OVERSIKT NYHETER SPORT MUSIKK UNDERHOLDNING FILM LITTERATUR MAT BARN UPUNKT
NRK Portrett

Her er du: NRK > Programmer > Radioarkiv > Sånn er livet > Samfunn > Portrett

Oppdatert 22.11.2004 15:22

PORTRETT

SAMFUNN
 

To Beat-poeter fra USA

Allen Ginsberg og Jack Kerouac

Publisert 08.11.2001 13:37 - Oppdatert 30.11.2001 11:35

Allen Ginsberg
Allen Ginsberg
-Dikteren er prest
Penger har dømt Amerikas sjel
Kongressen kastet i Evighetens avgrunn
Presidenten satt opp en Krigsmaskin i Kansas.
Den skal spy, og vekke Russland
Franco myrdet Lorca, Whitmans åndelige sønn
samtidig som Mayakovskij begikk selvmord for å slippe bort fra Russland
Hart Crane,den store Platonist, begikk selvmord for å komme vekk fra det amerikanske vrøvl


Det var nok mange i det amerikanske litterære miljø – og utenfor det –som reagerte sterkt da den unge poeten Allen Ginsberg i 1950-årene dro land og strand rundt i De forente stater og ga opplesninger fra sin diktsamling "HOWL"("HYL")
- et forsøk på å få poesien, som dikteren sa , ut av klasseværelsene og bort fra all teoretisering, tilbake til gaten, folket, det levende liv.

Landeveispoesi

Gaten, eller rettere: landeveien, var Ginsbergs scene fremfor noen. Hans dikt var forsøk på å skape en ny, folkelig landeveispoesi i Amerika. De lød blant annet slik :

Millioner av tonn menneskelig hvete ble brent
i hemmelige kjellere under Det Hvite Hus
mens India skrek av sult og åt gale hunder svulne av regn
og berg av egg ble forandret til hvitt pulver, og brent
i Kongressens møtesaler
intet gudfryktig menneske vil sette sin fot der mer
på grunn av stanken fra Amerikas råtne egg-

Mange i det litterære miljø fryktet og mislikte forfatterne og dikterne som kalte seg selv ”the beat generation”. Stadig vekk proklamerte de etablerte i sine anmeldelser at nå var den nye opprørsbevegelsen avgått ved døden. Men de unge nykommerne var ikke det – de var i alle fall så levende at de fortsatte å ergre de litterære tidsskriftene og forvirre de fleste kritikere.

Lett kan det jo heller ikke ha vært for kritikerne å se forfattere som Faulkner, Hemingway, Dos Passos og Steinbeck bli kritisert og forkastet av vagabonder og døgenikter som Jack Kerouac, Allen Ginsberg, William Burroughs og likesinnede – alle sammen utmerket de seg jo ved dårlig oppførsel så vel i samfunnet som i litteraturen. Alle snudde åpenbart ryggen til verdier og tradisjoner som Amerika hadde bygget sin kultur på.

Slagen generasjon

Hadde da den såkalte ”beat generation” noe de skulle ha sagt, noe budskap til menneskeheten - bortsett fra at lediggang og vagabondering var livets mening, under inntagelse både av alkohol, heroin, marijhuana?

Det hadde den. Men la oss først se på hva betegnelsen ”beat” stod for, om den betydde noe i det hele tatt. Mange mente at uttrykket siktet til den ”slagne” etterkrigsgenerasjon i sin helhet, generasjonen av nedslåtte, håpløse og nihilistiske unge mennesker. Men de skrivende amerikanerne selv mente at det henspilte bare på et bestemt utsnitt av generasjonen, unge mennesker som i slutten av 1950-årene begynte å oppdage at de hadde noe viktig felles : beundring for litteratur, filosofi, malerkunst, musikk – pluss en tilsvarende forakt for det offisielle Amerika, vannstoffbombens land, karrierens og den materielle komfortens paradis.

Som de fleste unge filosofiske opprørere begynte de med å anlegge skjegg og langt hår, kle seg i skrikende klær, hengi seg åpenlyst til erotikk og stimulanser – dersom de ikke brøt helt opp fra sivilisasjonen og dro ut på de store landeveier.

