OVERSIKT | NYHETER | SPORT | MUSIKK | UNDERHOLDNING | FILM | LITTERATUR | MAT | BARN | UPUNKT |
![]() | ![]() |
Her er du: NRK > Programmer > Radioarkiv > Sånn er livet > Samfunn > Portrett | Oppdatert 22.11.2004 15:22 |
| Atomoffer – uten å vite Publisert 16.05.2001 09:15 - Oppdatert 30.11.2001 10:05
En av verdens største atomulykker hadde funnet sted i Kystjym i Ural i 1957. Og Nina Knutsen ble urolig. For hun kjente Kystjym så godt. Det var like ved der hun vokste opp. Jeg sitter hjemme hos Nina Knutsen i en pen rekkehusleilighet på Skedsmokorset i Akershus. Hun har tatt fri fra den daglige jobben på ”Normeca” i Lørenskog, der hun er med på å selge utstyr til ambulerende sykehus i alle verdens land. På veggene er det bilder av mannen, Martin Gunnar Knutsen, som nylig døde, og de to barna, som nå er voksne. På bordet ligger den siste boka om Ole Bull og datautskrifter av det hun selv har skrevet om sitt liv i det gamle Sovjet. Akkurat denne historia er det bare hun som kan fortelle. For familien er så liten. Så mange av de eldre ble drept under krigen. Og hun vil så gjerne at barna skal få vite. Stalin så langt borte![]() - Åh, han var en slags Gud som satt på et slott i Kreml, og Moskva var jo så langt, langt borte. Nina Knutsen minner meg på at hun altså vokste opp i Ural i den lille byen Zlatoust med 200 000 innbyggere på grensa mellom det europeiske og det asiatiske Russland - den gang Sovjet. ”Oss” og ”dem”Hvilke bilder hadde dere så av Vesten, spør jeg. Og Nina forteller om den delte tavla på skolen. Den ene sida, som viste bilder av blide, friske og smilende barn, som fortalte om hvordan det var hos ”oss”. Og den andre sida med skremte, utmagrede og fillete barn, som fortalte om hvordan det var hos ”dem” – imperialistene. Og framtidsdrømmene?- Jo, de gikk ut på hva vi skulle spise oss mette på når vi ble voksne. Og så ville den lille Nina så gjerne lære seg alt om teater. Men da protesterte voksenverdenen. Teater – det kunne være en fin hobby, men det ble en jo aldri mett av. Om å ha lykken med seg
Nina er lei av å jobbe 12 timer hver dag og hun ser heller ikke helt hensikten med å forklare elevene essensen i Bresnjevs verker. For vel var Bresnjev en mektig politiker, men noen stor tenker og filosof var han ikke. Så når en vennine kjenner noen som kjenner noen som kanskje kan skaffe Nina tolkejobben i Jürmala, er det ikke nei i hennes munn. - Men jeg betalte ikke noe ”svart”, det var ikke korrupsjon og jeg synes ikke jeg utnyttet noen. Nina Knutsen gløtter bort på meg med et skjevt smil. - Men som alle andre benyttet jeg meg av kontakter. Enken og enkemannenI 1977 er Nina en ung enke på litt over 30 år med en 11 år gammel sønn. Mannen hennes døde for mange år siden i en flyulykke. Og til Jürmala kommer formannen i Norges kommunistiske parti, enkemannen Martin Gunnar Knutsen. Hun kan ikke forstå at en kommunistleder også har et vanlig yrke.Martin er skolerektor fra Lillestrøm i lille Norge. Han er kunnskapsrik, han er nysgjerrig, han er ærlig og han har et godt ord på seg. Alle hun spør snakker bare godt om ham. Og de har så dårlig tid. For til nød kan de sette seg på en benk og snakke sammen. Men alltid står det en i bakgrunnen og passer på. For Martin Gunnar Knutsen kan være så mye kommunistleder han vil. Og han kan også være så pålitelig og skikkelig han vil. Men han kommer fra et Nato–land. Og selv han må passes på, i alle fall når han er sammen med henne. Og ledelsen ved feriestedet advarer: Norge er altså et Nato–land. Men alle vennene applauderer. Reis hvis du har lyst. Martin er en god mann. Aftenposten gjenforteller barndommen- Mot våren begynte folk å snakke om flere tilfeller av strumaoperasjoner i byen og begrepet ”Bazedovaja bolezn” – Basedovs sykdom – ble en del av vår hverdag. Vi klemte og kjente på halsene våre, med skyggen av en mulig operasjon hengende over hodene våre, erindrer Nina Knutsen.![]() Bare i to uker umiddelbart etter eksplosjonen lot folk være å drikke