Hør andakten 17/7.

Tidligere andakter

Teksten er hentet fra Matt. 4, 18-20:

En gang Jesus gikk langs Galileasjøen, fikk han se to brødre: Simon, som kalles Peter, og hans bror Andreas. De var i ferd med å kaste not i sjøen, for de var fiskere. Han sa til dem: «Kom, følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» Straks lot de garna ligge og fulgte ham. Da han gikk videre, fikk han se to andre brødre: Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes. De satt i båten sammen med sin far Sebedeus og bøtte garna. Han kalte dem, og straks forlot de båten og faren og fulgte ham.

------------------------------

Gud er ikke til å fatte. Han er større enn det uendelige. Eldre enn alle tider. Sterkere enn noe jordskjelv. Dette har mennesker alltid visst - at hvis der er en Gud, så må han være slik.

Men jeg er et veldig lite menneske i den store historien. Et veldig vanlig menneske. Jeg er arvestoff og biologisk materiale i Guds storstilte eksperiment. Jeg snubler igjennom livet så godt jeg kan. Og Gud er så ubegripelig. Hvordan kan jeg være noe annet enn en tilfeldig blant mange sett fra hans perspektiv?

Bibelens fortellinger er gjennomsyret av en erfaring som setter dette bilde på hode. Det påstås at den ubegripelige, han som vi kaller Gud, ønsker kontakt. Allerede på bibelens første sider fortelles det om en Gud som roper og leter – etter menneskene som har gjemt seg bort. Evangeliene forteller om en Gud som tar det skjebnesvangre steget og blir et foster i en ung kvinnes kropp. Han gjør det for å komme nærmere, for å få blikk kontakt med menneskene.

I dagens tekst er vi midt i et slikt møte:

Det var en arbeidsdag. Midt i det kjente og slitsomme. De var fiskere som deres far, de unge mennene, og nå hadde de en rolig stund alle tre, satt i båten og bøtte sine garn. Da var det noen som ropte på dem, og de løftet ansiktene for å se hvem det var. En mann kom gående på stranden, ikke mye eldre enn dem selv. Han så på dem. Han viste hva de het. Hendelsen står kort beskrevet i matteusevangeliet:

Da Jesus gikk videre, fikk han se to andre brødre: Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes. De satt i båten sammen med sin far Sebedeus og bøtte garna. Han kalte dem, og straks forlot de båten og faren og fulgte ham.

Slik, uten videre… På stranda ligger garna til Jakob og Johannes igjen, og i båten sitter den gamle Zepedeus undrende tilbake. De kan ikke motstå denne stemmen. Den når inn i deres hemmeligste rom. Der møter den en lengsel de ikke visste de hadde.

For han som roper på dem, er Gud. Det var den samme stemmen som engang kalte dem inn i livet. Stemmen hans har skaperkraften i seg. Han er ennå ikke ferdig med sin skapelse. Derfor roper han på dem. Det er noe mer han vil.

Vil du skrive e-post til Ellen Merete Wilkens Finnseth, kan du gjøre det her.

* * * *

Vi hører Odd Nordstoga synge ”Du far og Herre, du som rår”.