Fornyelser i næringsliv og politikk

Av Per Kristian Johansen

Arbeidsplasser i nye næringer

Det var først og fremst i det offentlige, i primærkommunene og fylkeskommunene, at det ble opprettet nye arbeidsplasser i 1980-årene. Det hadde sammenheng med utvidelsen av skoletilbudene, barnehagene, SFO-ordninger, kulturskoler, miljøtiltak for psykisk utviklingshemmede, eldreomsorg, mer sosialtjeneste og utvidede sykehustilbud. En stor andel av disse nye arbeidsplassene ble besatt av kvinner.

Havbruk var i stor vekst utover hele 1980-tallet. NTB arkivfoto: Gorm Kallestad / SCANPIX

Den næringen som var i størst vekst utover hele 1980-tallet, var havbruk, eller fiskeoppdrett. Dette var ei næring som skulle være tilpasset distriktene og av mange sett på som en slags kompensasjon for ressurskrisene i den ordinære fiskerinæringen. Innen havbruksnæringen slet en imidlertid med mange nedturer og konkurser som følge av sykdommer, miljøproblem, algeinvasjoner og svingninger i markedene.

Til å begynne med var dette ei næring med relativt små anlegg som mange prøvde å drive som en slags familiebruk. Denne strukturen ble snart gitt opp av forskjellige årsaker, og driften ble samlet i større enheter.

Havbruksnæringen hadde imidlertid det til felles med petroleumsvirksomheten at den sysselsatte forholdsvis få personer i forhold til verdien av produksjonen, og kunne således ikke erstatte de tapte arbeidsplassene i industri, jordbruk og de tradisjonelle fiskeriene.

Langs kysten ble nedlagte fiskebruk og rorbuer ominnredet til å huse turister og å gi dem aktivitetstilbud. NTB arkivfoto: Aleksander Nordahl / SCANPIX

Turismen ble et annet stort satsingsområde, ikke minst som bygdenæring, som skulle erstatte arbeidsplasser i fiske og landbruk. Langs kysten ble nedlagte fiskebruk og rorbuer ominnredet til å huse turister og å gi dem aktivitetstilbud, og over alt ellers ble det etablert anlegg med alle tenkelige tilbud for fritid og rekreasjon. Problemet i disse næringene var, og er fremdeles, at virksomheten for manges vedkommende er sesongbetont og lønnsomheten har vært varierende.

Gjennom turismen utnytter en imidlertid naturen og naturressursene på en annen måte enn tidligere for å skaffe nye arbeidsplasser og aktivitet ut i distriktene, samtidig som det hevdes at store områder av det gamle kulturlandskapet gror igjen og forandres til det ugjenkjennelige. Samtidig begynte myndighetene å planlegge og opprette verneområder, ofte i konflikt med eiere og beboere som hadde benyttet områdene til fiske, fangst og sanking gjennom generasjoner.

Sametinget – en ny folkerepresentasjon i Norge

Sametinget har sete i Karasjok. Foto: Cornelius Poppe / SCANPIX

I 1987 ble det vedtatt å opprette et Sameting i Norge. Det skjedde etter anbefaling fra et offentlig oppnevnt utvalg som ble kalt Samerettsutvalget, og ledet av professor i rettsvitenskap, Carsten Smith. Året etter ble samene ved grunnlovsvedtak anerkjent som eget folk ved siden av det norske folk, og det ble grunnlovsfestet at den norske staten har plikt til å beskytte samisk språk, samisk kultur og samfunnsliv.

I 1989 kunne samene for første gang velge sine egne representanter til en folkevalgt forsamling, og samme høsten ble Sametinget høytidelig åpnet av kong Olav. Sametinget har sete i Karasjok, og Ole Henrik Magga, professor og forsker, ble den første presidenten. Sametinget er en etnisk folkerepresentasjon for samer fra hele landet med rådgivende funksjon overfor Storting, regjering og andre myndigheter.

Ole Henrik Magga ble den første presidenten i Sametinget. Foto: NTB / SCANPIX

Samenes kamp for kulturelle, politiske og økonomiske rettigheter var en arv fra 1970-tallet, og nådde et klimaks under kampen om Alta-Kautokeinovassdraget. Det ble reist krav om at det samiske samfunnet måtte bli anerkjent som en særskilt politisk enhet innenfor nasjonalstaten.

Mange samer og deres organisasjoner mente at samene hadde gammel, hevdvunnen bruksrett til ”land og vann”, og at denne retten kunne betraktes som likestilt med eiendomsrett til områdene. Dette reiste naturlig nok kompliserte rettslige, politiske og økonomiske spørsmål i forhold til den ikke-samiske befolkningen, spesielt i Finnmark og Nord-Troms, og i forhold til staten, som er eier av store områder en alltid har betraktet som allmenning med felles rettigheter for alle brukere.

