Lydkutt med Eivind Groven er hentet fra følgende program

Tittel: Myllarguten. Foredrag av Eivind Groven

Dato: 1940.06.16
Programleder: Groven, Eivind

Eivind GROVEN innleder med å understreke betydningen av kunstopplevelser. Mennesket lever ikke av brød alene. I tunge tider er kunst mer nødvendig enn ellers. Kunst er åndelig overskudd, oppspart åndelig kapital. Men vi må ha
klart for oss hva kunst er. Kunst skal bygge opp det gode i mennesket. På denne bakgrunnen gjorde Myllarguten sin store innsats. Torgeir Augundsson skapte grunnlaget for hardingfelespillet. Venner av hardingfelespillet reiser i
dag et minnesmerke over Myllarguten. Monument avduket på Nordagutu i dag. Vi kan ikke legge fram et konkret musikkmateriale som gir et bilde av hans arbeid. Men han har en spesiell plass i folks bevissthet. En slags sagnfigur. Vi må granske norsk folkemusikk i vid sammenheng for å få et bilde hva han gjorde. Innsamla melodimateriale viser ulike tidsavsnitt. Langeleik og seljefløyte kom før fela, med sine melodiformer. Ingen vet hvem som var den første norske komponist, men tonene lever: Draumkvedetonene, kjempevisetonene og små slåttestubber som hører hjemme i langeleik- og seljefløytetida. Melodiskaping
på høyde med det beste i verdensmusikken. GROVEN spiller en melodi fra Draumkvedet. (”Månen skine, og vegjine falle så
vide”). Deretter en slåttestubb (begge på hardingfele).
Neste tidsavsnitt hekter flere slike melodier sammen til et større hele, særlig etter at vanlig fele kom i bruk. Eksempel kan finnes i Gudbrandsdalen. Det samme ble gjort på langeleik i Telemark og Valdres. Spiller en slik melodi fra Telemark. På 1700-tallet utviklet hardingfela seg til å bli et særnorsk instrument. Sammenknytting i større former. Slåtter med fire ulike melodiavsnitt. Spiller en gammel gangar. I slåttetradisjonen i Telemark finner vi slåtter som ikke er påvirket av Myllarguten. Han hadde alt i 10-årsalderen lært alt som var å lære, og han utviklet de store formene videre. Mange frasagn fra folketradisjonen forteller hvordan han spilte. Fantasi og variasjon. Skapte alltid nytt. Ulike versjoner av samme slått. Harmonisk avveksling og modulasjon. Ulike tonearter. Hans måte
å spille på er særmerkt, finnes ikke i andre land. Hans formprinsipp kan utvikle seg videre i kunstmusikken. I de fleste land finnes folkemusikk som melodistoff. Kunstmusikken suger næring fra folkemusikken. Men ingen har som norsk folkemusikk tatt opp sitt eget meloditilfang og bygget ut sine egne store musikkverk, slik Myllarguten har gjort i våre slåtter. Hardingfelespillet er blitt folkemusikk og kunstmusikk på en gang. Krav til stil, harmonikk og form. Må til høyt utviklet kunstmusikk for å finne sidestykke. Kan undre seg over at denne musikken ikke blir mottatt og vurdert etter fortjeneste. Blir sagt at den
er ensformig. Men det er ikke det enstonige, men rikdommen i slåttene som er skyld i dette. Et enkelt folketonespråk og et enkelt slåttemotiv kan alle forstå. Men det skorter når det blir variasjoner og avvik. Slik er det imidlertid med alle høyere utviklede former for musikk. Et mangslungent
inspirasjonsgrunnlag gir rikere og større omfang i kunstformene. I vår tid er mange stengt ute fra naturgrunnlag og inspirasjon. De lever i maskinteknikk og
larm, og forstår bare kunst som appellerer til fysiske kjensler. Hardingfelespillet vender seg til det beste i vår sjel. Derfor var Myllarguten vel verd det monumentet som er reist i dag. Når vi i dag hører hans slåtter, skal vi vite at de har gått fra spillemann til spillemann, som har vært tro mot hans stilistiske prinsipp og hans formprinsipp, slik at slåttene har svipen av Myllar-spelet. Typiske Myllargut-slåtter er de han hadde laget selv, eller
bygget ut av eldre, mindre. Slåtter han hadde lagt sin elsk på, og som han brukte mest i konsertprogrammene sine.

Arkivnr: GRAM-02389
Varighet: 01500