Kristins Winsents Topp 5 februar 2003

Et fantastisk The White Stripes-album som sparker ræv og et mørkt, hedonistisk og deilig introvert album fra The Kills er noen av ingrediensene i Kristin Winsents Topp 5 for februar.

The White Stripes - Elephant (XL/Playground)

Elephant blir stående som et av årets beste når 2003 skal oppsummeres. Jack og Meg kunne surra seg bort i sin egen hype - i stedet kommer de opp med et fantastisk album som sparker ræv. Gull!

Ricochets - The Ghost Of Our Love (White Jazz/MNW)

Ricochets viser seg fra en langt mer følsom side denne gangen. Gi albumet en tre-fire omganger i CD-spilleren - så er du hekta.

N.E.R.D. - In Search Of (Virgin)

Lenge siden albumet ble sluppet, men jeg fikk en kraftig påminnelse med MTV-hiten Provider. Og In Search Of blir bare større, større og større dess mer jeg hører på det. Det er også en kraftig bonus at N.E.R.D. faktisk har noe viktig å melde.

Ralph Myerz & The Jack Herren Band - A Special Album (Emperor Norton/Tuba)

Berre lekkert. Gleder meg til Rockefeller!

The Kills - Keep On Your Mean Side (Domino/MNW)

Mørkt, hedonistisk og deilig introvert. Shoegazing er tilbake! Takket være The Kills oppdager kanskje en ny generasjon Jesus & Mary Chain, Mazzy Star og PJ Harvey.

Aages Topp 5 mars 2003

Morsom, smørfet og god hiphop fra Majesticons og en kanonkonsert fra Flaming Lips på Rockefeller er to av Aage Wolfs høydepunkter for februar.

Majesticons - Beauty Party (Big Dada/Voices)

Dette er andre album i en fjollete konsept-album-serie som handler om de slemme, pengegriske Majesticons-robotene som har tatt rotta på de idealistiske og fornuftige Infesticons-robotene (forrige album i serien var laget av "bandet" Infesticons), men albumet "Beauty party" handler først og fremst om god musikk. Mike Ladd står bak og produserer smørfeit hiphop, og han har fått med seg noen av Statenes kvasseste rappere. Morsomt uten at det blir moro-hiphop. Bare veldig bra.

White Stripes - Elephant (XL/Playground)

Årets trolig mest etterlengtede album innfrir som bare det. "Elephant" har bedre, mer varierte låter, fetere lyd, og er utvilsomt et bedre album enn "White Blood Cells". Og det er igrunnen det man trenger å vite.

St Thomas - Hey Harmony (Racing Junior)

Det var helt klart en god investering for St Thomas å kjøpe en flybillett til Nashville og få produsert skiva der. Låtene kommer enda bedre til sin rett, plata er mer variert enn de forrige og Thomas beviser på flere av låtene at øvelse gjøre mester hva låtskriving angår. En plate som er vanskelig ikke å bli glad i.

Thulsa Doom - ...and then take you to a place where jars are kept (Big Dipper)

En av norsk rocks store slitere, Ole Petter Andreassen - selveste El Doom - innfrir så det gjaller med sitt nyeste album. Makan til feit rock, med fantastiske riff, god vokal og fete tekster er det lenge siden jeg har hørt. Låta "Kick Me" kommer garantert til å trone høyt på lista mi over årets beste låter.

Flaming Lips - Live på Rockefeller

Wayne Coyne og kompani leverte den beste konserten jeg har sett på lang, lang tid, med fantastiske videoklipp, mange digre ballonger, blod i panna, mennesker i dyrekostymer på scenen og ikke minst strålende musikk. Jeg gleder meg allerede til Quart-festivalen.

Tottos Topp 5 mars 2003

En vannvittig konsert med The Real Ones, skitten rock fra Burning Brides og nok et blinkskudd fra Botnledja er tre av Tottos favoritter i februar.

The Real Ones live i Bergen

The Real Ones hadde i starten av mars releaseparty for sitt "This Is Camping" album. Og vel har man sett mange konserter i løpet av de siste femten årene. Mange bra, men flest dårlige. Men et sånt enormt trykk som Real Ones skapte på hjemmebane er det fryktelig lenge siden jeg har opplevd. Publikum ble tatt på en rundtur i rocken, popen og folken. Og bandet leverte mer enn noen hadde forventet. Man ble bare stående med et stort smil hele konserten. Helt vanvittig. Platen er også bra, men live er de av en annen verden.

Burning Brides - Fall Of The Plastic Empire

Bandet slapp visstnok denne platen i 2000 i USA, men først nå blir den sluppet her i Norge. Og takk for det. Skitten rock av beste sort fra Philadelphia. Garage-rock som går langt utenpå både The Hives og resten av de pent kledte.

