- Det ble nok 161 kg, sa dama bak skranken på Gardermoen. Går virkelig vekta di så langt undret jeg, i et lønnlig håp om at dama var i godt lune denne søndagsmorran. Men Kruse og jeg hadde samla sammen godt med stash til denne turen, så det kom ikke som noen stor overraskelse.
Av Dagsrevy-fotograf
Bengt Kristiansen
Krisa i Irak har vi hørt om i månedsvis, men som den lille TV-kanalen vi tross alt er, skal det være temmelig bra med penger om man skal ligge kontinuerlig ute med team for å følge utviklinga. Nå har språkbruken tatt litt farligere vendinger, og Bush har kommet dit vi på filmspråket kaller ”point of no return”. I hvert fall virker det sånn på meg.
Det er ikke det første risikoområdet jeg reiser til i min fartstid som fotograf i NRK. Men jeg skal innrømme at bedre forberedt har jeg aldri vært. Det har vært kurs og briefinger, analyser og utstyrstilpassinger, og det meste av det jeg har med håper jeg at det aldri blir bruk for. For det er heldigvis ikke ofte vi trenger å pakke ned skuddsikker vest, hjelm, sanitetsbag, gassmaske og heldekkende drakt i bagasjen.
Det er Kuwait som er målet denne gang. Og jeg er spent på hva som venter. Det er jo ikke ønsket om krig som gjør at jeg synes dette er et spennende oppdrag. Å være nyhetsfotograf med interesse for politikk, og spesielt utenrikspolitikk, gir meg imidlertid det privilegiet å få være tilstede der historien skrives. Men det forventes også at jeg tar det ansvaret det er å formidle ”virkeligheten” hjem til NRKs seere.
Da må det gjøres valg, og det ofte innafor et tiendedels sekund. Hva er viktig, hvem velger du å følge med kamera, nærbilder eller store totaler, filmer du den som slår eller den som blir slått, den som kaster steinen eller den som blir truffet, eller kanskje de som ser på? Alt dette er valg som til sammen vil være bestemmende for hvordan en historie blir oppfattet hjemme.
Nå er det Irak det gjelder. Og om det blir krig eller ei får de nærmeste dagene vise. Jeg venter i hvert fall med like stor spenning som alle andre som følger denne drakampen.
På Gardermoen måtte jeg dessverre rusle bort i luka til damen med kassapparatet. Det hjalp ikke å ymte frampå om høyere lisens heller, om denne overvekta ble altfor kostbar. Men noen kilo gratis ble det, når sant skal sies. Dessuten var kameraet og ryggsekken håndbagasje, og det veide heller ikke så lite.
Så kunne turen starte.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
