Irakerne stemte mot terroren

Av Utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Vi har den irakiske utenriksminister Hoschiar Sibaris ord på at sikkerhetssituasjonen neppe vil forbedre seg med det første.

Til den franske avisen ”Le Monde” sier utenriksministeren at han snarere frykter en forverring i tiden fremover. Men både utenriksministeren og hans regjeringskolleger er fornøyd med at valget lot seg avvikle tross all motstand.

Selv på valgdagen, da det på grunn av unntakstilstanden var nesten umulig for bilbombere å komme frem, slår selvmordsbombere til. De hadde sprengstoffet festet til kroppen. Det sier mye om fanatismen og offerviljen til de ca 15.000 opprørerne som man regner med kjemper mot amerikanerne og regjeringen i Bagdad.

Veltrenede opprørere

Opprørene utgjør i antall bare en brøkdel av okkupasjonsstyrkene og er langt færre enn de styrkene som den irakiske regjeringen forsøker å bygge opp. Men de er veltrenede og motiverte og har åpenbart ubegrenset tilgang til våpen og sprengstoff.

Når valgene likevel kunne avvikles i størstedelen av Irak, bortsett fra i det omstridte sunni-triangelet, så skyldes det at amerikanerne og britene stilte med alt det mannskap og utstyr de rår over. De holdt seg klar i bakgrunn og lot irakisk politi og regjeringssoldater bevokte valglokalene. Det var psykologisk fornuftig.

Sjia-muslimene er imot okkupasjon

De som går seirende ut av dette valget, sjia-muslimene, må imidlertid markere avstand til amerikanerne og okkupasjonen. Noen vil hevde at ”okkupanter” ikke er den riktige betegnelse på ”koalisjonsstyrkene”.

Men irakere flest, ikke bare sunnittene, oppfatter amerikanere, briter og deres allierte som okkupanter og de ønsker dem ut av landet så raskt som mulig. Det som opprinnelig var en frigjøring fra Saddams diktatur, ble en okkupasjon.

Høy valgdeltagelse

Sjia-muslimene, som utgjør 60 prosent av Iraks befolkning, er altså glade for at Saddam Hussein er borte. Han undertrykte dem brutalt i årtier. For første gang ser den dominerende flertallsgruppen muligheten til å få politisk makt. Derfor gikk sjia-muslimene mann av huse for å stemme.

Ved siden av den minst like store oppslutningen fra kurderne, forklarer dette hvorfor valgdeltagelsen ble høyere enn noen hadde fryktet og andre hadde håpet. Dette veide opp for den sunnittiske valgboikotten som ser ut til å ha vært nesten total. Sunnittene holdt seg hjemme, enten av frykt for sine liv eller fordi de ikke ønsket å stemme under amerikanske geværmunninger.

Mange slags sjia-muslimer

Sjia-muslimene utgjør imidlertid ikke en så ensartet gruppe som man får inntrykk av fra europeiske og amerikanske medier. Høyst ulike partier stilte opp bak Liste nr. 169 – sjia-listen.

Ayatolla Ali al-Sistani står som listens øverste beskytter og symbol. Mange av sjiapolitikerne omtales som moderate, og det er de nok i visse sammenhenger.

Men al-Sistani og lederne i de to største partiene, SCIR (Islamsk Revolusjon i Irak) og Dawa, står Iran nær, og det er slett ikke i amerikanernes interesse.

Ikke alle sjia-muslimer ønsker å følge det iranske eksempel. De er sekulariserte, eller mer verdslige, om man vil. Dessuten har den radikale Moqtada al-Sadr sine militssoldater intakte. Der et ikke sikkert at han for alltid vil følge signalene fra al-Sistani.

Motstand mot en prestestat

Også blant sunnittene er det motstand mot fundamentalistene. De fleste sunnitter vil ha et samfunn der ulike religiøse grupper kan leve sammen.

Uansett alt det negative man kan si om Saddam Hussein og hans sunnittiske styre, så var de i hvert fall ikke muslimske fundamentalister. Saddam utnyttet Islam politisk, men var i virkeligheten mindre interessert i hva slags religion folk tilhørte bare de tjente ham.

De kristne hadde det relativt bra under Saddam. Nå forfølges de over hele Irak. Det er for øvrig situasjonen over hele Midt-Østen. De kristne mindretall blir stadig hardere presset.