Noen felles ideologi var det ikke tale om. Men i kraft av de stadige møter og diskusjoner ute på veiene,og fordi de levde det samme ”frie” liv, endte disse unge menneskene med å danne en slags frimureri, et åndelig fellesskap basert på enighet om en del fundamentale spørsmål. Den holdning til livet som begynte å kalle seg beat fremstod og som først og fremst bestod i å forkaste begreper som karriere og sosial posisjon, å gjøre opprør mot enhver form for organisert autoritet og forakte slike ting som hjem, fast arbeid, religion, kirke, politiske partier.

Regjeringers død

Jeg ser intet annet enn bomber
Jeg er ikke interessert i å hindre Asia fra å være Asia
Regjeringen i Amerika vil falle men hvordan kan Amerika falle
Jeg tviler på om noen vil falle unntagen regjeringer
Heldigvis vil alle regjeringer falle
De eneste som ikke vil falle er de gode regjeringer
Og de gode regjeringene finnes ennu ikke
Men de må snart begynne å finnes de finnes i mine dikt
De finnes i den russiske og amerikanske regjeringens død

The beat generation var i utpreget grad et barn av etterkrigstidens Amerika – det Amerika som vokste fram i skyggen av rustningsindustrien, som var blitt rystet til grunnen av en veldig teknisk og økonomisk utvikling og der den politiske kurs ble lagt i ledende eksperters hender.

Jack Kerouac
Bevegelsen fikk sine teoretikere og filosofer. Men den fikk også romanforfattere som William Burroughs og Jack Kerouac. Den sistes seks romaner ble alle bestselgere i USA etter hvert og oversatt til de fleste europeiske språk,også til norsk. Burroughs ene roman - ”Naken lunsj”- var lenge forbudt i handelen,men ble frigitt og kom på norsk i 1984.

Likevel er romanforfatterne fåtallige blant beatnickene. Romanformen forutsatte en bevisst komposisjon som ikke ble synderlig høyt verdsatt. Stort sett foretrakk ”the beats” å uttrykke seg i en lyrisk - improviserende form. Noen doktrine eller fast filosofi møter man ikke i bøkene de skapte, heller ikke noen egentlig samfunnskritikk. Beatnickene satte seg målbevisst utenfor samfunnet, ga avkall på alt det samfunnet kunne gi dem og derfor også på å ta opp problemet: mennesket i samfunnet. De praktiserte en slags passiv motstand mot den verden som omga dem, den eneste sosiale reform de lot til å forslå i sin diktning var: Bort med enhver moralsk eller intellektuell tvang overfor det frie ord og utfoldelsen av den menneskelige individualitet.

Sansenes fest

I romanene og diktene møter man en helt som først og fremst søker fri utfoldelse. Han handler og vil ha rett til å gjøre det selv om det han gjør er i strid med konvensjonelle oppfatninger. Denne helten – og denne heltinne - søker alltid mot trancen, ekstasen, sansenes fest. Alt som kan bidra til å fremkalle slike tilstander, er godt, for eksempel alkohol og narkotika. Men vesentligere enn slike rusmidler i seg selv, var for de fleste beat-hipstere intensiteten i deres indre liv, følelsen av å oppleve noe med styrke og inderlighet. Alt dreide seg i grunnen om det å oppleve, om ”det å vite med seg selv at alle ting virkelig er skjønnhet”, som en av personene hos Burroughs sier det. Denne følelsen av livsfylde satte disse menneskene etter eget sigende i forbindelse med andre, den visket ut alle grenser og skillelinjer og lot individet føle seg som del av noe større.

Høyest av alt satte beat-forfatterne derfor jazzmusikken og dens opphavsmenn og kvinner – de svarte amerikanerne. Jazzen var for dem ”den indre frihets musikk” , musikken ”fra et knust, men innvendig fritt folk”. Den svarte amerikaner representerte alt det som ”the beats” gjerne ville være : prototypene på mennesket utenfor, det som ble foraktet av det gode selskap, men som likevel har bevart ” en frydefull, åpen, ekstatisk personlighet”. De” hvite negre” kalte Norman Mailer disse forfatterne – og med rette. Helten i Kerouacs første bok ”På kjøret” ønsker bare at han var svart:
”En kveld gikk jeg omkring i de fargedes bydel i Denver og ønsket jeg var neger, følte at det beste den hvite verden hadde å gi ikke var ekstatisk nok for meg, ikke nok liv, glede, mørke, musikk, ikke nok natt – jeg ønsket jeg var meksikaner, eller til og med en fattig overarbeidet japs, alt annet enn det jeg var : en desillusjonert ”hvit” mann, breddfull av hvite ambisjoner.”

