Dogme er død, leve dogme!

Av Lillian Vatnøy

Enkelte forbinder kanskje dogmefilmen med en gjeng gærne dansker som lekte mongo, løp rundt nakne, tok dop og hadde gruppesex. Dogme 95 var imidlertid en filmgruppe som sto bak flere filmer enn Lars von Triers "Idiotene".

Norske dogmefilmer

Filmkollektivet Dogme 95 satte sitt godkjentstempel blant annet på filmer som "Festen" (den første dogmefilmen), "Mifunes siste sang" og "Elsker deg for evig", i tillegg til norske "Når nettene blir lange" av Mona Hoel.

Thomas Vinterberg og Lars von Trier sto bak Dogme 95. På tiårsdagen la de ned prosjektet. (Foto: Scanpix)

Mandag snakker vi med Mona Hoel og Margreth Olin, som begge har laget film etter von Triers og Thomas Vinterbergs manifest.

Strenge regler

Thomas Vinterbergs "Festen" var den første dogmefilmen. (Foto: promo)

Dogmereglene seilte inn i filmbransjen våren 1995. Med skjelvende håndholdt kamera, kornete bilder, null musikk og lite tekniske hjelpemidler skapte Lars von Trier og Thomas Vinterberg storm.

Publikum ble forvirret (og kvalme av de ristende bildene), filmfolk fryktet for jobbene sine (hva skulle lysmennene ta seg til hvis nekt av naturlig lys bredte om seg?), og von Trier og Vinterberg framsto som en ganske streng duo som skaltet og valtet som de selv ville.

Teknikk vs. sannhet

Så hva var poenget med Dogme 95 egentlig? Jo, danskene hadde sett seg lei på at teknikken styrte kunsten, og ikke omvendt. Sannheten skulle være filmens mål, ikke teknisk vellykkethet.

Historiefortellingen kom i skyggen av higenen etter det teknisk perfekte - dette ville de dogmeregissørene endre på. Bevegelsen sprang ut fra en opprørstanke og et ønske om å lage annerledes film.

Revolusjonen spiser sine barn

Dogmekonseptet fikk snart internasjonal suksess. Ironisk nok førte dette til at flere av dogmefilmerne fikk masse penger mellom hendene, som de brukte til å lage filmer som brøt med alt Dogme 95 sto for.

Vinterbergs "It's all about love" var fylt av tekniske finesser og regissøren røpet stor entusiasme for å kunne dra på med spennende effekter.

Bare et pr-stunt?

Kommer mandag, snakker om dogme: Mona Hoel (t.v.) og Margreth Olin. (Foto: promo)

Man begynte å murre. Var dogmereglene bare bløff? Lo von Trier og Vinterberg hele veien til banken etter et vellykket pr-stunt? Lagde de dogmefilmer bare fordi de ikke hadde råd til skikkelig lys og lyd, enn si et solid kamerastativ?

Vi har invitert filmskaperne Mona Hoel og Margreth Olin for å snakke om dogmefilmen, ti år etter dens fødsel, og to uker etter dens selverklærte død.

Dogmereglene

For å bli dogmesertifisert, måtte regissørene avstå fra personlig smak, avstå fra å skape "et verk", og se at "det umiddelbare er viktigere enn helheten".

Deres primære mål skulle være å tvinge sannheten ut av karakterer og situasjoner. Og ikke minst måtte de underlegge seg dogmereglene:

1. Opptak skal skje på "stedet". Medbragte rekvisitter må ikke bringes inn, hvis en spesiell gjenstand er nødvendig for historien, må det velges et innspillingssted hvor denne gjenstanden kan bli funnet.
2. Lyd må ikke produseres separat fra bilder eller omvendt. Musikk må ikke brukes om den ikke dukker opp på stedet der det filmes.
3. Kamera skal være håndholdt.
4. Filmen skal være i farger. Ekstra lyssetting er ikke akseptert.
5. Optisk ekstrautstyr og filtre er forbudt.
6. Filmen skal ikke inneholde uekte handlinger. Mord og våpen skal ikke forekomme.
7. Geografisk og tidsmessig forflytning er forbudt. Filmen skal finne sted "her og nå".
8. Sjangerfilmer aksepteres ikke.
9. Filmformatet er 35 mm.
10. Regissøren skal ikke krediteres.