Men nasjonalstaten var ikke død

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Men etterhvert som ukene og månedene etter 11.september er gått, har debatten antatt en mer edruelig retning. Det viser seg at mange av de gamle problemstillinger fortsatt er gyldige. Det er ikke slik at absolutt alt flyter.

En redningsarbeider ved restene av World Trade Center i New York fire dager etter terroranslaget. (Scanpix-foto)

En forestilling som gjorde seg gjeldende i amerikanske og vesteuropeiske kretser etter 11. september, var at nasjonalstatens dager var talte. Det var en dramatisk oppsummering av en debatt som hadde pågått lenge, om hvorvidt globaliseringen hadde gjort de tradisjonelle nasjonalstater handlingslammet. Det var de store overnasjonale konserner og finansinstitusjoner som avgjorde, ikke de enkelte lands regjeringer, ble det hevdet.

Når supermakten USA slår til

Et beslektet, men egentlig ikke så orginalt synspunkt, var at selv supermakten USA var avhengig av allianser og støttespillere. I krigen mot internasjonal terrorisme var tradisjonelle forbundsfeller påny blitt viktige for USA, det var nødvendige med støttespillere hvor man kunne finne dem, og FN var kommet til heder og verdighet igjen.

Over tre måneder etter terroranslagene er ikke dette lenger så opplagt. Allerede den første uken etter 11. september kom den kjente eksperten på internasjonal terrorisme, Michael Ignatieff og historikeren Niall Fergusson med uttalelser som helte kaldt vann i hodene på de som mente at intet var som før.

Ignatieff påpekte at det var en tendens til å overvurdere terroristene og undervurdere egne krefter og muligheter. Ferguson sa at det i virkeligheten ikke fantes noe land på kloden som kan holde stand mot de amerikanske stridskrefters fulle kraft.

NATO på sidelinjen

Nettopp dette har vist seg i Afghanistan-krisen. Selv om USA ba om alliert hjelp og NATO aktiviserte den berømte paragraf 5 om at et angre på en medlemstat er et angrep på alle, så var det amerikanske felltoget mot Talibanstyrkene hele tiden styrt fra Washington.

Det var en amerikansk operasjon. NATO ble raskt satt på et sidespor, og briter og franskmenn ble bare trukket inn i den grad amerikanerne trengte dem. Først nå når krigen er over, får mindre NATO-land som Norge en sjanse til å demonstrere sin lojalitet i praksis.

Men også på en lang rekke andre og mindre dramatiske områder viser det seg at nasjonalstatens dager ikke er talte. Når det er tale om økonomiske og sosiale problemer som møter menneskene i deres hverdag, går de ikke til Brussel, FN eller overnasjonale organer.

De går til sine regjeringer. Skatte- og budsjettpolitikken er fortsatt en nasjonal sak, selv om internasjonal konjunkturer påvirker de enkelte lands handlefrihet.

Og når det kommer til stykket blir det også de enkelte nasjonale regjeringer som må beskytte sine borgere mot terrorisme, alt samarbeide i NATO,EU og FN til trosss.