|
|
|
UPUNKT*
|
2/4: Oppmerksomhet |
|
Radioteatret fyller 75 år i 2001. Er man 75 år i norsk mediehverdag, har man god grunn til å bekymre seg for fremtiden. Med hørespillet Niveanatt frir jubilanten til SMS-generasjonen. Det er et frieri som raskt kan ende med skuffelse.
 | | Pip-pip. |
De unge medieforbrukerne er lunefulle og samvittighetsløse. De hører gjerne på Petre så lenge Petre greier å holde oppmerksomheten fanget. Minuttet etter, er de like begeistret for noe helt annet. Man må skrike høyt for å bli hørt over ringetonene.
Gjort leksa siRadioteatret har ikke for vane å skrike. I Radioteatret slår man på gongen, og da forventer man at nasjonen lytter. Derfor var det med en viss nervøsitet teatersjef Nils Heyerdahl gonget i gang pressekonferansen og leseprøven som markerte innspillingsstart for Niveanatt. Men denne gangen hadde teatret gjort leksen: Bård Tufte-Johansen har fått en rolle. Kulturminister Ellen Horn skal spille statsministeren. Jon Øigarden og Linn Skåber har hovedroller. Kristopher Schau er med. Felles for alle disse menneskene er: De har vært på TV. De har til dels vært mye på TV. SMS-erne vet hvem de er.
Pressen er medDeretter var pressen invitert til å spille med i en scene. Journalister elsker å få prøve. De fikk spille seg selv. Stille kritiske spørsmål til den europeiske ambassadøren i Norge anno 2015, personifisert av Nils Ole Oftebro. Resultatet var imponerende. For første gang på svært lenge var Radioteatret på Dagsrevyen og med oppslag i de største avisene. Det er bittersøtt. Kjendisene bærer samtidens oppmerksomhet gjennom dagene. Samler du nok A-kjendiser får du fokus. Sånn er Oslo. Sånn er Norge på 2000-tallet.
Her skal det jobbes  | | Nils Ole Oftebro leser rollen som ambassadør i Niveanatt. |
Så har Dagsrevyen rullet inn kablene. Dagbladet-fotografen løpt av gårde til Slottet, kjendisjournalisten tatt taxi til Teatercafeen. Hverdagen kan begynne i Radioteatret. Regissør Steinar Berthelsen og lyddesigner Arne Barca tar plass i et rotete, litt lurvete, men tradisjonsrikt hørespillstudio. Det er ingen Hollywood-glamour over denne arbeidsdagen. Her skal det jobbes, ikke poseres. Hovedrolleinnehaver Jon Øigarden stiller seg foran mikrofonen. Lyset på studioveggen går i rødt. Vi er i gang.
Hersens stillhetEn av de første utfordringene vi støter på under innspillingen er Stillhet. Særlig er lyddesigner Arne Barca fortvilet. Han har en affinitet for 50-tallet. Da tøffet togene, da klikket radioene, da durte telefonene. Alt du tok i og brukte hadde en lyd. Fremtiden, derimot, er stille. Svært stille. En lyddesigner er avhengig av lyd for å skape atmosfære. Han trenger ting som høres når de blir brukt. I Niveanatt er det mye radio og TV. Hovedpersonen følger den amerikanske invasjonen skritt  | | Fra Niveanatt! Jon Øigarden i kaos. |
for skritt via nyhetssendingene. For at han ikke skal bli borte fra fokus, må han lage lyd også når han hører på radioen.
BråketeLøsningen ble å innrede en svært bråkete leilighet til Gustav Falck (Jon Øigardens rolleskikkelse). Det er parkett, ikke tepper på gulvene. Kjøleskapet er gammelt og surt. Skapdørene knirker og kjøkkenvasken gurgler. I tillegg har Gustav Falck selv grums i halsen, gørr i nesa og en hang til å gi seg selv små kommentarer. Den første innspillingsdagen i Radioteatret ga oss følgende lærdom: Den som holder kjeft finnes ikke.
Neste gang: Bomber under bordet.
Forfatter Christopher Grøndahl
Tilrettelagt for nett av Tor-Erling T. Ruud, Upunkt
Publisert 26.11.2001 11:43 |
|
|
|
|
|
|
Tanker
