OVERSIKT NYHETER SPORT MUSIKK UNDERHOLDNING FILM LITTERATUR MAT BARN UPUNKT
NRK toppbanner_puls_mobbing

Her er du: NRK > Programmer > TV > Puls > Mobbing

Oppdatert 27.08.2003 16:30

STOPP MOBBINGEN

GODE LENKER

vintergleder og vinterplager
 

Alt var "feil"

Publisert 29.10.2002 16:21

- Jeg vet hvor forferdelig alt dette er, og det er noe av det verste som fins, å være redd for samfunnet og skamme seg over seg selv.

"Jeg er en jente på 16 år og født i Russland. Bor i Norge i 6 år. I barndommen min hadde jeg ingen venner fordi det var bare gutter i nabolaget. På barneskolen (1-3 klasse) ble jeg ledd av fordi jeg var unormal høy for alderen. De andre elevene i klassen målte hvor høye de var i forhold til meg, og det hendte jeg måtte ha den høyeste pulten og sitte bakerst.

Da vi skulle se på noe, ble jeg alltid dyttet bakover med kommentarer som "du er jo så høy! Du ser uansett derfra!" Det var bittert å høre. Ingen visste hvor dypt de såret meg på denne måten. Jeg skulle ønske jeg ikke var 165 høy som
10-åring (noe jeg var), men heller sånn som alle andre. Jeg var ofte utenfor og deprimert, og selv ikke moren min visste hva som foregikk.

Da jeg flyttet til Norge, ble ikke livet lettere. Jeg begynte i en mottakksklasse, som var ganske liten (7-12 elever). Jeg var 10 år og bodde her i bare 2 måneder. Jeg var igjen den høyeste, og den yngste. Det var så flaut at jeg var helt sky.

I tillegg skulle vi lære måleenheter på norsk. Alle elevene ble målt, både i høyde og vekt... Jeg gruet meg til å måles, som om jeg skulle henrettes. Og da jeg så at jeg veide 65 kg (noe som ble også sagt høyt så alle hørte), var
jeg helt på gråten. Alle lo og kalte meg for den største i klassen...

En gang jeg kommer til å huske, var da vi skulle på tur sammen med klassen. Jeg ble stilt bakerst, som vanlig. Det irriterte meg, og jeg spurte læreren om hvorfor det var slik. Hun sa at det rett og slett var fordi jeg var den
høyeste i klassen. Det var helt forferdelig. Alle lo. Jeg hadde lyst til å synke i jorda... Ikke min feil at jeg ble så høy, tenkte jeg.

Jeg byttet skole året etter, og der ble jeg mobbet pga norskkunnskapene. I tillegg ble jeg mobbet av min egen far pga min vekt. Dette påvirket meg sterkt. Jeg trodde alle så rart på meg og lo. En gang jeg aldri kommer til å
glemme, var da jeg skulle opp trappa til klasserommet i 6.klasse. Jeg hadde på meg en boblejakke. På veien opp møtte jeg en jente fra 7.ende, som var på vei ned. Jeg kjente henne ikke, men kunne se hun var i dårlig humør. Akkurat i det hun kom mot meg, slengte hun den stygge kommentaren rett i ansiktet på meg: "Hvorfor er du så tjukk??" så frekt at jeg fikk lyst til å forsvinne
igjen. Nå, 4 år etter, husker jeg det ennå.

Og i klassens time, måtte alle elevene si sin mening om en eller annen sak. Jeg gruet meg forferdelig da jeg fikk ordet, for da lo hele klassen av meg. Første gang, andre gang, og tredje gang. Etter den tredje gangen utbrøt jeg
"Hvorfor ler dere av meg??". Da sluttet de brått, og lo ikke mer.

En annen gang skulle vi ha en liten stafett i skolegården. A-klassene mot B-klassene. Klassen vår tapte, og all skylda ble lagt på meg. De prøvde bare å legge all sin skyld på meg, som om de ikke selv hadde løpt dårlig, men bare jeg.

Bare en jente er jeg veldig taknemlig til, for hun støttet ikke klassen, hun sa at det ikke var min skyld. Hun var den eneste som støttet meg.

Jeg byttet skole for 3.e gang året etter det igjen, i 7.ende klasse. Der ble det ikke lagt merke til vekt eller høyde, men jeg ble stadig mobbet fordi jeg ikke hadde råd til de nyeste moteklærne og gikk med samme bukse i en hel
uke. Det er sant at jeg ikke var moteriktig kledd. Og derfor sa de "Hvorfor går du med samme bukse i en uke?"

Og en ting til: De la også merke til hva jeg hadde på matpakka, og sa ting som "hvorfor har du så mye ost på matpakka??" og "Hvorfor har du så mye skinke?" "Du spiser så mye!!" Siden den gang har jeg ikke turt å ta med mye
mat, så jeg tok med en bitteliten brødskive eller yoghurt, og overlevde takket være stor nok frokost.

Jeg ble utestengt, ledd av og jeg turde ikke rekke opp hånda lenger. Jeg ble sett på som noe annerledes art, som noe som ikke passet sammen i det samfunnet som var i klassen... Jeg fikk til slutt to gode venninner i klassen under. De i min klasse ville ikke ha meg.

Sånn har jeg hatt det fra første til sjuende klasse. Men i åttende var det flere nye som kom inn, og selv om jeg ikke var populær, så hadde jeg alltid noen å gå til. Jeg har også sagt til meg selv at "Nei, sånn kan det ikke være", og tatt kontakt med de andre elevene. Til slutt begynte jeg å trives, og avsluttet 10.klasse med ganske gode karakterer, mye bedre enn i 8.ende. På godt og vondt, men mer godt.

Nå går jeg 1.året på videregående, og er veldig fornøyd. Elevene er mer voksne, de respekterer alle og jeg er ikke utenfor lenger. Jeg er blitt mer aktiv, og forandret meg selv slik at jeg ble et helt nytt menneske. Men alle
de som mobber, de aner ikke hvor stor skade de påfører en helt uskyldig forsvarsløs person, som har det vanskelig fra før av. Hvorfor gjør de dette bare enda vanskeligere? Ja, unger kan være veldig slemme, iblant ødelegge mange år av ens barndom, det som skulle være den lykkeligste tiden i
livet...

Det å grue seg til skolen, vente på at friminuttet er over, gjemme seg for andre for at de ikke skal se at man er alene i friminuttet, bære denne følelsen av å være annerledes... Jeg vet hvor forferdelig alt dette er, og det er noe av det verste som fins, å være redd for samfunnet og skamme seg over seg selv. Mobberne aner ikke hvor fælt det er, de bare ler av andres smerte..."


 
 
SØK

KONTAKT OSS
PULS
FG31
0340 OSLO

10 SISTE MOBBING
18.11.2002 16:50
Ukas dilemma
11.11.2002 07:37
Ukens dilemma
08.11.2002 15:25
Ny mobbe-lov forplikter
04.11.2002 14:19
Ukens dilemma
04.11.2002 11:56
Slik oppdager du mobbing
04.11.2002 11:39
Tro på barnet ditt!
29.10.2002 16:33
- Vær lojal mot barnet!
29.10.2002 16:21
Alt var "feil"
29.10.2002 16:09
Altfor lang vinter

Copyright NRK © 2001   -  Telefon: 815 65 900  -   E-post: info@nrk.no   -   04.01.2009 20:44