Sharon lyktes bedre enn Hamas

Midtøsten-analyse av Ole Walberg, NTB

De palestinske selvmordsbombene klarte aldri å torpedere
fredsprosessen som startet i Norge, men general Ariel Sharon kan ha gjort jobben for de døde terroristene.

En spasertur langs Klippedomen og al-Aqsa-moskeen på Tempelhøyden i slutten av september var nok til å true de modiges fred og en forhandlingsprosess som var nådd så langt at den ikke kunne reverseres, ifølge de mest ihuga støttespillerne.

En hvilken som helst bibelturist kan i et heldig øyeblikk få et glimt inn i den vakre Klippedomen, uten at det får konsekvenser. Men general Sharon og de mange hundre soldatene som passet på ham 28. september, visste godt at det ville virke som en provokasjon å avlegge et besøk ved muslimenes tredje helligste sted.

Besøket virket som en fyrstikk i en kruttønne.

Jerusalem-kompromiss

Tidspunktet var heller ikke tilfeldig valgt, for statsminister Ehud Barak hadde nettopp, for første gang, avslørt at det kunne bli snakk om å dele kontrollen over Jerusalem, en by både israelere og palestinere har gjort helt eller delvis krav på.

Dermed kunne fredsprosessen ha tatt et langt skritt videre.
Tidligere var det Hamas-terroristene som gikk til aksjon ved slike gode nyheter.

Resultatet av Sharons besøk og sammenstøtene som fulgte, er at rundt 100 mennesker, de fleste av dem palestinske barn, er blitt drept. Titusenvis av rasende palestinske barn og ungdommer har demonstrert og kastet stein, israelske soldater har svart med stridsvogner og kamphelikoptre, godt assistert av jødiske kolonister med skarpe skudd.

Israels egne palestinske borgere har også strømmet ut i gatene i Nasaret og Jaffa, Hizbollah-geriljaen og palestinske flyktninger i Libanon lager bråk på grensen i nord, og i Jordan er mange demonstranter skadd i protestaksjoner mot den brutale israelske volden.

Israel er omgitt av mer fiendtlighet enn på mange år.

Det er i denne situasjonen statsminister Barak sier at Arafat har gitt opp fredsprosessen hvis han ikke tar kontroll over massedemonstrasjonene.

Ofrenes ansvar

Palestinske ledere har protestert og ristet på hodet av Baraks ultimatum, og pekt på at det er palestinske barn som blir drept og israelerne som dreper.

Men Barak er ikke den eneste som snakker om at forhandlingsprosessen er død. Hvordan kan palestinske
myndigheter gjenopprette ro og orden og forhandle videre når det er israelerne som skyter?

Arafat har ikke politisk manøvreringsrom til å slå ned på
folkeopinionen i Gaza og på Vestbredden. Det er bare mangelen på politiske rivaler som gjør at han fortsatt sitter ved makten, og han kan ikke godt gripe inn på israelernes premisser overfor en hele generasjon som er blitt lovet en egen palestinsk stat, men som aldri har sett noe til den.

Med sitt knappe flertall i Knesset har Barak selv de samme
begrensede mulighetene overfor sine egne politiske motstandere og de mange tusen jødiske nybyggerne som koloniserer Vestbredden i Guds navn.

En av forskjellene på de to lederne er at Barak har
den eneste gjenværende supermakten i ryggen, både politisk og økonomisk.

De to hovedaktørene, og ikke minst de norske tilretteleggerne av fredsprosessen, har gjentatt til det kjedsommelige at det ikke finnes noe fornuftig alternativ til forhandlingene.

Arafats mest radikale motstandere har alltid vært uenig. Nå er det intellektuelle palestinske sjiktet i Gaza og på Vestbredden også kommet på banen og bedt Arafat bryte forhandlingene.

Det er umulig å vende tilbake til de samme rammene for
forhandlinger med Israel etter de barbariske massakrene som den israelske hæren og regjeringen har stått bak, heter det i en petisjon fra rundt 1.000 fremtredende palestinere med den tidligere forhandlingslederen Haider Abdel-Shafi i spissen.

Barak har, som så mange av sine forgjengere, truet med massive militære operasjoner for å få slutt på uroen. I så fall vil Israel nok en gang bli anklaget for maktmisbruk, men USA vil avstå eller stemme imot.

Redningsaksjoner

Internasjonale meklere av groveste kaliber har de siste dagene engasjert seg for å få slutt på volden og føre fredspartnerne tilbake til forhandlingsbordet. Men fjernsynsbildene har revet
ned tilliten mellom partene.

President Bill Clinton, som hadde håpet å krone sin
presidentperiode med en fredsavtale i Midtøsten, kan i beste fall håpe på at partene slutter å likvidere hverandre før han forlater Det hvite hus.

Hele fredsprosessen står på kanten av stupet, fordi mange av forutsetningene som ligger til grunn for kompromissene fra Camp David, er blitt borte på grunn av volden, sier en tidligere tjenestemann i Det hvite hus, Steven Simon.

Det er ikke lenger snakk om å skape fred, men å hindre at det gjensidige hatet mellom store befolkningsgrupper på begge sider ender i blodbad.