Hør andakten 28/6.

Tidligere andakter

Teksten er hentet fra 1. Kor. 15, 8-11.

Noen øyeblikk står fram som gyldne øyeblikk i livet. Mange av oss har vel hatt noen slike. Øyeblikk da alt blir annerledes. Øyeblikk da alt er godt. Øyeblikk vi litt poetisk kunne kalle nådens øyeblikk.

For de er kommet som en gave. Overraskende og uventet. Paulus opplevde i alle fall et slik fantastisk øyeblikk. Han skriver om det selv.

Da han var på vei til Damaskus. Utgangspunktet for reisen var dramatisk. Paulus var sterkt troende. Han brant av en sterk iver etter å bevare overleveringene fra fedrene.

Den nye troen på Kristus så han på som farlig vranglære. Vranglære som måtte utryddes. Til det var han villig til å bruke makt.

Han var på veg til Damaskus for å ta de kristne til fange og føre dem i lenker til Jerusalem. Og her var det altså at han fikk sitt livs store nådesøyeblikk.

Det kom i form av et blendende lys, og et budskap fra en stemme. Stemmen fra han som Paulus forfulgte: Jesus. Sånn oppfattet i alle fall Paulus det.

Og så sterk ble den opplevelsen at Paulus ikke bare sluttet som forfølger, han ble selv en aktiv og utadvendt Kristus-troende. Han fortsatte nok å være litt fanatisk.

For han reiste land og strand rundt med sitt nye budskap. Men nå uten vold og hat. I stedet med kjærlighet og glede. Og nå ble han selv forfulgt.

Det store nådesøyeblikket hadde de største konsekvenser for livet hans. Nåde ble en drivkraft. Nåden ble livsnøkkelen.

Han skriver om det selv: ”Men ved Guds nåde er jeg den jeg er”, og så fortsetter han på sin karakteristiske måte:

”Og hans nåde mot meg har ikke vært bortkastet”. For det budskapet Paulus forkynte skapte nådesøyeblikk for andre. Mange andre.

Og det gjør det fortsatt. For hans nye budskap om Guds kjærlighet har fortsatt kraft til å gripe oss. Hans ord om denne kjærligheten kan vi fortsatt lytte til:

”Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.

Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet.

”Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.

Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten.

Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.”

”Så blir de stående, diss tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.”

Slik skrev forfølgeren - etter møtet med han som han forfulgte. Ett nådensøyeblikk, som vi fortsatt merker vibrasjonen fra.

Vil du skrive e-post til Tor B. Jørgensen, kan du gjøre det her.

* * * *

Vi hører Hilde Svela synge ”Se, nådens gåte”.