Bokklubben Nye Bøker - en trussel mot venstresidas fornuft

Bokklubben Nye Bøker (BNB) har blitt en suksess, og suksessen består i at den har organisert venstresidas lesere. Stammen i medlemsstokken i BNB utgjøres av folk som regner seg til venstresida, mer eller mindre diffust. Det er dem som er lesere av bøker skrivi av radikale forfattere.

Sjøl om en bokklubb på 130 000 medlemmer ikke er en entydig venstre-klubb, der finnes nok mye forskjellig, både når det gjelder politiske og litterære oppfatninger, og også forskjellig tilknytning til det å lese, så er det udiskutabelt at stammen i BNB er den venstreradikale skjønnlitterært interesserte leser. Dette har da også prega BNB's utgivelsespolitikk.

Derfor er det da også for den venstreradikale forfatteren at etableringa av BNB får de største konsekvensene. For forfattere som Odd Eidem, Knut Hauge og Vera Henriksen blir konsekvensene ikke store. De vil fortsatt kunne gi ut bøkene sine til sitt publikum, som vil være av noenlunde samme størrelse som før, en gang imellom kan de også muligens komme i BNB, som et gissel.

Hvis slike forfattere ser med skepsis på BNB, er det fordi de ser at BNB er en klubb som gir ut radikale bøker i kjempemessige opplag, 4-5 ganger større enn hva disse borgerlige bestselgerforfatterne oppnår, det gir dem sannsynligvis visse betenkeligheter, fordi det ikke er deres klubb.

Men for den venstreradikale forfatteren er det annerledes. Hans marked er nå organisert. Hver måned får hans lesere i posten et tilbud om en hovedbok og fra en til tre ekstrabøker, og det fører sjølsagt til at når han kommer med boka si, utafor BNB, så er leserne opptatt. De har fått nok, kan en si.

Dette er i enkelthet den radikale romartforfatterens dilemma i dag. På den ene sida kan han bli valgt ut til månedens bok i BNB, og bli spredd i et opplag på 45 000, på den andre sida kan han oppnå å bli vraka av BNB, og boka hans står der så å si uten marked i det hele tatt.

BNB har blitt en enorm suksess. I grunnen ligger det i korta. De fire største forlagsgigantene i Norge står bak den, og også forfattere fra andre forlag kan komme ut på BNB. Det betyr at BNB kan velge og vrake i alt som kommer ut av skjønnlitteratur i Norge i dag, norske og oversatt utenlandsk. Det borger for kvalitet.

Hvis BNB's konsulenter har et litterært syn som sammenfaller med stammen i medlemsmassen, så kan ikke dette bli annet enn en suksess. Og suksessen betyr enda strammere organisering av markedet, med andre ord enda mindre marked utafor BNB. Jeg vil påstå at det er den faktiske situasjonen i dag.

Altså: Vi har en situasjon hvor radikale romaner og noveller blir spredd i et opplag som for noen år sia bare var en vakker drøm. Dette er oppsiktsvekkende, og kanskje enda mer oppsiktsvekkende er det da at det fra de samme radikale forfatterne uttrykkes sterk skepsis mot BNB, ja flere, slik som jeg, går sterkt inn for å legge ned hele virksomheten. Hvorfor?

Vi må se på konsekvensene. Konsekvensene av at markedet utafor BNB forsvinner. Og konsekvensene av at bokmarkedet på venstresida til de grader blir retta inn på programmerte litterære suksesser, og hvilket maktmiddel dette er.

Dette gir en mulighet for styring over litteraturen, og jeg vil her igjen gjøre oppmerksom på at det dreier seg ikke om ei styring av de bøkene en Odd Eidem, en Vera Henriksen, en Sissel Lange- Nielsen og en Knut Hauge skriver, men en styring av de bøkene den livskraftige falanksen av venstreradikale forfattere skriver.

Her er det nødvendig å skyte inn at årsaka til at vi har fått en bokklubb retta inn på et mer eller mindre diffust venstremarked, Dagbladlesernes marked, for å si det som det er, er at det er den radikale litteraturen som har vært på offensiven de siste femten åra, jeg våger å si at den har hatt en nokså dominerende posisjon, ikke i kraft av sitt antall, men i kraft av at den faktisk har makta å vekke oppmerksomhet.

Det er en stor forskjell på det litterære klimaet i 1965 og det samme i la oss si 1977, før BNB rykka inn på arenaen for alvor. I disse åra blei det en merkbart større interesse for den skjønnlitteratur som stilte radikale spørsmål, både i form og innhold, det kunne man merke på opplagene, og også på den interesse bøkene vakte i aviser, og også, og ikke minst, i den daglige samtale.

