Hør andakten 4/7.

Tidligere andakter

Teksten er hentet fra Luk. 15, 1-7.

Jeg gikk på søndagskolen. Der fikk jeg et bilde, som mange kjenner. Et bilde av Jesus som bar en sau på skuldrene sine. Jeg likte det så godt, og på en eller annen måte fortalte det at Jesus passet på meg.

Noen må ha sagt ett eller annet om det bildet. For jeg har alltid visst at min plass var på skuldrene til Jesus. Det fortalte at jeg ble båret, og at det var fint. Når jeg var liten stilte jeg aldri spørsmål ved at Jesus bar en sau og ikke et barn. Jeg vet heller ikke hvordan jeg bare visste at fortellinger om sauer er fortellinger der jeg har en plass, som en av sauene.

Jesus var kanskje verdenshistoriens beste forteller. Han kunne tale til rette de aller tryggeste skriftlærde, med sine bitte små lignelser. I fortellingene hans ble Gud en bakende kvinne, en såmann, en fisker og en gjeter. Og de som hørte ble mel og sennepsfrø, fisk og sau. Vi – som hører får en plass i fortellingen. –og fordi den er liten, forandrer den seg hver gang den fortelles. Det finnes kanskje ingen fortellinger som er større enn lignelsene.

Fortellingene er også sånn at det bare er jeg, når jeg hører, som vet hvor min plass er. Det er bare jeg som vet om jeg er en god eller dårlig forvalter. Eller om mitt frø falt i god jord eller i grøfta. Jeg kan ikke vite det for de andre. Lignelsene er svært personlige fortellinger.

Det er bare jeg som vet at jeg er utrolig glad for at de nittiåtte andre sauene ikke gikk fra meg. At jeg kunne stå midt i flokken og kjenne varmen fra dem, når Jesus gikk for å lete. Hele fortellingen om hvor redd jeg var for at vi skulle gå hver vår vei er det bare Gud som har. Men vi holdt sammen – og jammen kom ikke Jesus tilbake med nummer hundre óg alle vennene sine.

Lukas forteller om dem som var i og utenfor flokken på denne måten;

Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg i mellom: ”Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.” Da fortalte han dem denne lignelsen: ”Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den?

Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ’Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.

Vil du skrive brev til Inger Anne Naterstad, kan du gjøre det her.

* * * *

Vi hører Oslo Domkor synge ”Som Herren ser sine barn”.