Vince Neil live på B.B. King's Bar & Grill, New York

Her reiser man til New York for å se Ground Zero, Empire State Building og Madison Square Garden. Og så oppdager man at en av ens største barndomshelter spiller like nede i gaten. Heldigvis ikke en ønskedrøm. Vince Neil fra Mötley Crüe spilte. Det kunne blitt flaut. Hvis han hadde kjørt sine egne låter. Men den litt mer lubne metal-guden trykket ut den ene Mötley-klassikeren etter den andre. Det startet med "Shout At The Devil", og han lot publikum bestemme resten av settet. Dermed ble det kun gamle klassikere, og jeg fikk endelig hørt "Home Sweet Home" live. Magisk.

Botnledja - Iceland National Park

Island. Elektronikk i pop-form som Björk? Stillhet som i Sigur Ròs? Ingen av delene. Heldigvis. Botnledja skriker og rocker som et nymotens Sonic Youth som har skjønt at kunst er et tøvete ord. Drevet frem av skringrende gitarer og aggressivt komp er Botnledja noe av det beste nye i år. Kommer i begynnelsen av april på Trust Me Records. Nok et blinkskudd derfra.

Ralph Myerz & The Jack Herren Band - A Special Album

Hva skal en si da? Guttene leverer mer enn det de trengte. Merkbart mer fengende enn ep'en som kom i fjor. Og med nok godlåter til å plassere Röyksopp lenger nede på pallen. Elekronika med en pop- og rockfeeling som smeller mellom veggene. Fortjent suksess.

Christians Topp 5 februar 2003

TrashKongen Christian Scharning lister opp tre tøffe kickass jenter fra NYC og en enkel, men dog så fin skive fra Iron and Wine som to av favorittene denne måneden.

Northern State - Dying In Stereo (Northern State INC./ Import)

Tre tøffe kickass jenter fra NYC. Rapper over herlig enkle beats. Tekstene beveger seg innenfor spekteret til den gjennomsnittlige sneaker eier. Altså mye fest, men hei sveis, vi bruker også intellektet vårt, har lest en hel del bøker og har medlemskort på cinemateket (Dette menes på ingen måte ironisk). Beastie Boys referanser så det holder.

Cody ChesnuTT - The Headphone Masterpiece (Ready Set Go/Import)

Hvorfor har ingen fortalt meg om denne supre debutskiva fra 2000 før? RnB, folk, soul, hip hop og masse ren glede. Cody er smooth. Cody er tøff. Cody har stil. Cody har selvinnsikt og humor. Hip Hop Hurra

Iron and Wine - The Creek Drank the Cradle (Sub Pop)

Sub Pop Records skal ikke lenger være synonymt med grunge, selv om det nå faktisk begynner å fabuleres om en postgrunge-revival. Med rolige harmoniske artister som er gode venner med sine akustiske gitarer, skal du og jeg tenke at Sub Pop både har det ene og det andre for seg. Rosie Thomas var blant de første, og nå komme Iron and Wine. Samuel Beam er lærer i cinematografi , og har sittet lenge på sin "porch" i Florida. Der har han tittet utover landskapet, tenkt og klimpret på sin gitar. Oh så enkelt, oh så fint

Morvern Callar - Film musikk (Warp/VME)

Sjelden har musikk passet så bra til film, og sjelden har et soundtrack fungert så fint alene også. Lynne Ramsays film "Morvern Callar" kretser i stor grad rundt en opptakskassett hovedpersonen får i avskjedspresang fra sin kjæreste, før han tar sitt eget liv. Det er selvfølgelig denne musikken du også finner på soundtracket. Visst er det litt mørkt. Du får ingen forsterket livsgnist av å lytte til dette, men du drives fremover. Can, Aphex Twin, Boards of Canada og Stereolab er med, samtidig som Velvet Undergrounds noe absurde "I'm sticking With You" og annet gammelt snacks. Ingenting er laget på denne siden av milleniumet, men ingenting har heller gått ut på dato.

Eurythmics - Savage (RCA)

Kanskje det minst celebrerte albumet til min favorit blant mange dynamiske duoer. På "Savage" fra 1987 leverer Eurythmics mye jalla, men også perlene Beethoven (I Love to Listen To), og "I've Got Lover (Back in Japan), som er blant de flotteste verkene med parenteser i låttittelen. Den såre "I Need You" er faktisk etter min mening den beste Eurythmics låten som finnes, noe jeg er sikker på at de aller fleste blodfans er helt uenig i. Og helt til slutt. Stort pluss for fin fint cover. Annie Lennox har aldri sett bedre ut.