Palestinernes leder Yasir Arafat

Av Ana Maria B. Tveit

Yasir Arafat har i årevis vært det palestinske folkets ubestridte leder og symbolet for kampen for en uavhengig stat. Fra 1957 har han vært leder av al-Fatah og fra 1969 president av Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO.

I 1993 ledet Arafat PLO inn i hemmelige forhandlinger med Israel i Norge. Disse samtalene førte til Osloavtalen som ble undertegnet i Washington 13. september 1993. Yasir Arafat, Yitzhak Rabin og Shimon Peres fikk i 1994 Nobels fredspris. Fra 1996 har Arafat vært president i de selvstyrte palestinske områdene på Vestbredden og i Gaza.

Tapte illusjoner

I 1956, åtte år etter at Israel var blitt stat, tok den jødiske krigsmaskinen i løpet av noen få dager Gaza-stripen og Sinai-halvøya. Arafat mistet da alle illusjoner om at Egypt kunne være med på å gjenvinne Palestina. Han mente at bare palestinerne selv kunne få tilbake sine tapte rettigheter.

I mai 1957 reiste Yasir Arafat til Kuwait, der han jobbet som ingeniør. Etter noen få år i Golfstaten var Arafat en rik og veletablert palestinsk flyktning. Han begynte der arbeidet med å danne den palestinske geriljaorganisasjonen al-Fatah.

Geriljaleder

Arafats manøvrering blant ulike internasjonale og arabiske ledere har ført til anklager om mangel på prinsipper. Selv sa Arafat: ”Hva betyr vel høyre eller venstre i kampen for å frigjøre mitt hjemland? Jeg vil ha tilbake mitt fedreland om det så er djevelen som skal frigjøre det for meg.”

Gjennom årenes løp har Arafat hatt ansvaret for dusinvis av operasjoner som har krevd uskyldige liv, ikke bare i Israel, men også i Europa. Som militær leder for PLO, i kampen mot Israels okkupasjon, i krig mot Jordan i 1971 og under beleiring i Beirut i 1982, har Arafat vist at han aldri manglet mot. Hans mål har hele tiden vært et uavhengig Palestina med han selv som president. For å oppnå dette har han brukt trusler og rå makt for å beholde sin posisjon.

En av Arafats største feilvurderinger var å støtte Saddam Hussein da Irak invaderte Kuwait i 1990. Da Irak tapte krigen mistet PLO den økonomiske og politiske støtten organisasjonen tidligere hadde fått fra de rike Golfstatene.

Oslo-avtalen fra 1993 la grunnlaget for et midlertidig begrenset palestinsk selvstyre på Vestbredden og Gaza-stripen. Selv om Arafat ble valgt som palestinsk president, har hans popularitet sunket blant det palestinske folket. De mener fredsprosessen ikke har oppfylt forventningene. Mange har også mistet tålmodigheten på grunn av Arafats diktatoriske lederskap, brudd på menneskerettighetene og overgrep mot de som har kritisert hans politikk.

Da Likud tok makten i 1996 var daværende statsminister Benjamin Netanyahu opptatt av å senke de palestinske forventninger om en egen stat. Dette førte til en 19 måneder lang frysning i forhandlingene med israelerne.

Takket være president Bill Clintons intervensjon ble dialogen startet på nytt, noe som resulterte i de såkalte Wye-avtalene som skisserer hvordan partene skal jobbe videre. Arafat fortsatte å forhandle med den nye arbeiderparti regjeringen ledet av Ehud Barak.

Siste ledd i denne dialogen var toppmøte på Camp David i juli 2000 i regi av president Bill Clinton. Da dette møte ble avsluttet uten noen avtale, begynte Israel og palestinerne en internasjonal kampanje for å markedsføre sine synspunkter. Arafat har fått full støtte både blant palestinerne i Egypt og andre arabiske land for sitt standpunkt om ikke inngå noe kompromiss om Øst-Jerusalem, som ble erobret av Israel i 1967.