Samerettsutvalget har avgitt innstillinger om dette i 1994 og i 1998, men saken har ennå (i april 2005) ikke fått sin endelige løsning gjennom stortingsvedtak.

I denne perioden har samene i Norge har vært meget aktive på det internasjonale plan og jobbet gjennom FNs organer for å fremme urbefolkningens interesser og rettigheter. Samisk språk og kultur er blitt veldig styrket gjennom skoleverket, kulturinstitusjoner, vitenskaplige institutt, bok og musikkforlag og ikke minst gjennom fremtredende og anerkjente kunstnere, som f. eks. sangeren Mari Boine.

Stortingsvalg i 1989 med fornyet valgordning

Gro Harlem Brundtland og Carl I. Hagen i partilederdebatt på NRK i 1989. Foto: Jan Greve / SCANPIX

Stortingsvalget i 1989 var spesielt på mange måter. For det første ble Stortinget utvidet til 165 representanter, og de 8 siste var såkalte utjevningsmandater. Det betydde at en tok i bruk ei ny valgordning, som skulle være mer rettferdig overfor de mindre partiene.

De små partiene hadde i alle valg tapt representanter i mange valgdistrikt (fylker), og ble ikke representert på Stortinget i forhold til den oppslutning de fikk på landsbasis. Dette skjedde som følge av en matematisk urettferdig utregningsmetode, den så kalte 1,4-faktoren, som fra tid til annen hadde vært heftig debattert.

Stortingsvalget 1989. Arbeiderpartiets valgvake i Folkets hus. Statsminister Gro Harlem Brundtland og finansminister Gunnar Berge følger med. De er ikke førnøyd med resultatene. NTB arkivfoto: Knut Nedrås / SCANPIX

Begrunnelsen for dette urettferdige elementet i utregningsmetoden var å forhindre at en flora av mange små partier i nasjonalforsamlingen skulle skape en uryddig parlamentarisk situasjon og ustabile regjeringsforhold.

Den nye ordningen med at 8 representanter skulle fordeles på partiene som utjevningsmandat, skulle kompensere for noe av denne urettferdigheten. Men for å hindre en økning av antallet små partier på Stortinget, ble det innført sperregrense på 4 % på landsbasis for å komme med i fordelingen av utjevningsmandat.

Ved dette valget fikk Høyre 1, SP 2, KrF 2, FRP 2 og SV 1 utjevningsmandat. Disse 8 representantene ble fordelt på fylker som hadde rimelig krav på utvidet representasjon som følge av økning i folketallet.

Det andre en vil huske fra stortingsvalget i 1989, var at kvinneandelen økte til nesten 36 %. Det vil si at 58 av 165 representanter var kvinner. Det var det største antall kvinner som hadde vært på Stortinget.

Anders Aune representerte en organisert protestbevegelse rettet mot manglende innsats for å løse problemene i et kriserammet Finmark. NTB-foto: Skjalg Fjellheim

For øvrig skjedde det uventede at en av de 4 representantene fra Finnmark, var Anders Aune, tidligere fylkesmann der. Han representerte en organisert protestbevegelse rettet mot manglende innsats for å løse problemene i et kriserammet Finmark. Framtid For Finnmark, het partiet offisielt, men ble oftest referert til som Aunelista eller Finnmarklista.

Valgresultatet som sådann ble en nedtur for Arbeiderpartiet og Høyre. DNA gikk tilbake med 6,3 %, tapte 8 mandater og satt igjen med 63 stortingsrepresentanter. Enda verre ble det for Høyre, med en tilbakegang på 8 %, et mandattap på 13 og 37 representanter på Stortinget.

SV hadde sitt eget valgspråk foran valget i 1989, "Heller et "uekte" barn i magen enn et ekte med Carl I. Hagen." Foto: Knut Falch / SCANPIX

På tross av ei gunstigere valgordning, tapte også sentrumspartiene, KrF og SP mandater, og V var fremdeles ute av Stortinget, mens fløypartiene SV og FRP hadde formidabel framgang. En snakket om polarisering av den politiske oppslutningen. Resultatet var et borgerlig flertall av H, KrF, SP og FRP med 84 representanter mot DNA og SV med 80. Utenom blokkene stod Aune fra Finnmarkslista.

Regjeringsdannelser etter valget

Etter at valgresultatet ble klart, begynte H, KrF og SP å forhandle om det var grunnlag for å danne ei borgerlig koalisjonsregjering. Forholdet til FRP ble raskt avklart. Den politiske avstanden var for stor til at det kunne bli snakk om regjeringssamarbeid. Dermed fristilte Carl I Hagen FRP i forhold til det parlamentariske grunnlaget for ei borgerlig regjering.

