Hør andakten 25/7.

Tidligere andakter

Teksten er hentet  fra Mark. 3, 13-18.

Tolv av noe kan være for mye, helt passe og alt for lite. Tolv er for eksempel et voldsomt tall for en barneflokk. Fryktelig mye å holde styr på. For et fotballag derimot er det omtrent passe. Elleve på banen og en på benken. En gruppe på tolv er imidlertid forsvinnende lite hvis målet er å nå ut i hele verden og endre alle menneskers hjerter.

Jesus valgte tolv disipler. Han hadde mange flere tilhengere. Både menn og kvinner som var berørt av det han sa og gjorde. Men tolv av dem har vi navnet på. En indre kjerne som ble opplært, innsatt og utsendt. Han kalte dem apostler, ga dem makt over ondskapen og sendte dem av gårde for å forkynne budskapet om gleden.

Vi husker navnene, i hvert fall på noen av dem. Peter, han som ble kalt klippen, men som fornektet sin Herre. Tomas, disippelen som tvilte. Judas, mannen som forrådte Jesus med et kyss. De tolv huskes ikke best for fremragende egenskaper og høyverdig moral. De var mennesker, ikke engler.

Men tross feil og svik har navnene deres brent seg inn i historien. Og han som valgte dem, må enten ha hatt et snevert utvalg av menneskelig materiale eller en grunnleggende tillit til at skrøpelige mennesker kan gjøre store ting med Guds hjelp. Jeg tror fullt og helt på det siste.

Tolv disipler. En for hver av Israels stammer. Kanskje for å vise at noe nytt var i ferd med å skje. Et nytt Guds folk reises opp. Et troens folk på tvers av gamle skillelinjer. Kalt til etterfølgelse og utvalgt til kjærlighet. Et nådens fellesskap av alminnelige mennesker. Et fellesskap som tåler sviket og tvilen, fordi det bygges på Guds vilje til tilgivelse og forsoning.

De som skriver historien står alltid i fare for å tegne glansbilder. Legge til og trekke fra. Pynte på virkeligheten så heltene blir større og skurkene verre. Det kan virke som om evangelienes forfattere ikke falt for denne fristelsen. De er dønn ærlige i sine beskrivelser. Det gjør deres beretninger så troverdige.

I teksten der disippelnavnene ramses opp, er de alle med. Peter som fornektet, Tomas som tvilte og Judas som forrådte. Og bak navnene til brødrene Jakob og Johannes, føyes det til at Jesus kalte dem Boanerges. Det betyr Tordensønnene. Det hebraiske ordet brukes om storm, torden og opprørt hav. I Jesu følge var plass til de sinte også. Tordensønner og tordendøtre som tente på alle pluggene og lot følelsene ta overhånd.

Disippelrekka rommer så mye gjenkjennelig stoff at jeg nesten våger å sette inn mitt eget navn og tenke at jeg ikke hadde gjort skam på dem. Det sier ikke så mye om meg, men det sier mye om Jesus. At han knytter seg til vanlige mennesker. Med stor tiltro og enorm kjærlighet. Det trenges både tro og kjærlighet for å nå ut i hele verden og endre alle menneskers hjerter.

Vil du skrive e-post til Dag Aakre, kan du gjøre det her.

* * * *

Vi hører gruppa SUM synge ”I’m not what I was”.