Et av de mest slående trekkene ved den nye skrivergarde i Amerika var da deres bevisste antirasjonalisme : de dyrket det primitive, mystikken, ekstasen og unngikk alt som smakte av ”gold intellektualisme”. Samme tendensen fant man også i den kunst som ”the beats” frembrakte og i deres teater. Den sterke motstanden de møtte i Amerika, lå vel også i den rasjonelle kulturs frykt for noe den ikke kunne forstå og derfor heller ikke kontrollere.

Samtidig må det understrekes at det var en samling lærde bohemer man hadde for seg. De henviste ustanselig til yndlingsforfattere som Shakespeare, Blake, Thoreau, Dostojevskij, Faulkner og Tennesee Williams. Fransk åndsliv var de åpenbart spesielt fortrolig med, de ”utstøtte” poeter Verlaine, Rimbaud, Genet og Celine gikk i alle fall igjen i bøkene deres som rene gjengangere.

Storbyens heslighet

Det Kerouac og Ginsberg og fellene deres ikke kunne fordra, var det akademiske åndsliv. Universitetene og litteraturundervisningen der paralyserte alt som het amerikansk lyrikk og diktning, sa de. Den dannet forutsetningen for den steindøde ”offisielle”litteraturen.

Ingen offentliggjør et ord som ikke er stereotypt vanvidd
fra en fordervet mentalitet
Dagen da den sanne litteratur fra det amerikanske legeme kommer ut
vil bli Revolusjonsdagen
det seksuelle lams revolusjon
Den eneste fredelige revolusjon, den som deler ut korn.

Det var ikke på universitetene og i de høylitterære miljøene Kerouac og Ginsberg fant sine inspirasjonskilder. Men ute blant folket. Ute på landeveien møtte man de virkelige menneskene, fikk man høre – ”småbrukerne, negrene, lastebilsjåførene, de arbeidsløse, tiggerne”. Der ute slapp man fri fra storbyen og all dens kolossale hesslighet. Der ute levde man i direkte kontakt med USAs veldige og varierte natur:

”Vi stoppet ved veien for å spise litt. Eddie og jeg satte oss ned til en slags hjemmelaget middag, mens de andre dro av gårde for å reparere noe. Da hørte jeg en veldig latter, den veldigste latter i verden, den kom fra en grov og svær og god gammel Nebraskafarmer som sammen med en skokk andre karer kom og blandet seg i middagen. Du kunne høre det rungende brølet hans tvers over slettene, tvers over hele den grå prærien. Alle de andre lo av ham. Han brydde seg ikke om noenting i hele verden, men han respekterte hver enkelt av de han var sammen med. Jeg sa til meg selv, Wham, hør på latteren til den mannen. Det er Vesten, sa jeg, nå er jeg i Vesten. Jeg ønsket at jeg kjente hele det rå og grove livet hans og hva i helvete han hadde foretatt seg i alle disse årene foruten å le og skråle på den måten.”

Ute på de store landeveier kan både Kerouac og Ginsberg – og de andre poetene med dem – fullt ut vie seg til den kultus av fattigdommen som for dem er symbol på den totale frihet. Her slipper de å bekymre seg om fremtiden, om hvor de skal bo og sove, hva de skal spise og drikke, for til gjengjeld å kunne beskjeftige seg med de vesentlige ting i livet : gjøre hva man har lyst til, elske, spille jazz, og fremfor alt diskutere filosofi, metafysikk, religion.

I romanen ”The Dharma Bums” profeterer Kerouac da også om en nær forestående revolusjon – loffernes revolusjon, haikernes og vagabondenes, ryggsekkvandrernes omveltning av samfunnet. Den vil bli båret oppe av ”alle de som nekter å gå med på det almene kravet om at de skal konsumere produktene av en produksjon og som derfor må arbeide for det privilegium det skal være å konsumere alt det skrapet de egentlig ikke vil ha – så som kjøleskap, TV-apparater, fine håroljer og deodoranter og all mulig smørje man til slutt en uke senere i alle fall finner i søplebøtten. Alle fengslet i et system av arbeide, produsere, konsumere, arbeide, produsere, konsumere – jeg ser en visjon av en stor ryggsekkrevolusjon, tusenvis av unge amerikanere vandrende rundt med ryggsekk, en visjon av evig frihet for hvert eneste levende menneske.”

