1. Iron Maiden - Box Set

Julegave fra himmelen. Tre cd'er med livespor, BBC sessions og B-sider som får et gammelt heavy-hjerte til å banke fortere enn Tommy Lee kan snurre stikkene sine. Ikke minst er denne boksen vidunderlig fordi den ikke utelater matriale fra den gangen Paul DiAnno var vokalist. Det var da Maiden var aller best. Med i boksen får du også stamtavle og glass til å tømme spriten i når du dykker ned i jernjomfruens mystiske verden.

2. Sgt. Petter - It's A Record

Vel er køntri et skjellsord i min ordbok. Men når køntri gjøres til pop på en så lekker måte som Sersjanten gjør på sin debut er det bare å kapitulere med en gang. Minnene om den gang The Lemonheads var best i verden strømmer på, og alt er egentlig veldig fint. Det er denne platen også. Fin altså.

3. Jane's Addiction - Nothing's Shocking

Gammel klassiker som havnet i spilleren igjen like over nyttår. Den perfekte sammensmelting av alternativ rock og metal med en gal vokalist på toppen.
Har man ikke denne mangler man en essensiell plate i rocken. Kanskje den mest essensielle av alle på 80-tallet.

4. Tennis - Your Friend In Sound

Tennis er en venn i lyd. En venn i indie-lyden. Lyden som nesten har forsvunnet. En gang på 90-tallet ble den perfeksjonert i Glasgow og Sverige.
Nå er den bare utskjelt av rockere og elektronikere. Ikke bra. Ikke bra i det hele tatt. Tennis skal ta indien tilbake. Dette er en god start.

5. Ikara Colt - Chat & Business

Sonic Youths yngre og sintere engelske uekte bror. Videre beskrivelse er ikke nødvendig. En fantastisk plate som ble helt oversett her hjemme i fjor.
Men jaggu er den ikke blant de ti beste fra 2002. I min hjerne hvertfall. Ikke at det sier så mye