Norske romaner blei faktisk diskutert, det kan ikke jeg huske var tilfelle i noen særlig grad på begynnelsen av 60-tallet. Man kan kanskje si det slik at det vokste fram et relativt tallrikt radikalt publikum som var opptatt av litteratur, og i en viss grad var det et publikum som også gikk utover det som vanligvis var litteraturinteressert.

Midt på 60-tallet diskuterte man romanens krise. På den tida kunne daværende direktør i Gyldendal Brikt Jensen si at det var 23000 litterært interesserte mennesker her i landet, og de skulle få sine bøker. På den tida kunne bl.a. jeg skrive artikler om at forfatterne måtte komme seg ut av den isolerte stiling de befant seg i, i det steindøde borgerlige kulturisolatet, og oppsøke nye lesergrupper, bl.a. de som befant seg på popkonserter.

Til en viss grad makta den radikale litteraturen dette. Ja, til de grader at det var fornuftig investering fra forlagsgigantene i 1976-77 å starte en bokklubb med aktuelle bøker, og hvor man i reklamen kunne skilte med at der fikk man også den nye norske skjønnlitteraturen. Helt utenkelig femten år tidligere.

Jeg nevner dette av to årsaker. For det første for å påpeke at det ikke er sant at BNB kom som en livgivende innsprøytning for en døende norsk skjønnlitteratur. Tvertimot, BNB kom som en organisering av en litteratur som var i sterk framgang. Det var ikke lenger snakk om en 2-3000 litterært interesserte mennesker som skulle få sine bøker, men om titusener av mennesker med mer eller mindre radikal legning som søkte til skjønnlitteraturen.

Det var med andre ord et marked. Og det var også et marked som kunne organiseres i en bokklubb. Hvorfor? Fordi det fantes en form for institusjonalisering innafor dette markedet. Pubbkumet var relativt bevisst, det leste kulturstoffet i aviser, var debattglad, og bøkene blei spredd ikke minst gjennom munn til munnmetoden. Og det var også relativt kjøpesterkt.

Man kan lure på hvorfor det ikke blei oppretta en bokklubb med en stamme i bokleserne til Odd Eidem, Vera Henriksen, Sissel Lange-Nielsen og Knut Hauge alle forfattere med et ganske stort salg, så vidt jeg forstår. Plussa på med bestselgere som Anna i Ødemarken etc. etc.

Kan det være at dette markedet ikke i den grad så lett lar seg organisere i en bokklubb? At det er for lite interessert i litteratur til at det kan bli en effektivisering av disses bøker å innlemme dem i en bokklubb? At julegavekjøpere er et dårlig grunnlag for en helårsklubb? Jeg har ikke tenkt så grundig gjennom akkurat dette, men jeg regner med det som heva over tvil at når vi fikk en bokklubb basert på aktuelle bøker som tok utgangspunkt i en radikal profil, så var ikke det tilfeldig.

Jeg har nå forsøkt å risse opp hva BNB er for noe, hvilken profil den har, og hvilket marked som er stammen i den. Nå er det på tide å snakke om konsekvensene av BNB.

Det første som slår en i øynene er at BNB har fått en dominerende stilling innafor de bøker som blir lest av venstresida i Norge i dag. Det betyr igjen at BNB sitter med en enorm makt. Jeg vil hevde at BNB er den største maktkonsentrasjon som noengang har eksistert i norsk litteratur.

Aldri har preginga av hva som skal leses på venstresida i Norge vært til de grader bestemt av et fåtall personer som nå. De som sitter i ledelsen av BNB har makt til å bestemme liv eller død for enhver norsk skjønnlitterær bok i Norge som faller innunder det store markedet på over 100 000 som BNB disponerer over, det vil i praksis si at BNB sitter og bestemmer over skjebnen til enhver radikal skjønnlitterær roman som skrives i dette landet.

Personlig synes jeg dette er en såpass nedverdigende situasjon for meg som forfatter at jeg bare av den grunn vil gjøre mitt for at denne situasjonen skal opphøre. Jeg har valget mellom å bli programmert suksessforfatter eller å lide en død i skjønnhet, begge deler byr meg i mot, særlig i betraktning av at det ikke en gang er meg sjøl som foretar dette valget, men altså ledelsen i BNB.

Jeg fikk mitt første erkjennelsessjokk på dette da jeg var på et evenement i Sverige sammen med en masse svenske forfattere, og hvor direktøren i den svenske bokklubben dukka opp. Der kom Kongen! Herren over liv og død, og jeg likte ikke den krypende stilen som blei introdusert da Kongen dukka opp.

Vel, dette har med følelser å gjøre, men jeg må innrømme at disse følelsene sitter djupt i meg, og så lenge jeg sjøl kan bestemme et fnugg over mitt eget liv, vil jeg ikke bli sånn.

