NRK.no - Store Studio

SE OGSÅ:

ALT OM:

Rønnaug Kleiva

Av Ingrid Sande Larsen

Hvert eneste bokår er det en forfatter som dukker opp fra det store intet. Fra før har han/hun vært gjennom en debut med ålreit mottakelse og noen halvanonyme år på tomatsuppe og brødskiver som resulterer i noen dikt- og novellesamlinger, litt kortprosa og kanskje en roman. Kanskje en liten pris, men ikke noe som gjør at boka rives ut av butikkhyllene.

Forfatteren Rønnaug Kleiva, som nå noen flere enn ingen har hørt om, i NRK-studio.

Dahl i fjor

Så kommer DEN STORE ROMANEN som får oppmerksomhet av en eller annen grunn. I fjor var det Niels Fredrik Dahl som fikk Bragepris og lovord i fleng for "På vei til en venn". Et års tid tidligere hadde han faktisk blitt laurbærbehengt i utlandet med skuespillet "Som torden" på Edinburgh-festivalen, men siden det er romaner som er suksessfaktoren for den gemene hop og drama-sjangeren kun er for finkulturelle stivsnipper, var det bare notismakerne i Akersgata som merket seg dette.

H-melk mellom kapitlene

Året før, i 2001, tittet en bebrillet kar fra Odda opp fra skrivebordet og opp på avisleserne. Frode Grytten hadde vært en produktiv forfatter lenge før "Bikubesong", men forfatterskapet fikk ikke så mange kronene eller presseoppslagene til å tikke inn til Samlaget. Men vips - mange små historier og Smiths-låter senere ble det pris og teater og musikkbok og til og med utenlandssalg.

Joda, en barnebokpremie fra Kulturdepartementet i 1998 har det blitt. Men det veltet ingen hyller eller avisstativer. Foto: Bjørn Sigurdsøn/Scanpix.

I år er det også Samlaget som har "boka alle snakker om av forfatter ingen har hørt om". Rønnaug Kleiva har kommet med sin første roman i et langt forfatterskap som hviler på dikt og noveller en stykke utenfor bokklubbsegmentet. - Bøker jeg har skrevet tidligere, har vært så tunge at man må drikke H-melk mellom hvert kapittel, sier Kleiva til Dagbladet.

God bok

Men nå skal Kleiva hoppe etter Grytten og Dahl. Det er ikke så mange som har lest romanen "Ingen reell fare" ennå, bortsett fra en håndfull kritikere og ei dame som kjente seg litt for godt igjen og ville stoppe hele utgivelsen. Spørsmålet om hun har grunn til det, skal vi la ligge og gnure i en rettssal der det hører hjemme. Og nå viser det seg at boka kan kjøpes etter at Oslo namsrett avviste kvinnens krav mandag.

Men altså: boka. En god bok. Et klassisk trekantdrama utspiller seg i barsk vestlandsnatur og i Oslo. Mannen som forteller sin historie har vært gift med samme dama halve livet, og de har to voksne, utflyttede døtre. Så treffer han tilfeldigvis ei dame fra fortiden. Ting blusser opp igjen, kone blir mistenksom og vill og mann blir rådvill. Hvordan dette ender, sier tittelen det meste om. Selv om mannen ikke helt klarer å gi slipp på elskerinnen, velger han å bli der han er.

Og her er boka. Slett ikke dårlig, den.

Blir aldri Oslo-boer

Å avvise denne boka som "slik ser det ut inne i hodet til en mannsgris og feig jævel", blir for lett. Hovedpersonen er ikke først og fremst mann som forholder seg til kvinner, men menneske som forholder seg til valg.

For det er ikke bare to kvinner han er revet mellom. Forholdet til skiturene, til øl og dram-kameratene, til sangkoret og fjellheimen og det åpne havet som omtrent ligger rett utenfor stuedøra, gjør at det ikke kan bli noen Oslo-boer av denne mannen - samme hvor mye det dirrer i jazzfoten og rykker i teaterfrakken.

Og selv om han er forelska så det griner etter. Leseren tror på den fjortisaktige iveren etter å sjekke e-post og sjarmeres av den billige patosen med en dæsj modenhet.

Hva er det med jobben?

Kleiva har ikke bare gått hundre prosent inn i hodet på hovedpersonen sin, hun har også fininnstilt nyansene. Et godt eksempel er når mannen snakker om jobben. Han jobber i psykiatrien, men har en stilling som gjør at han må reise mye rundt i distriktet:

"Konfliktfylte tilhøve på jobben har gjort at eg har valt denne løysinga. Det fungerer på sitt vis. Eg er ein praktisk mann."

De konfliktfylte forholdene får vi høre om flere ganger, men aldri hva de egentlig består i. Dette kan indikere at jobben ikke betyr så mye for ham. Jeg velger heller å se det slik at jobben, i likhet med familielivet, er forbundet med vansker og samvittighetskvaler, og derfor noe han nødig snakker om og feier under teppet. Å være kollega av denne mannen er antakelig ikke noen ideell arbeidssituasjon.

Sterke følelser

Dette kompromissløse fortellergrepet gjør nødvendigvis at de andre skikkelsene framstilles som nokså flate karakterer: Kona som vekselvis triviell og spinnvill av sjalusi, elskerinnen som grenseløst forståelsesfull og den inkarnerte godhet, erotikk og intelligens.

Men slik er det vel med en psyke som domineres av én sterk følelse: Ens egen oppfatning blir altoppslukende, og alt annet bagatellmessig.