Lysebuforhandlingene, som de borgerlige regjeringsforhandlingene ble kalt, var vanskelige, spesielt fordi partiene igjen hadde tatt klare standpunkt i forhold til EF: H var for å søke medlemskap, SP like klart i mot og KrF lite positiv til norsk medlemskap. En aksepterte imidlertid hverandres standpunkt, og skulle fortsette Brundtland-regjeringens arbeid for en hensiktsmessig tilpasning mellom EFTA og EF, altså få til det som skulle bli en EØS-avtale.

En smilende Jan P. Syse på Slottsplassen etter at han har vært på Slottet med listen over sin nye regjering oktober 1989. Foto: John Stenersen / SCANPIX

Dermed ble det til at Gro Harlem Brundtland leverte inn arbeiderpartiregjeringens avskjedssøknad, og hun rådet Konge til å henvende seg til Høyres Jan P. Syse. Han dannet en ny, borgerlig regjering i oktober 1989. Syses regjering var altså en koalisjonsregjering med store indre spenninger og en mindretallsregjering uten bindende avtaler med støttepartier i Stortinget, men med en sterk, polarisert opposisjon. Det kunne fortone seg som en dristig seilas i et uryddig politisk farvann, og det rådet betydelig skepsis til at denne regjeringen kunne bli varig.

Forholdet til EF og EØS-forhandlingene stod som en farlig sprengkile i regjeringen. Det viste seg at kompromissene i Lysebuavtalen holdt dårlig i forhandlingene om en EØS-avtale utover høsten 1990, og SP stod fast på sine unntakskrav. For øvrig viste debatten i Stortinget alt i juni at en EØ-avtale ville bli sett på som en mellomstasjon på veien mot EF-medlemskap.

Det ble etter hvert klart at Senterpartiet ikke lenger kunne være med på denne delen av europapolitikken. Jan P. Syse måtte derfor overfor Stortinget erklære at det ikke lenger var grunnlag for at hans regjering kunne fortsette, og leverte regjeringens avskjedssøknad. SP gav i denne situasjonen uttrykk for at de heller ønsket en DNA-regjering enn en ren høyreregjering. Den 3. november 1990 dannet Gro Harlem Brundtland sin tredje regjering.

Ny periode med arbeiderpartiregjering

Statsminister Gro Harlem Brundtland møter pressen og folket med sin nye regjering foran Slottet i 1990. Foto: Ingar Storfjell / SCANPIX

Med Gro Harlem Brundtlands regjeringsdannelse i 1990 innledes på nytt en lengre periode med arbeiderpartiregjering i mindretallsposisjon. Således ble det Arbeiderpartiet som kom til å utforme landets politikk i siste halvdel av 1980-tallet og fram til stortingsvalget i 1997, for en stor del med Gro Harlem Brundtland som frontfigur.

Ett år med Syses borgerlige regjering ble bare et borgerlig mellomspill. I konstant mindretall måtte imidlertid Arbeiderpartiets regjering søke allianser for å få gjennomført sin politikk. Samtidig var partiet inne i en moderniseringsfase, og det innebar en ideologisk dreining mot sentrum, ja, faktisk mot Høyre. Dette kom til uttrykk i saker som energipolitikk, velferdspolitikk, samferdselspolitikk, utenrikspolitikk og internasjonalisering og i privatisering av statlige foretak.

På slutten av 1990-tallet refererte media ofte til ”Den store koalisjon”, altså saker der Arbeiderpartiet og Høyre stemte sammen.

Det ser ut til at Arbeiderpartiet henvendte seg til den voksende middelklassen og ønsket å vise at partiet la vekt på å utvikle muligheten for individuell utfoldelse og personlig ansvar, friere konkurranse og større spillerom for markedskreftene. Etter at partiet hadde gitt opp motkonjunkturpolitikken på 1970-tallet var Keynes’ teorier lagt til sides, og var altså lite anvendelige som økonomisk styringsredskap i en periode med rekordhøy arbeidsledighet.

Det var likevel i denne perioden, som tidligere, Europa-politikken som skapte de markerte skillelinjene i norsk politikk. Det brakte også motsetningene mellom sentrum og periferi sterkere inn i den politiske debatten, og i den sammenhengen ble Senterpartiet oppfattet som mer radikalt enn Arbeiderpartiet i spørsmål som berørte distriktspolitikk, miljøpolitikk, ressursforvaltning og offentlig næringsstøtte.

Mange så det slik at Senterpartiet bevegde seg mot venstre, mens Arbeiderpartiet gikk mot høyre på den tradisjonelle politiske skalaen.

Fortsettelse: EØS-avtalen inn i det norske samfunnet