Se bilder: Padling i Nepal 1
Se bilder: Padling i Nepal 2

Begynnelsen

24 timer etter å ha landa i Katmandhu, var vi på elva Bhote Kosi som renner ut av selveste Tibet. Etter en liten gjensynsfest i Kathmandus beryktete turistomeråde Thamel kvelden før, var de aller fleste opplagt til litt morsom grad tre/fire padling. Vi møtte opp med "lokale" utlendinger fra Sjoa; Kate Donnelly, Ed Cornfield og Barbara Winter, og dessuten Benjamin Hjorth fra Trondheim som det jo er helt umulig å planlegge en heisatur uten.

Heldigvis var vannstanden fremdeles ganske høy, og raftingstrekket på Bothe Kosi krevde sitt. Lille Barbara måtte bite i gresset og svømme ut av kajakken i en liten sur valse som nå for evig og alltid heter "Barbie hullet". Klok av skade fra tidligere missions hadde jeg med meg en Dagger CFS, for i følge Benjamin hadde vi nok av "kvitt vatn" å forsere i ukene framover. Halvveis veksler jeg og Morten (Eilertsen) blikk og smiler bredt begge to. Jeg er allerede solbrent, og han har allerede boofa omtrent 50 ganger i løpet av 4 kilometer, livet er godt å leve igjen. Etter omtrent en måneds ferie fra balja var padle lysten større enn noensinne, og takket være Vinderen Sport i Oslo
hadde vi nytt utstyr å møte naturen i Nepal med...

Ut på tur

Etter en liten oppvarming på Bothe Kosi ble vi ganske enkelt overtalt av new zealanderen Christian, som forøvrig også er en Sjoa guide om sommeren, til å være med på en liten tur over fjellet for å padle Tama Kosi. "Liten" er veldig relativt i Nepal, og spesielt når det gjelder avstander. For å komme fram til put in måtte vi såklart hoppe på en buss, og en tur som ville ha tatt 1 time i Norge tar i Nepal 6 timer. Men hva gjør vel det når det er sol og sommer, og vi kan sitte på busstaket med panorama utsikt til 7000 meters topper?

Sent på ettermiddagen kom vi fram til Basti bru, et lite gudsforlatt sted i et hjørne av hovedveien, hvor vi fant et lite te hus (losji) der vi kunne få en seng hver for 3 kroner natta. Om kvelden kom hele landsbyen på besøk med varm te, og mens undertegnede lå i soveposen og prøvde å late som om hun sov, prøvde resten av gruppa å selge Morten for 100 rupees. (10 kroner).. Neste morgen var det på tide å teste kajakken igjen, i en elv som har blitt omtalt som en av de desidert vanskligste i Nepal. Som vanlig dunket hjertet litt ekstra i halsen, og ved første horisont linje var nok alle spent på hva som ville komme....

Tama kosi viste seg å være en liten perle av en elv, med stort volum, og tidvis bratte stryk som krevde nøye synfaring for å finne linja mellom valser og steiner. Etter noen timers intens padling hadde vi lunsj stopp i en liten landsby ikke så langt fra take out og der fikk vi vite at det ikke hadde vært utlendinger der på fire år.... Etter endt padledag spiste vi litt Dal-bhat, den tradisjonelle matretten i Nepal man enten kommer til å hate, eller elske.... Kokt ris, linse suppe og curry er som regel det man får. Neste dag hoppet vi på nok en buss tilbake til det som liksom skal være sivilisasjon, men denne gangen tok det oss tretten timer. (to flate dekk, et jordskred og utrolig lang Dal Bhat pause...)

Kultursjokk

Etter flere turer til Sør Amerika har jeg sett og opplevd den tredje verden før. Fattigdom er noe du blir vant til å se, uansett hvor i verden man befinner seg. Det man virkelig prøver å legge merke til er om lokal befolkningen er lykkelig tross i livssituasjonen. I Nepal er det større fattigdom enn jeg noensinne før har sett, og likevel er alle vennlige og virker utrolig positive. Her er det utvilsomt noe å lære... Jeg har til dags dato aldri vært i en begravelse før, men det gikk ikke mange dagene før vi ble vitne til det første likbålet langs elvebreden. I Nepal er skikken å brenne de døde, også velte det som er igjen av liket i elva. Man benytter gjerne elvebredden hvor to elver møtes, siden dette er et meget hellig sted.

Det er utrolig hvor fort det går an å vende seg til stirrende mennesker og nysgjerrige unger som roper" Namaste" i hytt og pine. Tatt i betraktning landets størresle er de nesten 30 millionene med mennesker som bor der litt i meste laget en gang i mellom. Privatliv er det bare å glemme, hvis du vil komme lokalbefolkningen tettere innpå. Dopapir er luksusvare på landsbygda, så husk å hamstre i Kathmandu. Nepalesere bruker venstre hånd og litt vann etter et dobesøk, og synes vi utlendiger er skikkelig tullete som skal blande pair inn i bildet...Så husk, hils med høyre hånd selv om du er keivhendt!

Pokhara

Kathmandu er en plass det er greit å tilbringe en dag i men også holde seg unna til avreisedag. Vil du ha et lite strøk av byliv er Pokhara et mye bedre alternativ. Mindre mas, renere og ikke minst bedre
utsikt. Annapurna massivet kneiser stolt bak byen som ligger idyllisk ved en innsjø, ca 6 timers busstur fra hovedstaden. I løpet av et par uker fikk vi padla det meste som kunne padles i Annapurna fjellene, og da mener jeg ikke rafting strekkene.

Vanligvis ville vi betale bærere for å bære kajakkene våres opp langs elvene, for å komme fram til de brattere øvre partiene. Vanlig lønn for en bærer ble 40 kroner dagen, noe jeg glatt betaler etter turer som Lomsdalen og Utla i Norge...Kanskje vi burde importere noen sherpaer til Norge? Perler som Modi Kola, Kali Gandaki og Marsyandi er limt fast i erindringen, gode dager med bratte stryk, nysgjerrig og smilende lokalbefolkning og et godt team skal ha takken for det.

Familien

Vi ble ganske snart en stor gjeng som padlet og reiste sammen. Foruten oss fra Norge, var det Ed Cornfield, Barbara Winter, Kate Donnely, Stan fra Sør Afrika, Pete fra New York, og ekteparet Pete og Carol fra Skotland. Overraskende nok fungerte gruppa bra til alle tider, og vi ble tilslutt en sammensveiset liten familie. I Nepal får man kjøpt små sukkertøy som heter "White Rabbits", og etter at alle hadde blitt like hekta på de hvite søte, begynte vi bare å kalle oss selv for Team White rabbits..... (tro meg, når du er ute i bushen uker i strekk blir tanken på søtsaker og god mat ganske påtrengende!)

Vi klarte til og med å rote oss inn i det nepalesiske mesterskapet i rafting, og Team White rabbits kom ut av det med æren i behold og en sikker femteplass av femten deltakende flåter. Når jeg tenker tilbake på disse fem ukene er det spesielt en elv som står klart for meg som en utrolig opplevelse. Øvre øvre Marsyandi hadde litt av hvert å by på. Vi gikk oppover dalen to eller tre dager, og fant et strekke på noen få kilometer med et utall bratte, bratte bratte og atter bratte stryk. Volumet var ganske formidabelt, og jeg var rimelig glad for å være i en stor båt. All ære til Ed som kom seg ned alt med utrolig sikkerhet, i en liten G force...Nå er vi spredd for alle vinder alle sammen, men verden er heldigvis liten...










Av: Mariann Sæther
Foto: Benjamin Hjort