vannet. Elva var helt svart. Flere steder i byen Ozjornyj ligger digre hauger med radioaktivt avfall begravd. De har vært populære ”akebakker” og lekeplasser for barna. En hemmeligholdt atomeksplosjon i Sør–Ural var kanskje hundre ganger verre enn Tsjernobyl og spredningen av radioaktivt støv i samme område i 1967 tilsvarer 3 000 Hiroshimabomber. Det grøsser i meg når jeg ser igjennom noe av det Nina Knutsen har samlet sammen av kunnskap og skrevet ned for sine barn. Og det startet altså vårdagen i 1978 da Aftenposten lå på bordet og hun plutselig skimtet ordet ” Kysjtym”. For det stedet lå jo like i nærheten av Zlatoust der hun vokste opp. Aftenposten skriver at der skjedde en forferdelig atomulykke i 1957. Mannen Martin avfeier det som imperialistisk propaganda, men selv begynner hun å tenke. Var det ikke det året alle elevene på skolen ble tvunget til å spise så mye jod? Og legen fortalte moren at hun, Nina, hadde begynnende struma og skulle hun reddes måtte hun til Svartehavet for å puste inn luften av råtnende tang. Det var den eneste måten hun kunne få i seg nok jod på. Og foreldrene måtte låne penger slik at de kunne reise med henne. Og var det ikke i de årene så mange døde av struma og lungebetennelse? Martin mister trua- Jeg var aldri noen regimekritiker, men nå fikk jeg sjokk. Og jeg bestemte meg for å undersøke så godt jeg kunne. For det viste seg jo at Aftenposten hadde hatt rett. Og Martin ble skikkelig forbanna. Og han begynte å forstå at vennene våre i Moskva kanskje hadde gjort rett, da de alltid satte radioen fullt på og lot vannet renne hver gang han og Nina var på besøk. For der var jo lærdommen at veggene kunne ha "ører".I dag mottar Nina fortsatt brev fra venner som ikke vet om de skaffer seg frisk luft ved å ha vinduene igjen eller ved å ha dem oppe. Det er ikke mye jordsmonn i Ural som ikke er forurenset. Hvor mange atomulykker det har vært vet ingen, og virkningen av all annen forurensning er også ukjent. Men støvet sprer seg stadig og krefttilfellene er hyppige. Når mennesket blir et middelHvordan tenker myndigheter som lar unger bruke hauger med atomavfall som akebakke, spør jeg. Nina tror nok hun kjenner svaret. Sovjetstaten ville ta igjen Vesten på alle måter. Det var det eneste målet på suksess. Og menneskene var jo så mange.Og da var det ikke så farlig om noen ble ofret for et viktig formål.Og hun forteller samtidig om de 45 000 soldatene, som under en militærøvelse i 1954 skulle ”angripe fienden” gjennom et område hvor en atombombe nettopp var sprengt. Det var viktig å vite virkningene av slike spregninger. I Tsjeljabinsk – distriktet sliter fortsatt 46 gjenlevende med å få erstatning for skadene de fikk. De enorme ressurseneNina blir trist når hun leser om russiske kvinner omtalt som horer i medieoppslag etter medieoppslag. Hun tviler ikke på at noe av det kan være riktig og hun tviler ikke på at korrupsjon og mafia er et enormt problem i Russland. Og hun tror det vil ta generasjoner å komme på fote. Men Russland vil klare det. Landet har enorme resurser.Mye av ungdommen er idealistisk, kunnskapstørstende og hardtarbeidende. Og hun minnes sine egne studiedager,da de gikk på fantastiske konserter minst en gang i uka uten å måtte grave helt nederst i pungen, og da den mest populære litteraturen var de siste fagtidsskriftene om kunst og kultur. Og hun klarer å overbevise meg. Jeg husker stemningen fra min ungdoms helt ”Tsarens kurer”, han som så, selv om han skulle ha vært blind. Og de vant krigen, selv om 40 millioner døde. Og Gagarin var først i rommet. Jeg er takknemlig for å ha møtt Nina Knutsen og jeg håper det går både henne og Russland bra. Av Jan Birger Arentz Sånn er livet, NRK P2, 16. mai 2001 Reprise 7. november 01 |
08.11.2001 13:37 Allen Ginsberg og Jack Kerouac 05.09.2001 11:03 Egil Ulateig 31.08.2001 12:40 Alfred Nobel 16.05.2001 09:15 Atomoffer – uten å vite |
Copyright NRK © 2001 - Telefon: 815 65 900 - E-post: info@nrk.no - 21.12.2008 12:11 |