Hør andakten 27/4.

Tidligere andakter

Teksten er hentet fra Rom. 8, 33-39.

Jeg elsker sola, jeg er en soltilbeder - det innrømmer jeg gjerne. Ingen dyrker sola så intenst som naturelskerne her nordpå, og jeg er nok en av de ivrigste. Jeg skjønner godt de gamle egypterne som tilba solguden Ra. Sola som gir liv til både natur og mennesker – og som vi savner i lange, mørke vintermåneder.

Guds kjærlighet er som sola, som gir liv til menneskene. Guds kjærlighet er som en lyskilde som gir kraft og energi til alt menneskeliv. Uten denne energikilden ville livet på jorda være noe helt annet.

Ingen ting kan skille oss fra Guds kjærlighet, sier Paulus. Akkurat som sola sender sine sterke og varme stråler, så når også Guds kjærlighet til alle mennesker. Han lar sin sol gå opp over gode og onde…

Men er det virkelig sant at ingen ting kan skille oss fra Guds kjærlighet? Hvis Guds kjærlighet er som ei sol, da er det også noe som heter skygge og mørke. Det er noe som heter depresjonens mørke. Jeg levde ei stund i dette mørket, og lyset fra Guds kjærlighet nådde ikke inn dit. Jeg bodde i skyggelandet. Jeg har snakket med flere som har opplevd det samme.

Det var ei skremmende erfaring – at Gud ble borte for meg i det mørket. Jeg måtte ty til et gammelt skrik: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg!”

Så opplevde jeg noe rart på selveste påskeaften for tre år siden. Vi skulle reise på vårferie til Paris, og vi gledet oss. Men da vi våknet den morgenen, lå tåka tett omkring husene, og vi ble bekymret for om flyet kunne gå. Jeg tok en joggetur opp på Keiservarden før frokost. Tåka var tett, men jeg var bare kommet et stykke opp i lia da det ble lysere, jeg begynte å se blå himmel - og plutselig var jeg kommet over tåkelaget og oppe i morgensola. Da oppdaget jeg at tåka var svært lokal, den lå bare omkring husene i nabolaget. Byen lå badet i vakker vårsol.

Plutselig kunne jeg nå se ned på min egen lille tåkelagte verden. Der hadde jeg vandret rundt det siste året og trodd at dette var hele sannheten om livet mitt. Jeg torte ikke tro på noe annet enn det jeg kunne se og oppleve i min tåkeverden. Nå kunne jeg på en måte betrakte livet mitt utenfra og se at det var en annen og mye større virkelighet utenfor min egen.

Jeg har begynt å tro på en avmektig Gud – en kjærlig Gud som er begrenset i sin allmakt, og som ikke kan forhindre at ulykker og kriser skjer. Men som er der, som er nær – akkurat som sola over tåka - med sin kjærlighet, og som ser oss.

Vil du skrive e-post til Odd Eidner, kan du gjøre det her.

* * * *

Vi hører Bjørn Eidsvåg synge ”Eg ser”.