1. Bob Hund-10 År Bakåt & 100 År Framåt (MNW)

Jeg hadde gitt dem helt opp, ledd litt av dem på Quart og ment at Bob Hund var ferdig. Det kan jeg saktens mene enda. Men denne samleren av låter som aldri har vært gitt ut på full-lengdere tidligere bringer minnene tilbake til den gang Bob Hund var best i verden. Den gang de kjørte over 100 tilskuere på Kvarteret i Bergen og ga meg en av mine beste konsertopplevelser ever. Her er flere av de aller beste låtene bandet har laget, samt et par man har glemt siden sist. Legg til en fin bonus-live-cd fra en liten klubb i London, og du har en klassisk samler.

2. Popium-Permanently High (MNW)

Jeg kan ikke for det. Solen bringer frem popen i kroppen. Jammen rimer det ikke også. Frank Hammersland er best i landet på catchy pop, og han gjør det igjen på Popiums nye plate. Rett og slett en plate å bli veldig glad av. Eventuellt tørst. Enkel gitarpop for alle som en.

3. The Streets-Original Pirate Material (Warner)

Han er hypet langt opp i bakenden på alle og enhver. Men herr Skinner leverer så det synger. Med tekster om fotball, puben og take-away mat er The Streets langt bedre å lytte til enn Eminems purple pills. Over et teppe av en finurlig blanding av hiphop og garage lager The Streets noe av den friskeste danse-musikken i verden akkurat nå. Og ikke la deg skremme av at ordet uk garage blir nevnt her. The Streets er dansemusikk for alle. ”Original Pirate Material” er akkurat så bra som alle sier.

4. Rival Schools-United By Fate (Universal)

Mesterlig emo/hardcore/indie eller hva man nå vil kalle det. Cluet er at Rival Schools er noe av det beste som har kommet fra USA på mange måneder. Ikke siden The Strokes har en plate truffet meg så hardt rett på nesen. Kanskje ikke så rart siden medlemmene tidligere har ramlet rundt i herlige band som Civ, Gorilla Biscuit og Quicksand. Rå gitarer, tøff vokal og eminente låter. Go to the beat.

5. Division Of Laura Lee-Live på Hulen i Bergen

Samtidig som Gluecifer spilte lenger nede i gaten valgte jeg meg istedet å se et relativt ferskt svensk band. Og Division Of Laura Lee gjorde en av de beste konsertene jeg har sett på lang tid. Hybriden de gjør mellom emo, hardcore og engelsk indie anno 1991 traff meg så det smalt i både hode og føtter. Tenk Ride, Swervedriver, Fugazi og Sonic Youth på en gang. Med en vokalist med en tannstilling fra helvete. Det må bli bra. Og det ble det. Sjekk også ut den brilliante platen "Black City" som er ute på MNW.