Religiøsitet

Hele beat-bevegelsen var åpenbart religiøs i sitt vesen – i alle fall var både Ginsberg og Kerouac ladet til bristepunktet med religiøsitet. ”Jeg tror mer på Jesus enn på noe som helst annet”- en typisk uttalelse fra dem begge. Det de fra først av ville, disse merkelige opprørerne, var ikke noe mindre enn en religiøs fornyelse i Amerika. Ikke på kristen grunn, men med utgangspunkt dels i evangeliene, dels i buddhismen og særlig zen-buddhismen.

”Forlike Gud og samfunn, Buddha og jazzen, jomfruen og den prostituerte, det er målet for vår streben”, dekreterte helten i Kerouacs siste roman ”Doctor Sachs” – og det ville de andre beat-forfatterne være enig i. Den iøynefallende tendensen til å overdrive de la for dagen, nonkonformismen, viljen til fattigdom, misbruk av brennevin, narkotika og fart – den var for beat-forfatteren ikke bare uttrykk for et ønske om å sjokkere borgerskapet, men også et middel som førte dem til en følelse av religiøs grepethet.
- For et forfall i litteraturen, sa de amerikanske kritikere til det hele

Litteraturen deres er jo bare uttrykk for en samling nevrotikeres hysteriske reaksjon på et samfunn de ikke greier å tilpasse seg! Se bare på språket , stilen, i arbeidene deres, se på Jack Kerouacs manifest om språket ”Credo og teknikk for en moderne prosaist”:

”1. Ord nedrablet i notisbøker, hemmelige sider på maskin bare for din egen glede.

2. Vær forelsket i ditt eget liv.

3. Hva du enn føler – det finner sin stil av seg selv.

4. Skriv for deg selv, andektig, forundret.

5. Vill skapelsesakt, uten regler, ren og brytende frem fra ditt vesens dybder, om mulig i form av hallusinasjoner.

I praksis må en likevel si at beat-poetene var mer bevisste kunstnere enn programmet gir inntrykk av. Selv om dikt og romaner for utenforstående kunne te seg som forvirret tøv, er det tydelig nok at de fremgikk av en kunstnerisk utvelgelsesprosess. I Ginsbergs dikt ”Death to Van Goghs Ear” som er sitert i det foregående, merker man tross alt en hensikt og en vilje til å oppnå bestemte virkninger.

I alle fall fikk disse diktere og poeter en lang rekke etterkommere i mange av de grupperinger som i 1970-årene vokste frem i USA. Senere fikk de betydning for ulike alternativbevegelser rundt om i hele verden. Mange representanter for dem sier i dag at beat-forfatterne var det 21. århundres fortropper.

Av Yngvar Ustvedt
Sånn er livet, NRK P2, 12 november 01



1900-tallsportrett
Allende, Isabel (1942 -) (05.11.2001)
Sigmund Freud ( 1856 - 1939) (08.10.2001)
Vandana Shiva (1952-)  (01.06.2001)
Et barn til Auschwitz  (21.03.2001)
Dubcek, Alexander (1921-1992) (12.03.2001)
Moro, Aldo (1916-1978) (26.02.2001)
Mead, Margaret (1901-1978)  (19.02.2001)
Fellini, Federico (1920-1993) (05.02.2001)
Sartre, Jean Paul (1905-1980) (26.01.2001)
Kafka, Franz (1883-1924) (22.01.2001)
Eliot, Thomas Stearns (1888-1965) (09.01.2001)
Jebb, Eglantyne (1876-1928) (08.01.2001)
Helge Ingstad (05.01.2001)
Marcel, Gabriel (1889-1973) (29.12.2000)
Odd Nerdrum (19.12.2000)
Cordelia Edvardsson  (13.12.2000)


 
 
SØK

Banner Helge Ingstad 140
Banner portrett 1800 140
Banner portrett 1900 140
10 SISTE PORTRETT
05.09.2001 11:03
Egil Ulateig
31.08.2001 12:40
Alfred Nobel

Copyright NRK © 2001   -  Telefon: 815 65 900  -   E-post: info@nrk.no   -   21.12.2008 12:12