nå føre til en temmelig uensartet og uklar helhet.
Eksempel: ”Det synes jeg så menn” eller ”Det synes jeg virkelig”. En skuespiller kan ønske å si det første og en annen det andre. Tåler stykket at det blir språklig inkonsekvent?

Takk, det var bra! Bjørn og Gørild.
Har man først gjennomarbeidet teksten, og noen vendinger tas tilbake, så fant jeg at man må tåle en noe uensartet språkdrakt. Hvis det faktisk er slik for en skuespiller at det faller vanskelig å gjennomføre det bearbeidete utgangspunktet, så får den skuespilleren heller prøve å si den gamle formen. Skuespilleren kan få en slik gammel form til å virke forholdsvis lett og muntlig, eller alternativt, han eller hun innser at det bearbeidete forslaget er best.

At skuespillerne er aktivt med i dette arbeidet er viktig for å få et levende og organisk spill. At formene kan bli noe uensartete er som oftest til å leve med når man hører hvordan spillet og det kunstneriske uttrykket blir.

Hva er språk?

Det er spennende, givende og vanskelig å jobbe med det språklige i Ibsens tekster.
Det reiser spørsmål om hva språket vårt egentlig er. Hva har skjedd med språket vårt på litt over 100 år? Hvilke følelser settes i gang i oss hvis vi velger den eller den formen? Hvordan oppfattes karakteren hvis han bruker det ordet og ikke det?

Å arbeide med teksten til Ibsens stykker innebærer å ha med seg en porsjon ærbødighet.
Å røre ved hans språk må gjøres med pietet.
Det er et viktig arbeide som innebærer et søk etter videre forståelse av hans tekst, som igjen skal resultere i et levende spill, levende dialog og forståelse av hva han faktisk vil fortelle.

Else Barratt-Due
Regissør

Alle bilder: Lars Eivind Bones


 
Radioteatret går løs på monstret
Fruen fra havet
10 SISTE RADIOTEATER
Copyright NRK © 2008  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no