Hør andakten 26/6.

Tidligere andakter

Teksten er hentet fra Luk. 14, 16-24.

Det er høysesong for brylluper, nå midtsommerstid.

I alt er det rundt 10.000 brylluper i landets kirker året igjennom – og de fleste finner sted nå i sommermånedene. Det blir ganske mange gjester.

Og det forutsetter igjen mange innbydelser. Betydelig flere enn antallet gjester.

For det passer ikke for alle å kunne komme. Det kan være frustrerende å få avbud, i alle fall hvis begrunnelsen ikke er helt patent.

Det fortelles om mann som ville invitere til et stort gjestebud. Det ble mange innbydelser – og mange avbud. Tvilsomme avbud.

- En hadde kjøpt et jordstykke og måtte se til det. - En annen hadde kjøpt fem par okser, og måtte ut og prøve dem. - Og en tredje hadde nettopp giftet seg.

Han som stelte til fest, ble lei seg, men han ga seg ikke. Han ville ha huset fullt – og gjestelista ble utvidet:

”Gå ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme”, sa han til tjenerne sine.

Da det enda var plass igjen gikk invitasjonen til dem på veiene og stiene. – Og nå skulle de nødes til å komme. – For fullt hus skulle det bli!

Vi hører ikke noe om hvordan festen artet seg. Men det må ha vært en god blanding av miljøer og kulturer.

Det bekymret ikke han som inviterte. Han vet at den festen han steller til, vil bli en kjempefest for alle - bare de kommer.

Det er Jesus som forteller denne historien. Den har nok en brodd mot dem som ikke kjenner sin besøkelsestid og blir med på festen.

Men den er et like sterkt budskap om at Gud ikke setter grenser. Til hans fest er alle invitert.

Og de som i utgangspunktet kan se ut som de ikke høre hjemme der, blir tatt imot med like åpne armer som de selvskrevne gjestene.

Det er sterk sprengkraft i denne fortellingen. Den retter seg mot en hver form for grensesetting rundt Guds storfest. Alle er velkomne. Alle slipper inn.

Det har en geografisk dimensjon - som kirken i lange perioder ikke tok på alvor:

Ut til alle folkeslag. Det har en sosial dimensjon – som det alltid er vanskelig å ta konsekvensen av:

Kirken er ikke bare for de vellykte. For dem som har livet på stell. Som får det til å gå opp. Den er også for dem som har falt utenfor – som sliter med livet og med sin plass i samfunnet.

Og det har en religiøs dimensjon – som vi kirkefolk så lett overser.

At det også må være rom for dem som tviler og er usikre – Og rom for dem som ikke kan finne seg til rette i det gode, religiøse selskap.

Gud ønsker å ha alle med på sin fest – og en gang skal det bli overveldende virkelighet:

Da Guds bolig skal komme og bli være hos menneskene. Da skal Han tørke bort hver tåre fra menneskene øyne, ”og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte.

For det som en gang var, er borte.” Da han skal gjøre alle ting nye. Da blir det fest.

Vil du skrive e-post til Tor B. Jørgensen, kan du gjøre det her.

* * * *

Vi hører Bjørn Aslaksen synge "Se, jeg gjør alle ting nye".