Men viktigere enn denne følelsen er det å studere nærmere den makta som BNB representerer. Makta består i å velge ut de bøkene som skal bety noe, leses, diskuteres, fungere. Konkret sagt: Jeg har lest tre romaner som nylig er kommet ut, "Ein gong må du seia adjø" av Tor Obrestad, "Max" av Åsmund Forfang og "Bingo!" av Kjetil Bjørnstad. Alle tre romaner som åpenbart passer inn i BNB, med si stamme av venstreradikale lesere.

Men to av disse bøkene faller steindøde til jorda, de vil bli solgt i tusen eksemplarer. Men den tredje ligger på alles nattbord, og forfatteren blir intervjua i de største avisene, og rundt på våre lærerværelser og andre steder diskuteres denne boka. Det er Kjetil Bjørnstads "Bingo!"

Årsaka til dette er ikke at denne boka er så mye bedre enn de andre. Årsaka er at den er valgt ut. Der ligger makta til BNB. Den bestemmer hvilke bøker som skal bety noe - og hvilke som ikke skal bety noe. Det er en helt enorm makt, helt annerledes enn det foreleggene i Norge hittil har hatt over sine utgivelser.

Hadde denne makta vært basert på personlig smak og personlige holdninger hadde det vært et enkelt spørsmål. Da hadde på en måte smakstyranniet vært innført i norsk litteratur, og det hadde vært greitt nok.

Men sånn er det ikke, i hvertfall ikke i vesentlig grad. BNB's makt er mer komplisert, og med langt større konsekvenser. Det er ei makt som ikke er tyrannisk og uavhengig, men tvertimot avhengig. Avhengig av markedet.

BNB's makt består i et dobbelt forhold til sitt marked. På den ene sida er den avhengig av konjunkturene på dette markedet, på den andre sida preger den dette markedet ved sine utgivelser.

Derfor vil de litterære og politiske konjunkturene spille en sånn dominerende rolle innafor den maktutøvelsen BNB utfører, eller med andre ord den utgivelsespolitikk BNB følger. BNB er avhengig av konjunkturene, men samtidig kan de forsterke konjunkturer og delvis skape nye på basis av de foreliggende. I hvertfall kan de dreie et marked i en bestemt retning, skyve noe inn, annet ut.

Dette er en maktmulighet, som BNB har, og som mye tyder på at den også er interessert i å utøve.

Det er merkbart hvordan litterær debatt i Norge de to siste åra har gått over til å bli debatt om konjunkturer. Debatten om hvilken retning litteraturen dreier i, har vært det altoverskyggende temaet. Det er ikke lenger debatt om enkeltbøker, men om retninger, og hvilken retning som vil vinne fram og hvilken retning som vil tape terreng.

Spådommer om framtidas litteratur har vært litteraturdebattens tema de siste to åra. Er dette tilfeldig?

Og er det tilfeldig at de som mest ivrig og mest vedholdende har deltatt i den, er tre av bakmennene i BNB, tre representanter for det største norske forlaget, tre i den litterære ledelsen i Gyldendal Norsk Forlag, Skartveit, Hoftun og Gordon Hølmebakk, som alle tre har gått ut med de samme spådommene: Havet, døden og kjærligheten inn, den såkalte politiske litteraturen, den med røde helter, fasitsvar, og svart-hvitt-tegning er på vei ut? Er dette tilfeldig?

Man skal her merke seg at det ikke har vært vanlig at forleggere har deltatt i den litterære offentlige debatt med klare tilkjennegivelser av litterære synspunkter og harde utfall mot andre litterære retninger. Det er noe helt nytt at forleggerne går i spissen for polemiske litterære debatter her i landet. Jeg spør: Er dette tilfeldig?

Jeg trur ikke det. Jeg vil hevde at dette er et uttrykk for en større maktbevissthet hos norske forleggere i spørsmålet om hvorvidt de kan prege profilen på den mest livskraftige norske litteraturen, d.v.s. venstresidas.

Jeg mener det er et uttrykk for at norske forleggere er blitt bevisst om at de i stedet for som før å sitte passivt og matta litterære ytringer, nå kan gå offentlig ut og prege ytringer som de mottar.

Vi er i ferd med å få den politiserende forlegger, som i kraft av sin kontroll over markedet, sin langt større påvirkningsmulighet overfor det, sjøl kan være med på å bestemme den toneangivende litterære retninga i landet. Dette skyldes en ting. BNB.

Organiseringa av den litterært interesserte venstresida i en bokklubb gir en langt større påvirkningsmulighet overfor venstresida enn tidligere. Mulighetene til å skape bestemte trender. Og å motarbeide andre. Det ligger der, og det nye forholdet med polemiske forleggere, forkledd som spåmenn, er et uttrykk for dette.

Dette er en kamp om menneskenes tanker, i dette tilfelle om venstresidas tanker. Sånn sett er det ideologi. Og dette ideologiske aspektet burde den BNB-begeistra norske venstresida tenke litt mer over enn den hittil har gjort.

