Mange i regjeringspartiet håpet på at det skulle være mulig å finne en slags kombinert løsning, men på Arbeiderpartiets landsmøte i februar 1949 ble det mobilisert et stort flertall for vedtaket å søke medlemskap i NATO, eller Atlanterhavspakten, som var under danning.
Av
Per Kristian Johansen
Dermed var kursendringen i utenriks og sikkerhetspolitikken en realitet. De borgerlige på Stortinget stemte for medlemskap sammen med regjeringspartiet, mens bare kommunistene og 2 fra DNA stemte mot.
 |
| Halvard Lange holder en redegjørelse for Stortinget om medlemskap i Atlanterhavspakten kontra medlemskap i et foreslått nordisk forsvarssamarbeid (som strandet den 29/1). Stortinget vedtok medlemskapet i NATO 29. mars 1949. Foto: NTB / Scanpix |
NATO-landet Norge
 |
| Utenriksminister Halvard Lange signerer Atlanterhavspakten på vegne av den norske regjeringen. Tv. Norges ambassadør i USA Wilhelm Munthe de Morgenstierne. Th. USAs representant, John L. Foley jr. Foto: US Information Service / NTB Arkiv / Scanpix |
Danmark og Norge ble med blant de 12 landene som dannet NATO-samarbeidet i 1949, og vårt forsvar ble en del av den store vestlige alliansen under USAs ledelse. Dette skulle være en forsvarsallianse, og det ble bygd opp et integrert forsvarssystem med felles kommandoenheter og våpensystemer, og etter hver felles militære øvelser.
For å unngå å provosere Sovjetunionen unødvendig fikk Norge aksept for en del begrensninger i våre allianseforpliktelser. Mest kjent i så måte er baseerklæringen, som bestemmer at fremmede makter ikke skal kunne stasjonere baser på norsk jord i fredstid. Dette ble fra 1957 utvidet og presisert til også å gjelde atomvåpen og utskytningsramper for atomraketter, som heller ikke kan plasseres på norsk område i fredstid.
Likeså ble det bestemt at under øvelser kunne ikke allierte styrker komme nærmere den sovjetiske grensen enn 250 km.
Begrensningene forhindret ikke at det ble lagret store mengder alliert militært utstyr og etablert lyttestasjoner omkring i landet. Dette ble sterkt kritisert av NATO-motstandere som mente det gjorde Norge til en del av amerikanernes verdensomspennende oppdemmingspolitikk, og derfor satte vårt land i en utsatt og farlig posisjon i en eventuell konflikt mellom supermaktene.
Men i det store og hele har det vært solid politisk flertall for den utenriks- og sikkerhetspolitikken som ble ført av alle norske regjeringer i hele etterkrigstiden.
Les også om Norge 1945-1955:
Frigjøring, gjenreising og Natomedlemskap
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
