OVERSIKT NYHETER SPORT MUSIKK UNDERHOLDNING FILM LITTERATUR MAT BARN UPUNKT
NRK Portrett

Her er du: NRK > Programmer > Radioarkiv > Sånn er livet > Samfunn > Portrett

Oppdatert 22.11.2004 15:22

PORTRETT

SAMFUNN
 

Aksjonisten - som ble stående alene:

Egil Ulateig

Publisert 05.09.2001 11:03 - Oppdatert 30.11.2001 09:38

Han hoppet fra SV – avisa Ny Tid til nakne damer i Alle Menn. Han var teologistudent – men havnet i Humanetisk Forbund. Han har et håndtrykk som Ugandas diktator Idi Amin husket lenge. Og hver gang han skriver bøker, skaffer han seg noen på nakken. Nå skal Egil Ulateig skrive enda flere.

Jeg sitter hjemme hos Egil Ulateig i Lesja. Jeg har forsiktig logret meg forbi tre gjeterhunder ute på trappa, som alle skulle vurdere meg. Hva Ulateig nå skal gjøre med dem, glemte jeg i den lille utryggheten å spørre om. Sauen skal han i alle fall slutte med. Jerven tar for mange, og det blir for tungt når han går seg på disse sauekadavrene hele tida. Når bølingen kommer ned fra fjellet lenger utpå høsten, skal alle slaktes.

Ny Tid – ikke noe alternativ.

Ny Tid har visstnok trøbbel med å skaffe seg ny redaktør, prøver jeg meg frampå. For hjelpsomt å antyde alternativer. Og får en rå latter tilbake. For der var altså Ulateig før han i sin tid hoppet over til Alle Menn. Og han kan ikke tenke seg å dra tilbake til noen av stedene. Nei - Ny Tid ble for smal og dogmatisk. Der skulle allmøtet bestemme ikke bare hva, men også hvordan folk skulle skrive.

Og så fikk jeg så mye kjeft,innrømmer den snart forhenværende sauebonden. Enten var det Erik Solheim som på vegne av ungsosialistene klaget på en for kritisk artikkel om Cuba,eller det var Berge Furre med mappa si, som mumlet om andre ting som var feil. Men derfra til nakne damer og porno i Alle Menn??? undrer jeg fortsatt.

”Satsa på thailandska flickor”

Nei, jeg skulle jo kanskje ha visst bedre, sier Ulateig.

- Men jeg fikk litt lyst til ikke lenger å være så dødfin på det hele tida, og så trodde jeg altså jeg kunne konkurrere ut disse damene med skikkelige reportasjer. Jeg hyret Alf R. Jacobsen og Kjell Gjerseth. Odd Karsten Tveit skrev fra Midt – Østen, Jahn Otto Johansen skaffet jeg en avtale med. En mengde ypperlige skribenter hyret jeg inn i Alle Menn. Men det gikk jo ikke. Og da jeg ble kalt inn på teppet hos Bonnier og de andre eierne i Stockholm og fikk beskjed om heller å satse på ” thailandska flickor ”– da sluttet jeg. Det var lærerikt – men det ble for kvalmt.

Om da jeg trodde på Idi Amin…

I 1971 var Egil Ulateig i Uganda, da den tidligere korporalen Idi Amin overtok makta og i løpet av meget kort tid viste seg å bli en av Afrikas verste despoter. Og er man journalist så er man journalist. Så hva var vel mer naturlig enn å forsøke å skaffe seg et intervju med kuppmakeren. (Ulateig kan fortsatt telefon-nummeret: Entebbe 2241). Der svarer de ja. Og sammen med en kollega fra Los Angeles Times tar Ulateig første buss.

Det blir en del stopp. For underveis blir de bordet av soldater som river en mengde passasjerer ut av bussen - og skyter dem ned i veikanten. Men journalistene berger og kommer fram til Idi Amins hovedkvarter, der han nettopp er i ferd med å gå igjennom regjeringslista til forgjengeren Obote.

-Du får bli, sier Amin, men ikke du og ikke du.Og de som ikke får bli,blir tatt med utenfor og skutt. Etterpå kommer Amin bort til de to journalistene, strålende blid og ”shaker hands”. Og siden Amin var en meget kraftig mann –og også gjerne ville være akkurat det – så trykte han hardt. Men siden Ulateig også var en meget kraftig mann, trykte han også hardt – til Amins store moro.
- Da jeg møtte Amin igjen noen år etterpå, husket han fortsatt håndtrykket. ”You strong man”, smilte han da. Men han ville aldri svare på spørsmålene våre.

Jo - jeg har gjort noen tabber.

Da Idi Amin tok makta i Uganda, var Ulateig egentlig fredskorpsarbeider i Afrika. Og som sådan skulle han ikke skrive noe som helst. Men Amin må ha gjort inntyrykk. For via den norske ambassadens telex sender Ulateig opprømt en artikkel, som blir slått opp i Arbeiderbladet, om den ”flotte og sympatiske Idi Amin som vil bli Ugandas redning”.

–Jeg har artikkelen enda,ler Ulateig. – Jo, jeg har så absolutt gjort mine feil.

Sant nok – sauebonden fra Lesja har gjort sine tabber. Han trodde på bonderevolusjonen og holdt med Pol Pot minst like lenge som en del andre.

– Joda , jeg var naiv, innrømmer Ulateig – som Myrdahl, Noam Chomsky, Enzensberger og en mengde andre vestlige intellektuelle var det. Intellektuelle som politikere kan i det hele tatt være skumle. De har ofte flotte teorier - som ender i konsekvent, men brutal politisk praksis. Men jeg har både skrevet og bedt om unnskyldning for det og.

