Video: Førstegangspadling i Øvre Grøna

Foto: Førstegangspadling i øvre Grøna

Turfølge: Laget bestod som vanlig av listige Trent Garnham, Allan Ellard, Christian Chester, Aron Hamerlee, Richee Rich og Jim Cummings.

Som vanlig begynte turen etter heftig tur på Pensj. (En lokal bar i Heidal). Jeg fikk en tekstmelding fra Trent som foreslo: "Møt på basen, mulighet for en tur til en ny elv, drar om 5 minutter".

Vag informasjon

Utenom at jeg syntes det hørtes ut som en av Trents listige planer for å drepe oss, hadde jeg liten tid til å tenke over mine muligheter. Før jeg viste ordet av det, hadde mitt forvirrede hode svart ja, og jeg stabbet meg ut av senga, puttet båten på taket og var på vei ned dalen i en rasende fart.

Vi hadde kjørt på veien i rundt en time før turkartet kom fram og vi startet å se etter mulige stier til elva. Vi hadde litt vag informasjon om sted og veivalg fra et annet team som hadde prøvd å padle elva tidligere. De måtte gi opp å padle elva på grunn av at vannstanden i elva var for høy. Etter nøye kartstudier var vi sikker på at vi hadde funnet riktig sti fram til elva, og etter en rask synfaring av terrenget var vi enige om at det var klart for avmarsj. Vi pakket utstyret og startet vår tunge marsj opp fjellsidene.

Spenning og skallebank

Stien fulgte elva rundt to hundre meter før den brått forsvant oppover inn i skogen i en frustrerende stigning. Vi bestemte oss for at oppover var den eneste veien å gå, og forsatte gåingen. I stillhet stoppet vi alle opp i det vi hørte elva igjen. Spenningen var til å føle og ta på, og vi måtte bestemme oss for om vi skulle starte her eller fortsette nærmere himmelen...

Halvpartens av gruppens hoder hadde skallebank og stemte for at dette var det beste stedet for å starte. Heldigvis var Allan som vanlig ivrig og presset oss videre inntil vi brøt tregrensa, og vi kom til hva som viste seg å være et platå. I dette øyeblikket så vi på klokkene våres og det gikk det opp for oss at det begynte å bli rimelig seint. Noe som gjorde avgjørelsen om å putte på her meget enkel.

Spektatulert

De første kilometerne var rett fram ned en enkel rullesteins elv, men uvissheten om hvor de store fallene kom, ble bare større og større. I det vi nærmet oss horisontlinjen kunne vi se at elva forsvant kokende ned i en kløft... Var elva på vei til å forsvinne ned i berggrunnen, hva var det neste vi ville finne?

Vi la igjen båtene våres og begynte å synfare elva. Noen i teamet på den ene siden, og Allan på den andre. En kløft med speilblanke vertikale fjellsider møtte oss, og jeg ble raskt overbevist om at dette var upadlebart og meget spektatulert. Spesielt med hva vi så av fall og dropp lengre nedover. Jeg var i ferd med å starte å bære båten forbi da Allan ropte til oss lengre ned i elva at han kunne se resten av juvet, og han trodde det så padlebart ut. Før vi viste ordet av det var vi i klatrende, snublende, skliene og fallende i ferd med å utforske hva vi skal skulle lære var det første juvet av Grøna.

Opphissende revehale...

Etter nøye inspeksjon bestemte vi oss for at dette var akkurat på grensen til det mulige, og utrolig eksponert. Strekningen var laget av trange klippesider i et trangt juv fullt opp med en trappekombinasjon av fem dropp, med varierende karakteristikk.

Hopp, sklier, fossefall og dropp sammenhengende på rundt 30 meter. Alle droppene var bindt sammen inne i et juv, og med mindre du var relatert til å være en edderkopp, måtte alle droppene padles. Alle droppene var padlebare, og å klare å padle dem individuelt ville de ikke ha vært noe stort kluks , men bundet til sammen var de formet til en formidabel utfordring.

Opphisset av at et slik revehale-juv var rent nok til å padle, tok Trent mot til seg og begynte å gå tilbake til båten. Vi andre gikk ned for å sette opp sikringspunkter, og videofotografene begynte å vente på at showet skulle begynne!

Cola og pølser

Så uten nøling satte vi raskt i vei, nå padlenes tett sammen, hoppende fra bakevje til bakevje. Bare avbrutt av stopping for å synfare eller tilfeldige bæringer forbi fosser og fall. Etter juvet viste elva seg med noen kraftige stryk, korte juv og bratte dropp, men alle bleknet i forhold til det øvre juvet.

Vi nådde avslutningspunktet i det sola var i ferd med å gå ned bak fjellene. Trøtt, lykkelige og gjennopplivet, vi takket hverandre og utvekslet smil mens vi returnerte til bilen. Vi pakket rask sammen som følge av sult og tørste, og inspirert av at det fantes en bensinstasjon i nærheten med cola og pølser. Mens vi kjørte snakket vi om dagen, takket moderlandet for å vise oss varene og begynte å planlegge nye eventyr for morgendagen. Uten unntak var alle enige om at Norge er et land full av eventyr, og mulighetene for å oppleve et selv er stor!

Av Jim Cummings, oversatt av Benjamin Hjort