Klassereise

Og kva er det ho kunne utlevere? Det treng ikkje virke så farleg for andre.

Skam

-Vi snakker om en kulturell skam. Det var en verden uten lesing, uten bøker. Skammens tid er ikke over. Og i møtet med den akademiske verden – ja, helt fra du begynner i første klasse på skolen, erfarer du en veldig forskjell. Du kommer inn i skriftlighetens verden fra en helt muntlig verden.

Så har vi samtidig alle idealbilda av den ivrig lesande arbeidaren, og kor mykje stemmer det med røyndomen?

-Jeg vokste opp blant folk som knapt nok kunne skrive navnet sitt i meldingsboka på skolen.
Dette er dine egne, dette er folk som har ditt hjerte, hvordan skal du takle å beskrive det?
Hvordan skal du nærme deg dette – det er en utfordring.

Toastmaster?!

Så blir Karin Sveen lattermild når ho fortel om da ho skulle stå for arrangementet av ein festmiddag, og fekk beskjed om at det skulle vera bordkort og toastmaster.

- Der jeg kommer fra – sånn er det også den dag i dag – er det ingen toastmaster når det skal være en skikkelig middag. Det er ingen taler, det er ingen klinking på glassene, ingen bordkort for å sitte annenhver en mann og dame for å live opp samværet på den måten.
Men det er jo mange måter å være både selskapelig, sosial og høytidelig på, ikke bare denne for meg nesten komiske måten å være sammen på.

Det er ikkje så sikkert at slike fakter borgar for eit virkeleg møte mellom menneske. Konversasjonen som utspelar seg kan vera ille å koma seg gjennom. Det er ikkje alltid ein får kjensla av at nokon kjem ein i møte – at det er derfor ein er saman.

- Lett litt på sløret, legg vekk den pompøse retorikken! Skal dette være det moderne menneskets kulturelle språk?

Det folkelege: eit tveegga ord

I boka Klassereise skriv Karin Sveen:
”Når vi beskriver folk som folkelige, betyr det ibeste fall noe gemyttlig, endeframt og jovialt, i språkbruk, mimikk og kroppframtoning. I verste fall antydes noe kulturelt uberørt og ikke-sivilisert. De er liksom ikke seg selv bevisst; de er seg selv fordi de ikke ser seg selv, dDe har ikke ”distanse” og er derfor affektive og middelbare.”

- Vi ler av spontane mennesker. Det regnes nesten som å være ubegavet. Men de kan være underholdende, morsomme og festlige. Å være reflektert, veloverveid, strategisk, bevisst seg sjøl og andre, hvordan språket og din adferd til enhver tid vurderes og oppfattes: slik opptrer det moderne, intelligente menneske. Vi kan iscenesette oss sjøl, vi kan skifte identitet.
De folkelege kan vi le av, drille, mobbe. Det står lavt i kurs å være et oppriktig menneske i dag.

Ein framand

Karin Sveen seier ho i mange år har kjend seg heimlaus, ho har vore ein framand: kva gjer eg her?

- Jeg har forlatt noe – og er blitt forlatt også på en måte. Men det går atskillig bedre nå. For det første finnes et fellesskap med andre klassereisende. Vi kan kjenne igjen hverandre i enhver sosial sammenheng, vi hører det på språket, ser det på kroppen. Men så kan en finne nye hjemsteder, det ligger ikke lenger bak deg, men foran deg. Både i møte med andre mennesker fra andre steder i verden og fra andre klasser, men aller mest i det møtet som skjer på interessens sted, den felles djupe og ekte interessen. Jeg får gåsehud når jeg snakker om det. Da er du hjemme, da er du der du skal være, og det kan være mange steder i verden.


Hvor mye hukommelse trenger man for å vite hvem man er?
Hvor mye glemsel er nødvendig for å kunne gå videre?*

*Sitat fra Klassereise. Et livshistorisk essay av Karin Sveen, Cappelen 2000.

Av Astrid Brekken
NRK P2, 2.påskedag 2001