Her er historien om et team fartsglade skatere på tur til Vestlandet.
I år er downhill med på Ekstremsportveko på Voss. Filmen "Go West" sendes på NRK2 lørdag etter den vanlige sendingen kl 20:55-21:10.
Fredrik Risan satt på kontoret sitt den sommerdagen da telefonen ringte. Ville han bli med på road-trip til Vestlandet? Og skyte Norges første longboard downhill-film?
Skateboarding is not a crime!
Da skateboarding endelig ble legalisert i Norge på slutten av 80-tallet, innenfor regulerte områder, vokste sporten raskt. Men det opprinnelige skateboardet – longboardet - forble ukjent og misforstått. Skateboardet er enda ikke offentlig godkjent som transportmiddel og skateboarding i veibildet er fremdeles ulovlig.
Secret spot på Vestlandet
Undertegnede traff Fredrik under Stadt Open Surf Festival, der han vant Session Downhill-konkurransen. Den kvelden drakk vi svensk sterkøl, og etterhvert kom praten inn på kjente og ukjente downhill-bakker på Vestlandet. Vi var snart enige om at Møre & Romsdal var en secret spot på Vestlandet, med stort og ubrukt potensiale for longboardere.
Fredrik ble derfor ikke så overrasket da han noen uker etter fikk spørsmål om han var keen på en uke downhill. Han inviterte med Morten Brackmann, en downhill´er han traff i maks fart ned Holmenkollen en gang, uten annet enn sko og shorts på seg. En tredje og opplagt deltaker var ”the Snakeman” fra Sverige - en av årets finalister i Scandinavian Downhill Championship i Åre. Fjerdemann i crewet ble surfer og bohem, Alex Lyngås fra Bærum.
Strynsvingene
Vi dro forsinket og med bilen nedlesset av longboards og annet rart fra Fredriks leilighet i Bygdøy Allé utpå ettermiddagen 25. juli, og ankom Strynefjellet sent den kvelden. Vi sov et par-tre timer og var oppe før soloppgang igjen. Alle var supergira idet vi kjørte ut av den siste tunnelen og Vestlandet åpnet seg foran oss - badet i soloppgang og uten en bil i sikte.
Bakken lå foran oss, omkranset av vakre ville fjell med hvite tinder og fossefall. Stryn-svingene skulle vise seg å være den beste cruisebakken, og bortsett fra litt sauer i kjørebanen var det få faremomenter.
Alex, som den city-slicker’n han er, hadde aldri vært i nærheten av Vestlandet før! Og slike bakker var som en åpenbaring fra de høyere makter for ham - et tegn fra Messias at det finnes en perleport, i form av seks kilometer downhill.
Alle spente på seg hjelm, ryggplate og annen beskyttelse, for det var klart at her skulle det bli satt ny fartsrekord! Og Snakeman leverte – i 75 km/t!
Stadtsvingene
Sola sto midt på himmelen da vi inntok en kjapp middag på den forlatte Folven Camping, tre timers kjøring fra neste bakke på ferden: Stadtsvingene.
Stadt er Norges vestligste fastland og en magnet for lavtrykk og surfere. Og det skulle vise seg at uværet som hadde herja Vestlandet uken før ikke hadde sluppet taket her, som resulterte i våte veier i Hoddevika. Men det var klart vær på gang, så vi kjørte ned til stranden og ventet på tørrere veier.
Etter noen timers siesta var det iallefall halvtørt mellom de irrgrønne dalsidene som glinset i ettermiddagssola. Det skulle vise seg at Hoddevik-svingene var mer krevende enn Strynsvingene. Asfalten var ruglete, hullete og andre steder for glatt. I tillegg var det uendelig mange faremomenter på veien, i form av små svarte klatter med dritt.
Farten ble derfor lavere her enn på Stryn, men til gjengjeld er de mange 180 graders svingene krappe og luftige. Resultatet var mange tryn og nesten-ulykker, før vi nådde dalbunnen og kunne cruise langs den rette veien ut mot stranden.
- Ka faen!
Nå var klokken blitt ni, og vi var langt over tidsskjemaet og dønn trøtte, men gutta var likevel gira på å komme seg til en camp ved Bjørkedalsvatnet. Det var ingen surf heller, så vi hoppet i bilene og kjørte østover. Etter mange fjell, fjord og daler kom vi til slutt til camp to. Vi fyrte opp ett lite bål, etter at vi hadde lovet den lokale bonden å stikke før klokken syv neste morgen. Det var en nasjonalromantisk opplevelse å se månen dukke opp over Store Toren og speile seg i vannet.
Morgenen etter våknet vi av en illsint bonde som brølte til oss.
– Ka faen, e dokke her enda?!!!
Klokka var ti over sju og alle spratt opp! Det var en fantastisk morgen med blå himmel og trolsk natur. Vi spiste frokosten vår i et vikingskip og badet i fjellvannet.
Nordfjordpolitiet
Klokken var 9 da vi ankom Stigedalen og takket Vegvesenet for at de nettopp hadde asfaltert denne perlen av en vei. Stigedalen ligger akkurat på grensen mellom Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal og er en trang dal med tett vegetasjon. Det ble en flott fem kilometers ride, der gutta kunne cruise i komfortable 50 km/t.
Alex og Snakeman byttet brett i fart, og Morten lå og leste Ultra Sport på brettet sitt. Men vår lille kosesession i Stigedalen fikk en brå slutt da Nordjordpolitiet kom og kjeftet på oss. Ganske uventet, ettersom vi var fem mil i fra nærmeste politidistrikt. Vi fikk i alle fall beskjed om å pigge av.