”Med rett til å drepe”

het boka han skrev om den norske motstandsbevegelsen og dens likvidasjoner av tyskere og norske medløpere under krigen. Også den har Ulateig beklaget. Men der sitter beklagelsen atskillig lengre inne og den er bare ytterst delvis. For vel var det slik at han ikke dobbelt – og tredobbeltsjekket et par kilder. Og fikk på pukkelen for det. Så resultatet ble altså at han dessverre lot motstandsbevegelsen svi for noen drap den ikke hadde begått. Men at den samme motstandsbevegelsen hadde sine svin på skogen under krigen og har hatt veldig vanskelig for å tåle kritikk – det står Ulateig på fortsatt i dag.

Bygda som gir opp.

Her oppe sliter bøndene. Det er ikke mange med overskudd. Men det er jo lærere og doktorer og mange andre med god utdannelse. Og jeg skal selvfølgelig være forsiktig med å kritisere, sier Ulateig. Men vi kan ikke drive på og rope om hjelp og støtte fra regjeringskontorene, hvis vi sjøl ikke vet hva vi vil! For vi vet jo ikke det. Bønder er det jo snart ingen igjen av og hva mener vi da bygdekulturen består i ?? Det vet vi ikke og ikke prøver vi å finne det ut heller.

Ulateig vil gjerne få i gang et forum på Dombås der alle interesserte kan komme sammen for å diskutere framtida for kommunene Dovre og Lesja. I Dovre har de vært ganske flinke. Det har vi så langt ikke vært her i Lesja. For vi må finne ut hva vi skal leve av ved siden av jordbruket. I Hemsedal har de satset rått på turismen. Og de har kanskje mistet noe på veien. Men det har i alle fall skaffet arbeidsplasser. Slikt må vi her oppe sette oss ned og finne ut av. Hittil har vi ikke gjort det.

Hvorfor ikke et Finnmarksopprør i Oppland?

spør Ulateig. Og svarer sjøl: Fordi her er vi så altfor forsiktige. Vi har kanskje for mye å miste. Og så er vi redde for å havne i fengsel.For det risikerer vi, dersom vi bruker makt. Og Ulateig er ikke helt presis på i hvilke tilfeller han mener makt bør benyttes. Men han har vært med på aksjoner mot plagsom gjennomgangstrafikk i kommunen. Og han understreker soleklart at sauebondens ansvar ene og alene er sauen – så får det gjerne gå med en ulv eller jerv eller to. Men Ulateig får ikke helt folk med seg.Så nå gir han seg altså med sau.

Teologistudenten som havnet i Humanetisk Forbund.


Jeg skal være forsiktig med å vurdere Ulateig etter å ha lest en del om og av ham og etter å ha besøkt ham noen timer. Mannen er udiskutabelt åpen og sympatisk. Og langtfra så macho som tabloidbildene av ham gjerne gir inntrykk av. Og, bøkene og artiklene hans tatt i betraktning, har han så soleklart både arbeidslyst og analytisk evne. Og så får jeg umiddelbart respekt for en mann, som er så totalt likegyldig med om han havner i flertall eller mindretall i de saker han brenner for….. Men han har kanskje litt lett for å havne i mindretall.

For han innrømmer at de nære vennene ikke er så veldig mange. Og lokalsamfunnet har han kommet på kant med før.

–For jeg rømte jo nesten og foreldrene mine ga meg vel opp, sier han. For i Egil Ulateigs barndom lå det et lokk med streng pietisme over bygda.

-Og jeg som var meget god idrettsmann og ble tatt med på landslagssamling i langrenn. Inntil Lesja – pietismen la ned forbud mot slikt. Jeg føyde meg og angrer bitterlig i dag. Og da jeg gikk oppover Karl Johan i Oslo for første gang og ingen kjente meg – da følte jeg det som en voldsom befrielse, sier Ulateig. Og da var det heller ikke så langt til Humanetisk forbund. Men han innrømmer i samme åndedrag :Bygda er nokså annerledes i dag.

Utblåsninger i Oslo.

Hvordan i all verden skal det så gå med deg, spør jeg. Du som har reist verden rundt. Og så er du ikke lenger sauebonde og så blir du sittende alene igjen her oppe i fraflytningsbygda uten noen å tenke tanker med og bare veggen å gå løs på. Og så skal du skrive bøker?? Ulateig drar på smilebåndet. Men de er en del venner som ikke helt sjelden samles og drar til Oslo og rotbløyter og diskuterer og seminerer seg. Og da har sauebonden fått mye å tenke på og har klart tausheten ei stund. Og det klarer nok forfatteren også. Inntil neste seminar.

Men kanskje ikke så mange nye venner…..

Ulateig skal altså nå leve av å skrive. Og han gleder seg til å ta fatt. Foreløpig har han et langsiktig prosjekt og et kortsiktig. Det langsiktige går ut på å grave fram hva som skjedde med de 7000 nordmennene som sloss sammen med tyske Waffen SS på Østfronten under krigen. Men her har han lært. Nå skal kilder sjekkes – dette skal ikke bråskyndes fram.

Men så kjenner han også til ei dame oppi her som døde i fjor etter å ha fått livet og ettermælet sitt ødelagt i en voldsom arvestrid. En ren skandale. Og Ulateig kjenner alle. Den historia vil og må han skrive. Men det er ikke sikkert den skaffer ham så veldig mange nye venner.

Av Jan Birger Arentz
Sånn er livet, NRK P2, 4.september 01


 
 
SØK

Banner Helge Ingstad 140
Banner portrett 1800 140
Banner portrett 1900 140
10 SISTE PORTRETT
05.09.2001 11:03
Egil Ulateig
31.08.2001 12:40
Alfred Nobel

Copyright NRK © 2001   -  Telefon: 815 65 900  -   E-post: info@nrk.no   -   21.12.2008 12:10