Hør andakten 8/8.

Tidligere andakter

God sommermorgen!

Jeg traff en venn forleden som sa: ”Du ser godt ut!”

Når folk sier det, blir jeg litt usikker og tenker: Å nå, så jeg ser ut som jeg trenger en oppmuntring?

Jeg er jo sliten for tiden, og vet at jeg ser ikke så godt ut. Med årene blir man mindre glad i kjekkasreplikker og kvikkasråd.

Trøsteord er jeg heller ikke så glad i. Ord blir lett tomt prat, om man ikke først kan være ærlig på følelsene. Sorg er navnet på den følelsen som oppstår når jeg mister noe verdifullt.

Oftest brukes vel ordet ved dødsfall, men kjærlighetssorg er av samme art, eller når jeg mister førlighet eller arbeidsevne. Sorgen har mange ansikter, alt etter den enkeltes personlighet.

Men de fleste av oss har kanskje ikke et ordforråd som beskriver de tyngste opplevelsene i livet. Men jeg gråter, jeg er nummen, jeg er sint, jeg er bitter, jeg opplever tomhet.

Man skal være snill mot sin sorg, og mot andres. Ikke mas for å få den bort. Ikke dekk den til med dram eller piller. Den gjør vondt, men den er ekte og riktig:

Det er jo den følelsen som svarer til det som har skjedd. Sorg gjør vondt, men sorg er ikke noe sykt. Sorgen dreper heller ikke, den beordrer bare at livet tar pause.

Den forblir inntil den har gjort sin gjerning med det indre mennesket, en modnende gjerning. En tid må den være der.

”Alt har sin tid” står det i Visdomsboken i Bibelen. ”En tid til å danse, en tid til å gråte, en tid til å le, en tid til å sørge.”

Når noen blir alvorlig syk, får de nærmeste et nytt navn: Pårørende.

Pårørende kan kjenne seg svært maktesløse i møte med sykdom, pasient og sykehus. ”Det er så lite jeg kan gjøre.”

Den erkjennelsen er helt riktig, men ikke så farlig som du tror. Som pårørende er du nå på et sted i livet der du ikke først og fremst skal gjøre, men være.

Hvis hodet ditt fylles av leteaktiviteter etter de gode rådene, stiger avmaktsfølelsen. Glem de gode rådene, de er faktisk ikke særlig nyttige.

Men jeg vet ikke hva jeg skal si!

Greit. Når jeg ikke vet hva jeg skal si, er det nettopp det jeg skal si – hvis jeg absolutt skal si noe. Jeg sier til pasienten: ”Jeg vet ikke hva jeg skal si.”

Noen innbiller seg at man alltid må være optimistisk og oppmuntrende.

Men for den syke kan de oppmuntrende ord faktisk virke stikk motsatt. De kan gjøre det umulig å være ærlig.

Jeg tror på et nærvær som tør å avstå fra all verdens trøsteord. Den trøstesløses gråt er langt mer helbredende enn tomme trøsteord. For gråten er sann, men trøsteordene fornekter ofte følelsene.

Det står om Jobs venner i det gamle testamentet:

”Så satt de hos ham…i sju dager og sju netter, og ingen sa et ord til ham, for de så at han led så forferdelig”.

Send e-post til Karsten Isachsen ved å klikke her.

* * * *

Vi hører Lovisa Nordström og Lutherska Misjonskyrkans Kör framføre ”Ingenstans”.