De fire musikkjournalistene/bransjefolkene fra England, Tyskland og Frankrike hadde på forhånd fått tilsendt syv norske album med unge artister, med mandat å slakte eller lovprise.

Det var imidlertid bare Briskeby som nådde skyene, mens Reset ble tråkket ned i søla. De øvrige artistene fikk stort sett pen omtale, selv om mange etterlyste litt større originalitet.

Her er de fire kritikernes vurderinger:

Tweeterfriendly Music ”Enjoy”

Kjartan Kristiansens nye bandprosjekt albumdebuterer i mars, og har ifølge det utenlandske firkløveret stort potensial.
-Nydelige sanger og nydelig vokal. Ikke akkurat noe nytt, men det de gjør gjør de meget bra. Et variert album hvor alle låtene har noe som krever oppmerksomhet, men produksjonen burde vært mer dynamisk.

Bertine Zetlitz ”Beautiful So Far”

En spennende og oppfinnsom produksjon som kler låtene godt og som passer godt på trendy steder. Tekstene er litt skeive på en herlig måte, men håper virkelig at de morbide temaene bare er poesi. Hvis ikke har Bertine skikkelig trøbbel!

Maria Solheim ”Barefoot”

Marias plate var den eneste som kritikerne var åpenbart uenige om.
-Selv om det ikke er noe nytt hun tilbyr, elsker jeg plata. Nydelige sanger, nydelig stemme gjør den til en fantastisk opplevelse. Men litt for mange ballader for å håpe på et raskt internasjonalt gjennombrudd, konkluderte franske Emmanuel Legrand.
-Liker ikke denne noe særlig i det hele tatt, kontret engelske Piers Martin. –Kjedelig plate som jeg har hørt så ofte før at den blir totalt likegyldig.

Briskeby ”Jeans For Onassis”

Den klart beste plata av disse syv, med sterke sanger og god produksjon. Balanserer perfekt mellom kommers melodiøs pop og røffere rockete kanter som gir den særpreg. Dette er plata Garbage burde ha lagd. Fortjener å bli en stor internasjonal hit!

Reset ”Play”

Dette er plata hvor Venga Boys møter Aqua. Men når vi dessverre har begge deler fra før, hva faen skal vi da med denne? Det eneste som gledet meg med Reset var når platas siste kutt endelig var ferdig.

Ricochets ”Slo-mo Suicide”

Mye morsomt på ”Slo-mo Suicide”, hvor Alice Cooper møter Bo Diddley. Men hva er vitsen? Det mest interessante med denne plata er jo i grunn at det finnes noen som lager denne type musikk i dag. Høres ikke ut som om Ricochets har hørt noe som er lagd etter 1990.

Crowtown ”Crowtown”

Igjen en plate med gode låter og gode sanger i goodtime honky tonk-stil, og hvor gutta helt opplagt vet hva de gjør. Men dessverre fryktelig uoriginalt. Høres ut som en norsk kloning av amerikansk countryrock, og hvem trenger kopien når man kan få ekte vare fra USA? Gruppa har imidlertid et klart potensial, klarer de bare å sette et mer personlig og norsk sæpreg på musikken.

Av Leif Gjerstad, upunkt@nrk.no