Hør andakten 25/8.

Tidligere andakter

Teksten er hentet fra Matt. 21, 28–31.

Jesus elsket å fortelle historier. Snedige historier. Denne morgenen forteller han om to sønner: ”I dag skal du gå og arbeide i vingården”, sa faren til den første. ”Nei, jeg vil ikke,” svarte han. Men senere angret han og gikk. Faren gikk så til den andre og sa det samme til ham. Han svarte ja med en gang, men han gikk ikke. ”Hvem av disse to gjorde som faren ville?” ville Jesus vite… Gåtefull tale. Hva handler dette om? Er Gud ute etter å lure folk? [object]

Nei, på ingen måte. Jesus brukte den nærliggende hverdagen for å belyse sider ved Gudsriket – og annerledesheten i det budskapet han kom til folk med. Og han talte til ytterpunktene i samfunnet: De som holdt Gud på god avstand på den ene siden – og de religiøse gjerningsrytterne på den andre.

Munnhell har aldri imponert Jesus. Spontan villighet som lett går i glemmeboka, gjør ikke inntrykk på ham. Det ser ut til at han har mer sansen for de som kommer sterkere i andre runde; de som ikke stuper inn i fellesskapet med Jesus med en gang, men favner troen og etterfølgelsen mer som en stille soloppgang. Eller kanskje det handler om de som ”gjør så godt de kan” og mener det får holde for Gud, men seinere gir opp sitt religiøse prosjekt?

Nå skal vi ikke sette disse to typene for tilnærming opp mot hverandre. Jesus selv gjør ikke det. Poenget er at han vil ha etterfølgere. ”Det nytter ikke bare å si halleluja, en får gjørra det, å ” sa en jeg kjente en gang. Akkurat det er en utfordring til alle oss som bekjenner oss til en kristen tro.

Vi er frelst av bare nåde, sier vi – og understreker for hverandre at det ikke er av gjerninger. Så langt: Helt rett. Ingen blir noen gang frelst på noe annet grunnlag enn ufortjent nåde. ”Så godt vi kan” hjelper oss faktisk heller ikke. Problematisk – og ubibelsk – blir det når vi bruker nåden som en hvilepute for ikke å gjøre de gode gjerningene – vårt arbeid i Vingården. Det som vår Far har gitt sine sønner og døtre ordre om å gjøre.

Det er fristende å si ja til det meste når entusiasmen er sterk – og så trekke seg når hverdagen kommer. Det bra – og det er Jesu nåde også i denne fortellingen – er at han som ombestemte seg og ut, også kan få lov til å angre. Det er alltid håp i Jesu fortellinger. Hvor er vi denne morgenen? Har vi nølt med å ta Jesus på alvor og trenger å ombestemme oss? Eller har vi gått fra de store ordene inn i den enda større passiviteten? Kanskje er dette tiden for et lite oppgjør – med ham, som tross alt kaller oss barn og gjerne vil være Far for oss?

Vil du skrive e-post til Tonje Haugeto Stang, kan du gjøre det her.

* * * *

Vi hører Bente Sørgård som solist i sangen ”Fordi han kom og var som morgenrøden”.