Hør andakten 19/7.

Tidligere andakter

Teksten er hentet fra Apg. 13, 1-4.

Paulus og Barnabas sendes ut. I menigheten i Antiokia var det noen profeter og lærere: Barnabas og Simeon med tilnavnet Niger, Lukius fra Kyréne, Manaen, pleiebror til landsfyrsten Herodes, og dessuten Saulus.

En gang de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den hellige ånd: «Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgaven jeg har kalt dem til.» Etter faste og bønn la de hendene på dem og lot dem reise.

Disse to, som altså var blitt sendt ut av Den hellige ånd, dro til Selevkia og seilte derfra til Kypros.

----------------------------------------

Denne ukens tekster handler om kallet. Det er et stort og høytidelig ord som vi forbinder med å bli utvalgt til å gjøre spesielle oppgaver. Men hvis vi skraper litt på pynten finner vi et veldig enkelt og vakkert ord med en dypere mening. At Gud kaller, det betyr at han roper mitt navn, ikke først og fremst for å dele ut oppgaver. Han roper som mammaen roper etter barna når de skal inn. Det hender vel hun ber om en hjelpende hånd, men mest av alt roper hun for å få se barnet sitt, for å få kontakt.

Dagens tekst forteller om et historisk kall – eller tilrop. Det er Paulus som er hovedpersonen. Sammen med sin venn Barnabas blir han plukket ut av den hellige Ånd til å dra på en reise.

Det var nok de som undret seg, den dagen i Antiokia, over at nettopp han ble tatt ut.

Paulus, den unge ivrige jøden, bråkmakeren og hissigproppen. Få år tidligere hadde han rast mot disiplene og truet med å ta livet av dem. Han var på reise med mandat til å fengsle de kristne i Damaskus da det hendte. En som var sterkere enn ham stoppet ham på veien.

Det var nettopp den Jesus som han spottet de kristne for å tro på. Foran øynene på sine medhjelpere falt Paulus sammen, omtumlet og blind etter det voldsomme synet. Hvilken ydmykelse! Den sterke og sinte mannen måtte de nå ta ved hånden og geleide inn til nærmeste by.

Til sin unge venn Timotius skrev Paulus flere år senere:

Han har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke på grunn av våre gjerninger, men etter sin egen vilje og nåde.

Var det noen som visste dette så var det Paulus. Midt i en ugjerning, så å si med hånden løftet til slag, ble han ropt an.

Ikke på grunn av våre gjerninger, men etter sin egen vilje og nåde.

Vi tror på en Gud som ikke bryr seg om menneskelige forestillinger om hvem som er verdig og hvem som ikke er det. En Gud som ser dypere enn mennesker gjør, som vet hvilke muligheter han har lagt ned i oss.

Men under alle oppgaver, store og små, ligger den faste grunn som heter nåde. Det betyr at når kreftene svikter eller ingen trenger meg mer, så har jeg det viktigste igjen. Den nåde som ser til meg med ren og ukalkuleret kjærlighet, bare fordi jeg er til.

Vil du skrive e-post til Ellen Merete Wilkens Finnseth, kan du gjøre det her.

* * * *

Vi hører Kirsten Bråten Berg synge ”Med Jesus vil eg fara”.