"Phantasma" betyr spøkelse, og i den nyskrevne musikalen til rockekompisene Carl-Jørgen Kiønig og Terje Rypdal er det mye spøking - i begge betydninger av ordet. Vi i publikum blir nemlig utsatt for et slemt komplott!
Regissøren Carl-Jørgen Kiønig er tydeligvis veldig klar over de potensielle fordommene mot "den nye norske musikalen!" hos teaterpublikum. "Phantasma" åpner med en mektig trist Lasse Kolsrud som har vandret hvileløst rundt i tre tusen år. Vandreren dro i krigen og fant kona drept da han kom hjem. Og datteren var borte.
 |
| Lasse Kolsrud er en intens vandrer. Foto: Det norske teatret |
Befriende latter
Så dveler vi ved tristessen i det som føles som tre tusen år uten at handlingen beveger seg nevneverdig videre. Inntil et svært elegant vendepunkt drar det hele over i parodi og befriende latter. Når teppet går opp for andre akt, er det klart for helstøpt norsk musikkteater og en historie med begynnelse, midte og slutt.
Rypdals signatur
"Phantasma" spinner rundt samme temakrets som de ikke helt ulike "Woyczek" og "The Black Rider": Død og udødelighet, krigens slagmarker og evig kjærlighet. Musikken er mer tradisjonell og mindre forskrudd enn Tom Waits' tonelegging av de overnevnte, med stadig repeterte temaer og fengende musikalkorrekte melodier som sveiper over mange sjangre. "Phantasma" rasker med seg et par keltiske toner, en tanke Lloyd Webber, et sprang innom temaet til James Bond-filmene, et Piaf'sk gjestespill av Britt Langlie, et par hårstrå fra "Hair" og en ørliten dråpe gresk protestsang (Theodorakis-kor) ispedd jazz og opera.
Det bærende elementet er ikke overraskende Terje Rypdals el-gitar, som en helt riktig signatur og påminnelse om hvem som står bak.
Fargeeksplosjon
Som Vandreren har Lasse Kolsrud minst like mye trøkk og intensitet som da han var styggen sjøl i "The Black Rider". Hildegun Riise er bedre som dødens fyrstinne enn som lidende, svartkledd kone. Datteren er søt og frekk i Ingrid Jørgensens skikkelse, og leverer kveldens skjønneste duett i samsang med Hallvard Holmen som Vandrerens keitete og engstelige følgesvenn.
Men vi har ennå ikke kommet til høydepunktet: en storslagen fargeeksplosjon av en scenografi og en kostymekreativitet vi sjelden har sett maken til. Min personlige favoritt: Florlett, vuggende kakefat over transparent, lilla burka. Ikke spør. Bare gå og se!
Av
Ingrid Sande Larsen
.:"Phantasma" hadde premiere 1. mars på Det Norske Teatret.:.
 |
| Phantasma-ensemblet i de lekreste kostymene på denne siden av jul. Foto: Det norske teatret |
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