Neste bakke var Ørnesvingene i Geiranger, og for å komme dit måtte vi ta tre ferger og kjøre gjennom Sunnmørsalpene. Ubeskrivelig natur! Det første tettstedet vi kom til var studentbygda Volda. Vi hadde ikke tenkt å stoppe der, men på vei opp mot et fjellpass, Krøvelseidet, fann vi en sykt bratt bakke, og Snakeman mente at her var det potensiale for ny skandinavisk speed-rekord.
Så, i over 90 km/t suste Snakeman ned mot sentrum, der vi hadde stoppet trafikken. Men vi kunne dessverre ikke gjøre noe med motvinden, og Snakeman klarte ikke å komme over 100 km/t.
Vi pakket sammen og kjørte videre før Voldapolitiet kom. Sæbø var en ny dead-end, med en sjarmerende liten ferge som kanskje tok tolv biler. Vi landet på Urke, rett under de ruvende fjellene Slogen og Jakta. Den trange Øyedalen snirklet seg mellom disse ultrakvasse fjellene, som umiddelbart får deg til å tenke på fjellras. Like etter kjørte vi inn klaustrofobiske Norangsdalen, som utrolig nok var enda trangere og mer ruvende. Nå var det bare én ferge igjen til vi var i Geiranger.
Vi hadde 10 minutter igjen til fergen stakk, så gutta hoppet på brettene og cruisa den siste bratte veien til Hellesylt - over en bro, gjennom en tunnel og en 180 graders sving, over en bro til og til fergen som skulle bringe oss over verdens mest kjente fjord.
Skate or die
Fra fergen kunne vi se hele downhillbanen vår – imponerende! Veien slynget seg nedover en frodig fjellside, fra 700 meters høyde til fjorden vi cruiset på. Vi raida den lokale kjøpmannen i Geiranger før vi bestemte oss for å campe i fjellpasset over Ørnesvingane.
På vei opp var det en alvorlig stemning i bilen - dette var hakket brattere enn vi hadde turt å tenke oss. Strekningen mellom svingene var på over 10% helling og nesten alle svingene hadde dødspotensiale om man skulle være så uheldig å trille over det lave autovernet. Men, på den andre siden var det fin asfalt og en fantastisk setting, og i mitt lille egoistiske sinn tenkte jeg at dette var en fet ”skate or die”-bakke.
Turisthelvete
Vi våknet av varmen i teltet og hadde forsovet oss tre timer. Alle hev frokosten i seg mens de speida ned mot Geirangerfjorden og alle turistbåtene laaangt der nede. Vi hadde virkelig bomma på tidsskjemaet. Det kan høres ut som en bagatell, men når det strømmer 30 000 turister gjennom området daglig, ja så er du seint ute klokka ni.
Men gutta var raske, og før halvtimen var gått var vi klare til første nedkjøring. Svære busser med nysgjerrige tyskere og japanere suste forbi. Tommas kjørte bilen femti meter i forveien, og når det kom motgående trafikk tutet han, slik at gutta kunne legge seg helt innerst eller helt ytterst i svingene.
Den første downhillinga gikk smooth. Men andre nedkjøring rundt halv tolv ble et turisthelvete. Det startet i den offisielle Ørnesvingen, en flott 180 graders sving, på kanten av et stup med utsikt utover fjorden. Turistene sto i flokker langs veien og busser snirklet seg oppover veien.
Det virket som om turistene mistet all interesse for naturen i det gutta kom susende ned mot den første svingen. Noen tyskere stilte seg opp midt på veien, mens andre ble forbanna og ropte på språk vi ikke forstod. Men det toppet seg lenger ned, der to svenske fotografer hadde fotosession med den nye Ferrari’en. De klarte å overtale oss til å kjøre sammen med Ferrari’en – som resulterte i mange stoppende bobiler...
Utpå ettermiddagen trillet vi ned på kaia i Geiranger. Alex mente det ville være en god ide å lage litt mer show for turistene, så han sparka litt ekstra fart og flagra utfor kaia. Vi bestemte oss for å campe under Trollveggen for natten, ti mil unna.
Downhill i soloppgang
Kloke av skade sto vi opp kvart over fem neste morgen. Alle var dønn trøtte og angret på de tre siste pilsene natten før. Men, det herlige været fikk opp humøret, og snart sto vi alle på toppen av Trollstigen, uten å se én bil. Vi hadde med andre ord 7 km nyasfaltert downhillbane foran oss. Gutta var i ekstase! Nå var det ingenting som hindret dem i å gi gass. Finnes det andre som har stått downhill i Trollstigen sååå fort, som denne morgenen i slutten av juli, 2004?
Senere på dagen var det nesten like ille med turisme som i Geiranger, men da var vi fornøyde etter mange nedkjøringer, og satte kurs mot Ålesund, som skulle bli vårt siste stopp på denne road-trip’en.
Vi kom til Ålesund utpå ettermiddagen og cruisa inn i sentrum på longboard. Byens unike jugend-stil arkitektur, med en myriade av tårn, spir og ornamenter, er velkjent, Ålesund som et downhill-mekka er mindre kjent.
Vi campet for siste gang nede på sjøklippene med utsikt mot Sunnmørsalpene. Over en kasse polsk øl vi hadde fått på Trollstigen var alle sammen, crew og downhill’ere, enige om at Vestlandet er en utrolig bra playground for downhill.
Av Eirik Vaage (tekst og video), Kristine Polmar (stillfoto) og Tommas Alve (video)
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