Frykt for en prestestat

En teokratisk stat etter iransk mønster ville ha lite til felles med det demokrati amerikanerne sier de vil innføre i Irak.

Men hva hvis nettopp demokratiske valg gir de iranskvennlige sjia-muslimer den avgjørende politiske makt på sikt? Skal da demokratiet suspenderes for ikke å få iranske tilstander? Man kan med demokratiske midler risikere å få en prestestat som utvikler seg til den type diktatur vi ser i Teheran.

Sunnittene må med

Det er for å avverge en slik utvikling at den interimsregjering som den nyvalgte nasjonalforsamling skal utpeke, får en bredest mulig sammensetning.

Sjia-muslimene vil riktig nok få en dominerende posisjon, og kurderne vil også bli sterkt representert. Men sunnittene skal også med selv om de boikottet valget og følgelig blir uten særlig representasjon i parlamentet.

En irakisk regjering uten sunnitter ville være en oppfordring til borgerkrig. Det forstår den nåværende statsminister, Iyad Allawi. Han er sjia-muslim, men en sekularisert sådan. Han var medlem av bath-partiet, men lot seg verve av amerikansk og britisk etterretning. En utpreget opportunist og amerikansk lakei, vil noen si, mens andre vil betrakte ham som en pragmatiker og irakisk patriot.

Kurdistan en suksess

Intet sted var valgdeltagelsen så stor som i de kurdiske områder i nord, og intet sted foregikk den i så demokratiske former. Det vil i hvert fall kurderne selv hevde, mens araberne og turkomanene som kurderne nå forsøker å fortrenge fra Kirkuk og Mosul, mener noe annet.

De områdene som kurderne under amerikansk beskyttelse har styrt siden Golfkrigen i 1991, er den del av Irak der både næringslivet og det politiske og samfunnsmessige liv fungerer best.

Dette er et økonomisk vekstområde, og det er et trygt område der folk flest får leve sitt eget liv uforstyrret av terror og trusler. Irakisk Kurdistan er en ”suksess-story”.

Er kurderne tålmodige nok?

Det kurdiskstyrte Irak er egentlig ikke Irak lenger. Den gunstige posisjon kurderne har oppnådd, vil de ikke gi opp, men aller helst vil de ha full selvstendighet.

Men det vil Tyrkia reagere skarpt på, og syrerne og iranerne vil heller ikke holde seg i ro. Har kurderne nok tålmodighet til å vente? Sannsynligvis, men den systematiske fordrivelse ikke bare av arabere, men også av turkomaner bekymrer Tyrkia.

Ny grunnlov

Selv om amerikanerne, britene og regjeringen i Bagdad kan puste lettet ut over at valget tross alle trusler og usikkerhet lot seg avvikle, så er det nå den politiske hverdag begynner.

Den nyvalgte nasjonalforsamling skal utarbeide en ny grunnlov, og det er utformingen av den som vil si oss noe om de forskjellige etniske grupper vil og kan leve sammen i noenlunde fordragelighet. Grunnlovsutkastet skal ut til folkeavstemning, og da får sunnittene en ny sjanse.

Amerikansk tilbaketrekking?

Etter valget vil spekulasjonene om en amerikansk og britisk tilbaketrekking få ny næring. De mange amerikanere som mister livet i Irak og særlig de økonomiske omkostninger med okkupasjonen kan bli en større belastning for George W. Bush enn han ønsker, men det er fortsatt langt igjen til en Vietnam-lignende situasjon.

Det er stort sett vervede fattige og fargede soldater som tjenestegjør i Irak. Den amerikanske middelklassen er ikke direkte involvert, selv om den mer og mer vil føle det på pungen.

Men en mediestorm og et ungdomsopprør slik som Lyndon B. Johnson fikk på grunn av Vietnam, opplever ikke George W. Bush. Men han vil uansett ha sine soldater hjem så snart det er mulig.

Det kan ikke skje før trenede irakiske soldater og politi er på plass. Det blir i hvert fall ikke i år og høyst tvilsomt i 2006. Èn parallell til Vietnam-krigen er det i hvert fall: Det er vanskeligere å komme seg ut enn det var å gå inn.

(NRK)