Gyldendal, Aschehoug og Cappelen er ikke forlag i hendene på venstresida. De er enten man liker det eller ikke private kapitalistiske forretningsforetagender. De er ikke borgerskapets og maktelitens fiender, men en del av den sjøl. At de livnærer seg av å selge til dels radikal litteratur forandrer ikke på det.

Vi har altså fått en situasjon hvor disse har fått kontroll over den radikale forfatters leserkrets ved å organisere den. De kan nå sile ut de bøker som slippes løs på den, uten å foreta noe som helst formelt inngrep i ytringsfriheten. Alt er frivillighet. Kamp om konjunkturer.

Hvilke bøker ønsker så disse at venstresida skal lese? Er det urimelig å anta at ønskene noenlunde tilsvarer de spådommer de har brakt om framtida? Disse kan tolkes slik at man ønsker en mindre direkte politisk litteratur, en mer allmenmenneskelig.

Jeg vil her påpeke at det finnes en sammenheng mellom de ideologiske interessene hos et forretningsforetagende som et stort forlag er, og de forretningsmessige. Fra et forretningsmessig synspunkt ønsker man bøker som kan favne vidt innafor den bokklubben hvor venstresida er stamma, men hvor man i ytterpunktene finner en stadig mindre politisk bevisst skare, til og med folk som har en politisk sett høyre-profil, men med en interesse for å følge med i litteraturen og i samtida.

Disse kretsene vil vel øke ettersom medlemsmassen i BNB øker. Den ideelle bokklubb vil da være den som både kan tilfredsstille venstresidas behov for å finne radikale spørsmål og svar, både i tanker og følelser, både i form og innhold, med en mer uforpliktende, lettlest, spennende litteratur for å holde fast ytterkantene i BNB, og også nyrekruttere.

I den grad venstresidas krav om innsikt i radikale spørsmålsstilinger svekkes til fordel for en mer konjunkturprega motebølge, vil det lette utgivelsespolitikken i BNB. Mye tyder på at BNB nå er i ferd med å lykkes i dette.

Jeg synes det er åpenbart at den litteratur som forsøker å gi innsikt, er på vei til å fortrenges til fordel for den mer leservennlige, enten den er leservennlig fordi den er skrivi i en halv-amerikansk moderne sjargong, eller utmerker seg ved å være spesielt spennende i intrigen, eller at den i tema treffer akkurat dagens motetema.

Jeg synes BNB allerede nå har vært med på å gi norsk litteratur et mer glatt, sjarmerende, kjekkasaktig utseende, hvor forfatteren mer og mer blir en posør, og hvor det er digresjonene som har blitt det bærende kunstneriske element. Det lettvinte, framfor det grundige. Underholdning framfor innsikt. Forfatteren som posør framfor forfatteren som den som strukturerer sine illusjoner.

BNB som suksess innebærer en dreining av litteraturen. Mot noe man vil kalle for en "bokklubbgenre" som kan skifte fra tid til tid, men som hele tida vil tendere mot å tilpasse seg. Som helhet vil tilpassa bøker bety en dummere venstreside. Utfordringene fra skjønnlitteraturen vil bli for små, både innholdsmessig og formelt. Dette trur jeg ikke er til å unngå så lenge venstresida med glede lar seg binde til en bokklubb, styrt og kontrollert av borgerlige forretningsinteresser.

For forfatterne kan man allerede i dag se at BNB har forandra deres situasjon. Når valget står mellom å bli programmert suksess til 45 000 eller en død i skjønnhet med et salg på om lag tusen, er det ikke så merkelig om man skjeler til den faktiske situasjon man står i, og skriver bøker innafor det man til enhver tid trur vil slå.

Og å slå, det er ikke i første rekke å slå an hos publikum, men hos en udefinert jury, som velger deg ut eller vraker deg. Å skrive bøker som er sterkt eksperimentelle skulle en tru ville bli sjeldnere og sjeldnere. I hvert fall vil den som skriver dem, skrive dem med en følelse av å være litt dum.

Norsk litteratur vil ligne mer og mer på amerikansk. De impulser vi gjennom tidene har mottatt fra vanskelig tilgjengelig tysk og fransk litteratur, trur jeg vil bli helt brutt. Vi vil få en mer enspora litteratur enn før. Situasjonen gir grunn til alvorlig bekymring, og venstresida bør begynne å tenke over dette, i stedet for å konversere om det siste skrik fra BNB.

Jeg for min del er av den overbevisning at BNB bør nedlegges. Den er en trussel mot den livskraftige radikale litteraturen så vel som mot venstresidas fornuft.

Gjengitt i Artikler om litteratur 1966 - 1981, Oktober 1981

Teksten er publisert med samtykke fra forfatteren og Oktober forlag