|
|
|
|
Det er ingen tvil om at ondskapen virker i verden. Bildet av et kapret passasjerfly som braser gjennom World Trade Center har svidd seg inn i den vestlige verdens visuelle hukommelse.
I tiden som har gått siden tirsdag 11. september, har mediene fordøyet denne hendelsen gjennom å gi den oppmerksomhet, igjen og igjen, på samme måte som et menneskesinn fordøyer en traumatisk opplevelse ved å spille den av gang på gang, enten i form av mentale flashbacks, i form av mer eller mindre symboliserte drømmer, eller også ved å snakke om hva man har gjennomlevd tilstrekkelig antall ganger.
Dumme nordmennVinteren 1940 var en inspektør fra det tyske Luftwaffe på høflighetsvisitt hos det norske luftforsvaret på Fornebu. Han var en stram, men ydmyk mann fra Schleswig-Holstein, for anledningen iført en grå uniformsfrakk som beskyttelse mot den norske vinteren. Han promenerte forbi den lille rekken av fly og piloter utenfor hangaren. Det tok ham to minutter. Så snudde han seg mot sin norske kollega med et lite smil og spurte på høflig høytysk: Er dette alt?  | | Tyske uniformsluer. |
De må ha vært bra dumme på den tiden. I alle fall generalene og journalistene. Og en del embedsmenn. Nei, når jeg tenker meg om tror jeg hele befolkningen må ha vært usedvanlig korka på den tiden. Alle dem som ikke tok signalene senvinteren 1940 om hva som var i ferd med å skje. Alle dem som ikke reagerte før det var for sent.
300 SMS i timenNå er alt annerledes. Vi er intelligente. Vi kommuniserer. En gjennomsnittlig norsk fjortenåring kan skrive fem SMS-meldinger i minuttet. Hvilket betyr et svimlende tre hundre meldinger i timen. Det er klart vi er uinntakelige. Ingen som kommuniserer så godt og så mye kan noen gang bli invadert.
Likevel virker ondskapen i verden. Likevel greier terrorister å gjennomføre et storstilt angrep på verdens eneste gjenværende supermakt. Man snakker om Pearl Harbour. Historien gjentar seg, i en eller annen mutert form.
Hørespillet Niveanatt begynte som en hypotetisk lek: Hva om Norge ble invadert en gang til?Traumatisert av den tyske okkupasjonen, vendte Norge ryggen til det svikefulle Europa og omfavnet USA. I første del av 1900-tallet hadde vi levd under tysk innflytelse. Norsk etterkrigstid er først og fremst historien om hvordan vi ble amerikanere. Hva om vi, i bakkant av et terrorangrep på den amerikanske ambassaden, ble invadert av amerikanerne? Hva ville vi tenke? Ville vi vært skarpere enn 1940-årenes norske kvinner og menn?
- We will hunt down  | | - We will hunt them down. |
Det som frem til 11. september var et litt usannsynlig, litt overdrevet plot om terrorbombing og invasjon, har plutselig fått skremmende aktualitet. Intrigen i Niveanatt vil ingen lenger avfeie som totalt urealistisk. Terrorisme forekommer. Behovet for hevn vekkes fort i oss. Det vekkes fort i USA. "We will hunt down," sa president Bush. "We will hunt down the responsible."
Ondskapen virkerNiveanatt er først og fremst fortellingen om terrorbombing sett fra den nasjonen som blir utpekt som syndebukk. Av de mange tragiske perspektivene man kan anlegge på 11. september, er dette én: Kommer angrepet på USA til bety at sivile liv går tapt andre steder i verden? Hvor mange liv skal til før man i Washington slår seg til ro med gjengjeldelsen? Rundt hundre tusen irakere døde i Gulfkrigen. Ondskapen virker i verden. På tvers av politiske systemer og religion er det nesten uten unntak sivilbefolkning som må betale regningen.
Et radioteaterstykke er ingenting i dette perspektivet. Likevel går det an å håpe at det å fordøye og bearbeide inntrykk gjennom kunstopplevelser stadig vil bety noe for vår evne til overlevelse.
Neste gang: Om oppmerksomhet.
Forfatter Christopher Grøndahl
Tilrettelagt for nett av Tor-Erling T. Ruud, Upunkt
Publisert 19.11.2001 13:20 - Oppdatert 20.11.2001 13:26 |
|
|
|
|
|
|
Tanker
