1. Kiss - Alive II (Casablanca)

Kiss er best, Ace Frehley er kongen, og dette er den beste platen. Konfetti, blod og dårlige tekster. Ingenting er som gamle menn i kostymer og sminke....

2. Marillion - Misplaced Childhood (EMI)

Overpompøs, trist, og nesten for mye for en liten gutt. Men jammen var den fin. Selv om jeg ikke skjønte et kvidder av psykopat-tekstene Fish hadde rablet ned i fylla. Såpass viktig at jeg jaggu husker tekstene på hele skiven
utenat ennå. Ikke bra.

3. Iron Maiden - Live After Death (Capitol)

Falsettskriking, spandexbukser, store scenemonstre og doble gitarer. Iron Maiden var det beste metalbandet av alle, og denne liveplaten inneholder hele den herlige suppen av gode låter.

4. U2 - The Unforgettable Fire (Island)

Før det rablet helt for Bono og resten bandet, var U2 tøffe. The Unforgettable Fire gjorde 80-tallet levelig selv om alle damene rundtom foretrakk Sinitta og Spagna. Men de hattene til The Edge er i etterpåklokskapens navn ikke særlig å skryte av.

5. Europe-The Final Countdown (Epic)

Denne ble hørt opp og ned før man skulle i Grieghallen for å se puddelguttene live for første og siste gang. En stor opplevelse. Og tro meg. Det er moro å høre denne fremdeles. Full av klisjeer og poprock. Men den gangen var det tøffere enn det meste.